Dulcinea del Toboso og Don Quijote

Dulcinea del Toboso og Don Quijote; begge sentrale skikkelser i Cervantes berømte roman "Den skarpsindige adelsmannen Herr Quijote fra La Mancha", skrevet i perioden 1605 - 1615. 

Dette er mitt tredje maleri der Don Quijote står sentralt, men denne gangen malt med Rembrandts skeptiske blikk over skuldra og barokkens noe pertentlige penselstrøk. De to andre maleriene er "Don Quijote" og "Utakknemlighet er verdens lønn".

Må trekke litt på smilet her. Det virker som jeg ikke blir kvitt denne tragikomiske fyren som vekker både min forundring, medfølelse, latter og beundring. Sistnevnte følelse oppstår som regel når jeg uten forvarsel snubler over stor visdom i hans ellers så livsfjerne tankegang. Eller som Nils Kjær skrev i 1910 da han forsøkte å fange inn Quijotes vesen:

Aldri før eller senere er en komisk figur oppstått av egenskaper som hver for seg slett ikke er latterlige, men tvert i mot menneskets og mannens beste og edleste: begeistring, selvkontroll, tro på en ide, offervilje, ærlighet, tapperhet og menneskekjærlighet.

Det kommer en dag for denne entusiasten, da han ikke lenger vil slå seg til ro på sitt ubetydelige gods i La Mancha. Verden er full av urett som må gjøres godt igjen. Det sitter talløse prinsesser og venter på sin befrielse, uskyldig blod roper mot himmelen, de svake krenkes, vold og list florerer, trollmenn snur folks sans for godt og ondt, sannhet og løgn . . . . 

Verden er gått av hengslene, men entusiasten er ikke den som forbanner plikten til å sette verden i gjenge igjen eller tviler på sin egen evne til å gjøre det. Han nyter på forskudd lønnen i sin egen gode samvittighet, og alt hans strev og alle selvoppofrelser blir oppveid av bare tanken på et fjernt smil fra Dulcinea. (*) 

Dulcinea er ei bondejente i landsbyen Toboso. Don Quijote har knapt sett henne, men ei dame må alle ekte riddere ha. Ei dame å henvende seg til i selvoppofrelse og med utmalende ord, når ridderen står overfor vanskelige beslutninger. Eller når han skal i kamp der han kan bli skikkelig prylt; miste en arm eller et bein eller til og med livet. 

I alle ridderromaner har ridderne damer, og da er vel denne bondejenta like bra som andre damer, tenker Don Quijote. Etter hvert vokser hun i hans fantasi til noe helt enestående. Så eventyrlig vakker og uovertruffen at han flere ganger avkrever folk han møter, og som aldri har hørt om henne, at de skal ære og lovprise henne; denne uforlignelige keiserinnen av La Mancha, hans lidende hjertes grusomme betvinger og hans evige herskerinne, Dulcinea av Toboso.

På forespørsel fra en adelsmann han møter på en av sine reiser, gir Don Quijote følgende nesegruse beskrivelse av henne; en beskrivelse som selv 1600-tallets ordmektige sjefs-romantiker, Cyrano de Bergerac, ville strøket av seg hatten for:  

Hennes navn er Dulcinea; hennes rike er Toboso, et sted i La Mancha. Hennes stand må minst være en prinsesses, for hun er min dronning og herskerinne. Hennes skjønnhet er overjordisk, for i henne er det virkeliggjort alle de umulige yndigheter som bare fantasien til diktere kan ta i bruk, når de vil utsmykke sine damer.

Hennes hår er gull, hennes panne elyseiske marker, hennes øyenbryn regnbuer; hennes øynes soler, hennes kinn roser, hennes lepper koraller. Perler er hennes tenner, alabast hennes hals, marmor hennes barm, elfenben hennes hender, hennes hvithet sne, og de deler som ærbarheten har dekket for menneskenes blikk er slik at de, etter hva jeg tror og forestiller meg, kun kan lovprises høyt nok ved stille og dyp ettertanke, men ikke sammenliknes med noen andre.

Slike svulstige formuleringer påkaller selvsagt smilet, og mens jeg malte "Dulcinea del Toboso og Don Quijote" avløste ofte smilet og latteren hverandre. Det skjer for øvrig også, når jeg i hverdagen kommer i kontakt med Don Quijotes livsanskuelse i bøker, filmer, hos meg selv eller hos andre menn. Men smilet og latteren er alltid mild og medfølende, og litt takknemlig også.

For selv om vi lever i 2014 og selv om hverdagens stress og monotoni overskygger det meste, bør vi ta vare på gnisten av Don Quijote. Den som forhåpentligvis bor i oss alle. Mister vi den blir vårt forhold til andre mer grå, og livene våre fattigere på estetiske / "skjønne" opplevelser. Det tror i alle fall jeg.

Apropos estetikk. Her må jeg bare sende en takk til Francisco Goya som lånte meg ideen til Dulcineas mantilla. Den er hentet fra hans portrett av Doña Isabel Cobos fra 1806. For øvrig et av de vakreste og mest fullendte kvinneportrett som noensinne er blitt malt. "En tindrende sol av selvbevissthet og skjønnhet på den bildende kunstens gåtefulle himmel!", for å si det på Don Quijote-manér :)

Og siden det bor en liten Quijote i meg, kunne jeg nok betraktet originalportrettet av Doña Cobos i en time, og likevel bare opplevd det som 10 - 15 minutter. Galskap? Ja, kanskje det, men i så fall en galskap jeg er glad i, og som jeg gjerne deler med Don Quijote; for øvrig framstilt i maleriet med Mambrinos hjelm på hodet. En "hjelm" som i virkelighetens verden var et barberbekken i bronse, dvs. et slags vaskefat som ble brukt av barberere på 1500- og 1600-tallet.

Helt til slutt. Også dette maleriet kan tolkes på mange måter. F.eks. kan personenes blå øyne antyde at selv om Cervantes roman er spansk, er budskapet internasjonalt. Videre at selv om Don Quijote er helt oppslukt av Dulcinea, er de ulykksalige vindmøllene aldri langt unna og alltid innen rekkevidde for nye eventyr for den vandrende ridder . . . . . 

Og kanskje har du gjettet det allerede? Joda, jeg har malt meg selv som Don Quijote, og min Dulcinea er selvsagt henne som jeg falt for, en gang for 35 år siden. I så måte er jeg mye heldigere enn "Ridderen av det bedrøvede ansikt" som aldri fikk sin Dulcinea :)

"Dulcinea del Toboso og Don Quijote", akryl på plate, 40 x 50 cm, 2014 ©


(*) Forord til "Den skarpsindige adelsmand Don Quijote av La Mancha" oversatt fra spansk av Nils Kjær og Magnus Grønvold, Cammermeyer forlag, 1916-1918