Inderligheten

En gang som ung student og i ei tid uten mobiltelefoner, sms og Internett, satt jeg på en overfylt buss og leste i ei fagbok. På et busstopp steg ei dame i 20-årene på og satte seg ved siden av meg. Bussen tok løs igjen og etter ei kort stund hørte jeg henne si:
 

• "Jeg er så lykkelig".  
• Hva sier man til en slik betroelse fra et vilt fremmed menneske? Var hun ruset? Eller gal? Jeg stablet opp et smil og mumlet noe. Så kikket jeg umiddelbart ned i boka igjen. Men hvor lenge var Adam i paradis? Etter bare få minutter - og til tross for at jeg hadde opparbeidet et ytre panser som signaliserte manglende interesse - lød stemmen hennes på ny. Like lav og inderlig som forrige gang. 
• "Jeg skal ha barn".
• Denne gangen avspiste jeg ikke henne med et kjapt blikk. Derfor oppdaget jeg det. Hun strålte! Den gangen var barn og en eventuell rolle som framtidig forelder, helt irrelevant og uinteressant for meg. Kanskje nettopp derfor ble jeg så fascinert av inderligheten i gleden hun framviste. Bare det å se på henne, fikk meg til å smile og føle meg glad. 
• Og fra da av fløt dialogen mellom oss utvungen og lett. Hun fortalte at hun og kjæresten i lang tid hadde prøvd og prøvd. Frustrasjoner og skuffelser, gang på gang, men nå hadde de endelig lyktes. For hvert minutt som gikk, smittet mer og mer av gleden hennes over på meg, og da bussen kom fram til mitt bestemmelsessted, var jeg fristet til å bli med videre for å få enda flere porsjoner av gleden hun så velvillig delta med andre.

Denne opplevelsen ble i ettertid en god påminnelse om at glede smitter, og desto mer inderlig gleden er, desto mer smittsom og desto mindre har man lyst til å forlate den. I dag med sms, mobiltelefoner, Facebook, Instagram, osv. osv. ville hun kanskje funnet en annen måte å betro seg til andre på. Men slike kommunikasjonsredskaper kan likevel aldri måle seg med det å dele gleden direkte med noen, dele den face-to-face.   

Jeg har aldri møtt henne siden og vet ikke hvordan det gikk med henne, og livet hun bar på. Håper bare at alt gikk bra og at de i dag er en lykkelig familie. En ting vet jeg imidlertid svært godt. Hun ga meg en gave. Et av mine største og mest overbevisende møter med inderligheten :) 


"Inderligheten" , Jan R. Iversen, akryl på plate, 40 x 50 cm, 2014 ©