Den navnløse i høstdrakt

Av og til overser vi skjønnheten. Noen ganger oppdager vi den i ettertid, kanskje ved en tilfeldighet eller etter at opplevelsen er blitt mentalt bearbeidet. Det kan gjelde både naturskapt skjønnhet (som f.eks. det å iaktta et vilt dyr i naturen eller oppleve et spesielt landskap), og menneskeskapt skjønnhet som f.eks. god musikk, litterære godbiter eller møter med mennesker som "fengsler" oss på en god måte. Noen ganger hender det at vi oppdager det først etterpå . . . eller ved en tilfeldighet.

Det var nettopp det som skjedde, da jeg for vel et år siden tilfeldigvis ble stående ved et lite vann, like sør for Varden på Tromsøya. Mange ganger hadde jeg travet forbi med kamera og skisseblokk, men liksom uten å se det. Det var jo bare et lite, unnselig vann som tida hadde innhentet og som var i ferd med å gro igjen. Kanskje fordi bekkene som en gang hadde sørget for å fylle det, hadde funnet andre veier til havet? Kanskje fordi menneskene som en gang hadde demmet vannet opp i sørenden, forlengst var blitt borte? 

Joda, historier kunne nok det lille vannet bære på. Glemte og kanskje spennende hendelser fra langt tilbake i tid, men likevel. Det manglet noe. Noe visuelt som slo an en streng i meg, og fikk meg til å oppfatte det som et interessant motiv for et maleri.  

Den navnløse skjønnheten :)

Og likevel - mens jeg stod der, skjedde det. Sola brøt gjennom skydekket. En sann flom av gyllent lys. Plutselig glitret små krusninger på vannet, myrbankene langs bredden skinte i alskens varme jordfarger og trærne rundt slo til i alle høstens farger. 

Midt i denne skjønnheten slo det meg at minuttene fløy som tidels sekunder. Denne opplevelsen kunne forsvinne hvert øyeblikk, hvis en sky skygget for sola. Jeg kastet meg over både kamera og skisseblokk. Måtte få tatt vare på dette øyeblikket.

For et par dager siden ble maleriet ferdig, men fortsatt plaget det meg at jeg manglet  navnet på vannet. Jeg hadde for lengst pløyd gjennom utallige kart uten å finne noe. 

Medlemmene i Facebook-gruppa Tromsøværinga kom meg imidlertid til unnsetning, og etter få minutter ble navnet avdekket. Det hette Postvannet. Et navn det hadde fått fordi det lå like ved hytta til postverkets personalforening. Hytta ble visstnok revet en gang på 1940- eller 50-tallet og oppført på nytt i Ramfjorden.

Takk til medlemmene i Tromsøværinga - og til Rita, Øystein og Arne Gunnar - som bidro sterkt til å finne denne lille naturperlas rette navn. Sammen har vi nå hentet en ofte oversett og navnløs skjønnhet fram fra både glemsel og navnløshet. Ikke verst, bare det ;)

"Postvannet i høstdrakt", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 54 cm, 2014 ©