Jekyll, Hyde og Kvaløyas skjønnhet

Hva er erkjennelse? Det er som om noen åpner en dør og du oppdager en virkelighet du ikke kjente eller kanskje hadde glemt. Jeg tror alle mennesker har det slik. Når vi oppdager nye ting med oss selv, med andre eller med verden, vokser vi i kunnskap og forståelse. Vi litt klokere, forhåpentligvis. 

Noen ganger får erkjennelsen oss også til å oppdage mangfoldet i oss selv. Å se noe vakkert eller høre noe vakkert som f.eks. god musikk eller den sprudlende latteren fra et lite barn, gjør meg myk som smør . . . . og da dukker som regel de vakre motivene fram for det indre blikket. Motiver jeg får lyst til å male. Dvele med dem og sette dem på et lerret mens jeg mollkoser meg.

Det motsatte skjer i møte med verdens groteske realiteter; kriger og krigshissere, trafficking / menneskehandel, rasering av naturen i dagens umettelige hunger etter økt profitt og børsverdi, korrupsjonen blant politikere, mektige eliters undergraving av demokratiet, det stadig voksende politiske hykleriet, osv. osv. 

Da blir jeg som stein. I slike situasjoner dukker også de mørke motivene opp . . . og selv om jeg ikke ønsker å dvele med dem, blir jeg ikke kvitt dem før de kommer ut . . . Blir lenket fast til et lerret. Jeg motiveres av lysten til å svinge pisken over slike ting . . . og kanskje også over meg selv. Min egen unnfallenhet . . . det å gjøre så altfor lite . . . . .  

Egentlig har vi alle denne dobbeltheten i oss, tror jeg. Både penselsvingere og de som svinger andre skapende egenskaper i alt fra strikking til arkitektur. Det vi slipper innpå oss - det vakre eller det groteske - er med på å forme oss i øyeblikket, og gjøre oss enten til den vennlige Dr. Jekyll og eller den kyniske Mr. Hyde slik Robert Louis Stevenson framstilte dem i sin udødelige roman. 

I dette maleriet (Kvaløyas skjønnhet) utforsker jeg og blir bedre kjent med Dr. Jekyll. Et flott medmenneske, men han gir meg også dårlig samvittighet. Hvorfor kaster jeg bort tid og penselstrøk på han, når den som truer og må bekjempes, og som blir mer og mer ledende i dagens virkelighet, er Mr. Hyde?  

Vel - jeg kan vel bare unnskylde min egen feighet med å hevde at det å være i selskap med Dr. Jekyll, er nødvendig for å unngå svartsyn og misantropi . . . .   

"Kvaløyas skjønnhet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 70 x 50 cm, 2014 ©