Sin egen lykkes smed

Dette maleriet kom som en spontan sultfølelse. Vi kjenner alle følelsen. Det å ha spist lite eller ingenting på flere timer eller dager, og så plutselig bli overfalt av intens sult. Da gjelder bare en ting. Å spise. Bli kvitt sulten.

I dette tilfellet meldte sultfølelsen seg i hjernen. Den kom etter at jeg i flere måneder bare hadde malt landskaper; ofte i impresjonistisk stil for å bli bedre kjent med maleteknikken til bl.a. Claude Monet.

Mens jeg koste meg i min lille fargeglade verden, rullet den virkelige verden med politikernes motbydelige dobbeltmoral, kynisme og underdanighet for verdens største voldsmakt (USA) videre på radioens nyhetssendinger i bakgrunnen. Norske toppolitikere var f.eks. full av medfølelse over flyktnings-katastrofen i Middelhavet, men kjemisk fri for sjølkritikk og vilje til å innse årsakene til krisen. 

At de selv var medskyldige, innså ingen av dem. Derfor var heller ingen i stand til å se at Norges støtte til kriger og destabilisering av Syria, Libya, Irak og Afghanistan var en klart medvirkende årsak, og at "fredslandet" Norge derfor måtte endre sin politikk for å motvirke slike flyktningtragedier i framtida.

Nei - ikke et ord om det. Igjen og igjen framstod utenriksminister, forsvars-minister og andre norske utenrikspolitikere som fullstendig vaksinert mot læring og sjølstendig tenkning. 

Ikke en gang prof. dr. juris Bruno Simma og resten av verdens fremste juridiske eksperter får dem til å tvile på sin egen fortreffelighet. De bare lukker ørene når eksperter på internasjonal lov sier at USA og deres vasallstater står bak de største bruddene på bl.a. folkeretten i det 21 århundre. 

Derfor slo jeg som regel av radioen og satte på musikk som kunne føre meg tilbake i impresjonismens og landskapsmalerienes herlige favntak. Det gjorde jeg også denne gangen. 

Det var da det skjedde. Penselen stoppet i lufta. Hang uvirksom foran lerretet mens blikket mitt vandret mellom landskapene jeg hadde malt de siste ukene. Fargeglade sommerlandskap. Koselige landskap. Vakre landskap. . . . Hva i hule heite drev jeg på med? 

Svaret lå ubehagelig nært. Jeg flyktet! Flyktet fra en motbydelig verden der kriger ble framprovosert av verdens toppolitikere styrt av økonomiske eliter, en verden der demokratiet stadig ble undergravd av oligarki og plutokrati, en verden der politisk hykleri og dobbeltmoral inntok stadig større dimensjoner . . . . Og midt i alt dette, min egen lille flukt, min egen feighet og unnfallenhet.  

Hvilken rett hadde jeg til å forakte hyklerske toppolitikere? Riktignok hyklet jeg ikke. Men jeg flyktet! Det var minst like foraktelig som politikernes løgner og skamløse hykleri.

I samme øyeblikk så jeg motivet for meg. Et menneske sammenkrøpet i en stol. Like etter var jeg i gang med det. Mens jeg malte innså jeg at motivet også kunne tolkes på andre måter. Uskyldige mennesker som ofres, undertrykkes og utnyttes i hele registeret fra det kollektive og helt ned på individnivå . . . . Svært mange tolkninger var mulige. Da maleriet var ferdig var jeg derfor helt i villrede om hva jeg skulle kalle det. 

For å rydde i tankene, la jeg det ut på Facebook-veggen min og ba FB-venner dele sin fortolkning med meg. Mange tankevekkende innspill kom. En tolkning kom i form av ei mini-novelle i en mail fra en tidligere kollega, Lars Tore. Med hans tillatelse gjengir jeg den her:  

• Hei Jan Roger, det var noe med maleriet du postet på Facebook i dag som traff meg skikkelig. På veien hjem fra et møte i Frankfurt ble jeg sittende å se på dette mens tankene vandret. Muligens i en kontekst der man nettopp har diskutert små og store opp- og nedturer (i økonomisk forstand) mens menneskelige skjebner ikke fanges opp i like stor grad. Så jeg følte rett og slett for å skrive noen ord, og ta meg den frihet/frekkhet å fortelle hvem hun dama er... 
• Hun heter Maria og er fra Athen. Er litt over midtveis i livet. Barnløs og selv enebarn. Hun har vokst opp i et godt hjem med en trygg økonomi. Som voksen har hun alltid vært en moderne kvinne - godt utdannet, i god jobb, trygg og selvstendig. Vi kjenner mange som henne her i Norge. Maria er en livsnyter. Har alltid vært av dem som lever i nuet og som ikke bruker mye tid på å tenke på morgendagen. Ikke direkte skjødesløs, men på langt nær heller sparsommelig. Livet har vært ukomplisert og årene har rast avgårde - familie og barn har veket prioritet for karriere og fritidsinteresser.
• Og nå er det ikke der lenger. Mor og far har vært borte noen år. Nå er jobben også det. Det lille som har vært av sparepenger er for lengst borte - det er ikke mer kreditt å trekke. Bilen er solgt for småpenger som på langt nær rekker å betale ned gjeld. Pensjonspengene er sannsynligvis borte, i beste fall smuler tilbake. Leiligheten har gradvis blitt tømt - det som kan selges har blitt solgt. Leiekontrakten er kansellert, utkastelsesdato er passert. Det som er igjen er Maria, en veske med klær og en sliten lenestol. Det er overtid og det er siste stoppested. Maria har en fortid. Men ingen fremtid.

Etter å ha lest dette, ga jeg maleriet tittelen: "Sin egen lykkes smed", dels med utgangspunkt i Lars Tores tankevekkende fortolkning og dels i min egen og andre jeg hadde mottatt. Men hvordan du sjøl vil tolke motivet i dette maleriet, er selvsagt helt opp til deg.

 

"Sin egen lykkes smed", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2015 ©