Meningsfull skjønnhet

Jeg sier ofte at det jeg maler må ha ett eller flere budskap å formidle til oss som ser det. Har det ikke noe budskap, lar jeg være å male det. 

Det er sant, men det er også sant at jeg svinger penslene som et sentralstimulerende middel; på samme måte som en lidenskapelig røyker må ha seg en røyk for å føle at han lever. Og i slike stunder skjener jeg ofte ut i landskapsmaleriets herlige univers. 

Men er det å male et landskap meningsfullt? Eller bare en stimulerende virkelighetsflukt? Eller kan et landskap uttrykke ett eller flere meningsfulle budskap?

Selvsagt kan det det. Et landskap med ei gigantisk søppelfylling kan f.eks. gi et budskap eller påminning om verdens destruktive overforbruk, om alle tings forgjengelighet, osv. Likeledes kan et vanlig landskap med himmel og hav, trær og vekster, etc. også gå svanger med flere budskap. 

Et budskapet kan f.eks. være å få oss til å lovprise det harmoniske og skjønne som ligger i uberørt natur. Få oss til å tenke: "Vi må ta bedre vare på naturen!". I så fall har også det vakre landskapsmaleriet et viktig budskap til oss. 

Men skjønnhet? Selv har jeg aldri helt forstått hvorfor skjønnheten -- det være seg i naturen, i kunsten eller hos medmennesker vi møter -- har en så stor tiltrekningskraft på oss. Kanskje er det fordi skjønnheten er uforståelig for oss som stadig faller for den? 

Uforståelig? Vel, er det ikke slik at hver gang vi prøver å forstå og forklare den, blir vi gjerne nøkterne og logiske, og dermed forsvinner skjønnheten i tørre beskrivelser av dens farger, former, utstrekning, etc. . . . . . . Ærlig talt tror jeg skjønnheten BARE kan forstås ved å sette ord på den, på følelsene den vekker i oss. Hver eneste følelse. 

Likevel kommer vi som regel til kort også i den sammenhengen også. Ordene blir fattige. For magre og tørre. Det blir som å samle sammen skjønne små perler med bokserhansker. Eller for å si det med Stein Mehren: 

• Skjønnheten unnflyter oss. Vi strekker oss etter den; vi griper den aldri. Hvorfor? Fordi den, som horisonten, er evighetens alltid vikende tilsynekomst. 

Dette maleriet startet jeg på i fjor høst, men det ble stående uferdig fram til i dag. Grunnen var at jeg oppfattet det som "bortkastet virkelighetsflukt".

At jeg nå vendte tilbake til det og fullførte maleriet, skyldes kanskje at jeg følte behov for en virkelighetsflukt . . . . eller kanskje fordi skjønnheten faktisk er noe ingen av oss kan leve uten? At bare det å se den og oppleve den, gjør oss til lykkeligere og bedre mennesker?. . . . I så fall er det mer enn meningsfullt nok.

"Skjønnheten slår fast at den er meningsfull",  akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2016 ©