Foran avgjørelsen?

 

Høres kanskje rart ut, men i minst ett år har jeg prøvd å male dette uttrykket. Å få "grepet på det" for å si det på en annen måte. Uttrykket til en person som "møter veggen". Det kan være mange grunner til at et menneske kommer i denne situasjonen; arbeidsledighet, tap av noen som betyr mye, sykdom, utmattelse, erkjennelsen om egne feilslåtte beslutninger, osv.

Etter noen netter med søvnløshet og malerier av Picasso og Rembrandt på netthinna samt studier av ansikter i kunstbøker, skissehefter og på internett, var jeg ikke lenger i tvil. Derfor ble hun som hun ble. Og det er selvsagt helt opp til deg selv å bruke din egen forståelse om hva hun tenker og hvorfor hun er som hun er. En fasit finnes ikke. 

Så over til det som motiverte meg til å male dette bildet - hvis du skulle være interessert i det. I motsatt fall kan du stoppe her og heller konsentrere deg om din egen opplevelse og fortolkning. Den er uansett det viktigste.

Det bakenforliggende

I de siste årene -- og i takt med framveksten av jobber som ingen kan leve av -- er jeg blitt mer og mer oppgitt over EU's og norske regjeringers økonomiske politikk. Å tro at man skaper arbeidsplasser, vedlikeholder et velferdssamfunn, ivaretar demokratiet eller tar vare på egne innbyggere ved å legge seg flat for multinasjonale storselskaper samt internasjonal bank- og finansnæring (som kun er opptatt av egen fortjeneste!) vitner i beste fall om liten evne til å lære av det som skjer i verden.

Og nettopp derfor er fortsatt to strategier framherskende hos Europas nyliberalistiske politiske elite; forstått som alt fra tradisjonelle sosialister (f.eks. Frankrike og Spania) og sosialdemokrater (kanskje med et unntak fra Labor etter at Corbyn overtok) til de klassiske høyrepartiene som f.eks. CDU i Tyskland, Høyre i Norge og Tory'ene i Storbritannia. 

Den ene strategien går på å legge til rette for internasjonale investorer og multinasjonale selskapers hemningsløse og samfunnsskadelige jakt på stadig økt fortjeneste. Siste innspill på den tilrettelegginga heter TISA og TTIP.

Hos den politiske eliten og deres ideologi-produsenter i diverse tenketanker, enøyde næringsorganisasjoner og regimetro medier, finnes knapt grenser for hva man er villig å påføre egne innbyggere av skader i denne jakten. Alt fra å stikke skattebetalernes penger i lomma på ei spekulativ finansnæring til det å starte kriger som f.eks. mot Irak i 2003 for å få hånd om naturressurser, markeder og sikre seg et samarbeidsvillig regime som kan legge landet åpen for vestens investorer. Tross alt er økt fortjeneste alle tings mål, og desto større den kan bli, desto lettere blir det å løse problemer i verden, lyder den sedvanlige propagandaen til nyliberalistene i den politiske eliten.

Den andre strategien til eliten går ut på "å flikke på" de samfunns-ødeleggende effektene som deres egen overføring av makt til globale investorer innebærer, samtidig som de prøver å føre sin egen befolkning bak lyset om hva slik overføring bl.a. innebærer for demokrati, nasjonal suverenitet og mulighetene til eget næringsliv. I Norge kjører man f.eks. viktige saker med ekspressfart gjennom stortinget for å forhindre debatt og engasjement. Demokrati passer best i 17-mai-taler, er det man kan lese ut av slike ting.

I tillegg argumenterer eliten er at norsk næringsliv vil tjene på slike omfattende handelsavtaler som TISA og TTIP. At sannsynligheten er stor for at norske bedrifter blir utkonkurrert, kjøpt opp av utenlandske investorer eller flyttet til utlandet, snakker man helst ikke om.

Andre frihandelsavtaler som f.eks. NAFTA, taler sitt tydelige språk. I bl.a. Mexico dumpet amerikanske produsenter landbruksvarer og knuste dermed tusenvis av mexicanske produsenter. Videre falt lønnsnivået i Mexico med 40 - 50 % mens levekostnadene økte med 80 %. I dag har Mexico forfalt til et lovløst samfunn der korrupsjon og kriminalitet florerer. De betaler nå prisen for innføringen av nyliberalismen i NAFTA-avtalen.

Jeg ser på div. sosiale medier at mange omtaler Europas politiske elite av nyliberalister med ord som stinker av avsky. Selv er jeg usikker, men ser ikke bort fra at begrepet "landsforræder" snart blir et synonym på stortingspolitikere fra ovennevnte partier. Om disse ønsker å finne ut hvem som har skylda for det, og for økt vekst i generell politikerforakt, kommer de nærmere svaret ved å se seg i nærmeste speil.

 

"Foran avgjørelsen?" Jan R. Iversen, akryl på lerret, 46,5 x 38 cm, 2016 © (I serien "Europeisk dystopi")