Skjønnhetens magi (et essay)

Hva er skjønnhet? Vanskelig å si? Et av livets store mysterier? Mulig det. Maleren John F. Carlson, skriver: "Hva fysisk skjønnhet er, har ingen så langt kunnet definere. Vi opplever den som en slags elektrisk strømning; vi higer etter den, føler den, forstår på en måte hvordan vi kan frambringe den, men vi aner ikke hva den er" (ref.)

Likevel er de fleste av oss klar over den store innflytelsen skjønnheten har på oss. Eller for å si det med 1500-talls forfatteren Miguel Cervantes Saavedra: "Siden skjønnheten har det fortrinnet at den vekker velvilje og sympati, ble både kvinner og menn ivrige etter å vise den vakre maurerinnen all sin vennlighet og oppmerksomhet". 

Romantikkens multitalent og forfatter av skuespillet "Faust", Johann Goethe, formulerte seg på følgende måte: "Den sjela som opplever skjønnheten, blir ofte sterk nok til å kunne gå alene". 

Kort sagt; å oppleve skjønnheten gjør oss bl.a. vennlige og mentalt sterke. Derfor prøver vi også å oppsøke den i oss selv og hos andre. Eller rettere sagt; vi lengter så mye etter skjønnheten, at vi rett og slett ikke vil vente, men prøver aktivt å oppsøke den. Denne lengselen etter skjønnhet ligger i oss alle; selv om vi av og til kan ha vanskelig for å innrømme det, og selv om deler av kunsten avskyr skjønnheten.

Skjønnhetens magi

"Musikk-elskeren", Honorè Daumier, 1831?

Men hva er det med skjønnheten som gjør at mange av oss blir så henførte og lykkelige av den -- likegyldig om det er snakk om skjønnheten i f.eks. et dikt, et musikkstykke, et menneske eller et landskap. Et tydelig tegn er i alle fall at vi overveldes av gode følelser.

• "Skjønn klassisk musikk avslører seg ved at tårene begynner å trille. Tårer av himmelsk nytelse. En helt herlig følelse."

• "Hun er så vakker og vennlig at bare det å få være i hennes nærhet, er en ren velsignelse. Alt blir lysere."

• "Finnes ikke noe skjønnere. Blir mo i knærne, når et spedbarn smiler til meg. Spiller ingen rolle hvem sin unge det er. Jeg smelter."

Kanskje skjedde noe liknende med meg i forbindelse med maleriet ovenfor. Det skjønne bare "grep meg", slik det av og til gjør på mine turer med skisseblokk og kamera. En ettermiddag tidlig i juli 2018 stod jeg i ei frodig sommereng i nærheten av Lanes på Kvaløya. De umiddelbare sanseinntrykkene utløste noe som best kan beskrives som en mental lykketilstand. I mange lange sekunder var jeg "borte fra denne verden".

Deretter meldte to tanker seg. Den ene var at jeg MÅTTE male denne sommerenga. Den andre tanken var: Hva er skjønnhetens magi? Hvordan kan jeg forstå den? Nøyaktig hva var det som ga meg denne herlige følelsen av skjønnhet? . . . og dermed også andre gode følelser som kom i skjønnhetens følge. Følelser som glede, lykke og takknemlighet?

Skjønnhetens uhåndgripelighet

Filosofen Platon mente skjønnheten ikke var av denne verden som f.eks. de fysiske utgavene av en blomst, et menneske eller et landskap. Tvert om var skjønnheten noe overjordisk, noe eterisk. Vi har ikke bare materielle behov som å drikke og spise og ha tak over hodet, men også åndelige behov som f.eks. det å oppleve noe vakkert.

Abraham Maslows "behovspyramide" stiller opp et kjølig analytisk perspektiv på dette behovet. Et mer kunstnerisk og litterært perspektiv, er at "skjønnheten er Guds egen håndskrift", slik den amerikanske 1800-talls forfatteren Ralph W. Emerson mente. 

Sagt på en annen måte er skjønnheten en uhåndgripelig ide eller verdi; på samme måte som andre verdier som f.eks. sannhet, godhet og kjærlighet. Roger Scruton, professor i estetikk, formuler seg på følgende måte: 

• "Skjønnheten er blant de grunnleggende verdiene som vi trakter etter for deres egen skyld og som ikke trenger noen ytterligere begrunnelse for hvorfor vi gjør det. På samme måte som det ikke trengs noen ytterligere begrunnelse for at vi jakter på de to andre grunnleggende verdiene; sannhet og godhet".

"Hagevei", Claude Monet, 1902

Slike og andre gode verdier synes også å henge sammen. Opplever vi først en av dem, følger gjerne også flere andre gode følelser med på lasset. 

"Aha!", kan vi si. Det er altså derfor skjønnheten virker så sterkt inn på oss. Vi får i både pose og sekk! Klart vi blir lykkelige, når vi på en gang treffes av en sammenstimling av mange gode følelser.

Det er i så fall også grunnen til at vi så gjerne lar oss tiltrekke av det skjønne, det sanne, det gode, det ærlige, det kjærlige og andre gode verdier. Og ikke bare tiltrekkes av dem. Vi prøver også aktivt å oppsøke slike verdier i bl.a. landskaper og hos andre mennesker.

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Et av menneskets forbannelser er at vi som regel bare tiltrekkes av det vi ikke har. 

Har vi fått det vi ønsker, er sjansene store for at vi ikke lenger higer etter det, sier Platon. Vi blir som barnet som vil ha en leke, men som etter å ha fått den, blir lei etter en stund og kaster den fra seg. 

Skjønnhetens utilnærmelighet

Det samme kan skje med skjønnheten. Så lenge vi ikke gjør noe med den; så lenge vi ikke drar den ned på et "jordisk nivå" (for å eie den eller gjøre noe med den), men lar den være og bare nyter den, vil den forbli tiltrekkende og skjønn. Og da vil den fortsette å gi oss også andre gode følelser som f.eks. lykke, takknemlighet og glede.  

"Dante and Beatrice", Henry Holiday, 1883

Samme krav om å holde "fingrene av fatet" er Kahlil Gibran inne på i boka "Profeten". Han skriver:

"Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene. Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken". 

I forlengelsen av dette ligger også begrepet "Platonisk kjærlighet" som går ut på å IKKE få tilfredsstilt andre hensikter enn kun det å nyte de herlige følelsene som f.eks. skjønnheten, vennligheten og/eller klokskapen som et annet menneske vekker i oss. Dette synes også å være i tråd med den franske filosofen Jean Paul Sartre som mener at mannens fullbyrdelse av sitt begjær, representert ved samleiet, ødelegger hans gode opplevelse av den andres indre og/eller ytre skjønnhet.

I skjønnlitteraturen finnes mange slike platoniske kjærlighetsforhold. F.eks. mellom Dante og Beatrice i "Den guddommelige komedie", mellom Darcy and Bingley i "Stolthet og fordom" av Jane Austen og mellom Don Quijote og Dulcinea av Toboso av Cervantes. 

Den russiske poeten Vladimir Majakovskij hadde nok også det platoniske i tankene da han skrev diktet "Følelser overfor en frøken" (oversatt av Eivind Salen):

Den kvelden skulle bestemme
om hun og jeg
skulle bli elskere.
Under dekke
av mørket
ville ingen se, skjønner du.
Jeg bøyde meg over henne, det er sant,
og idet jeg gjorde det,
det er sant, jeg sverger, 
sa jeg som en vennlig foresatt:
"Lidenskap er et stup -
så kan du ikke være snill
å flytte deg unna?
Vær så snill, 
flytt deg unna!”

I denne sammenhengen kan jeg heller ikke unnlate å nevne renessanse-maleren Sandro Botticelli. Som maler og nede på den sosiale rangstigen kom han knapt i nærheten av adelsdama Simonetta Vespucci. Likevel avbildet han henne med stor inderlighet. Noen ganger malte han henne sågar i flere skikkelser i ett og samme maleri som f.eks. "Våren" (1482). Alt tyder på at han ikke fikk nok av hennes skjønnhet. Da han i 1476 fikk høre at hun var død, var hans ønske å bli gravlagt ved hennes føtter. 

"Portrett av en kvinne", Botticelli, 1484

Utover dette kan jeg selvsagt ikke vite hva Botticelli tenkte om Simonetta Vespucci, men en ting er jeg sikker på. Maleriene hans viser at hun i lang tid var hans viktigste inspirasjonskilde; eller det de gamle grekerne kalte en kunstens muse. Det er en ærbødighet og lidenskap i Botticellis skaperkraft og hans framstilling av kvinner, som klart kan tolkes i den retning. 

Jeg tror også at Botticelli var klar over at det aldri kunne bli noe mellom han og Simonetta, og at nettopp det urealiserbare var det som gjorde at inspirasjonen aldri sluknet, ikke en gang ikke etter at hun var død.

OK. Greit nok det! Vi prøver oss på ei oppsummering. 

Skjønnheten kan best beskrives som noe eterisk, noe overjordisk. Den er blant menneskets viktigste verdier og noe vi aktivt oppsøker fordi den beriker våre liv, men bare så lenge vi ikke gjør annet med den enn å nyte den med sansene våre. Vi ser og lukter på den vakre blomsten, lytter til den nydelige musikken, tar inn over oss det skjønne landskapet, nyter synet og nærværet til den vakre kvinnen, stryker pekefingeren forsiktig over kinnet til det lille spedbarnet, osv. 

Har vi andre tanker eller hensikter enn bare å nyte skjønnheten, mister vi den. Den fordamper som en skinnende vanndråpe i et altfor begjærlig og krevende solskinn, for å si det på den måten. Det overjordiske tåler ikke å bli trukket ned på det jordiske nivået for å bli gjenstand for andre ting enn kun å nyte dets skjønnhet. Alt begjær og alle handlinger ut over dette forringer skjønnheten. 

Greit nok det, men hva er det som gjør at vi oppfatter noe som skjønt? Som vakkert?

Kort om skjønnhetens byggesteiner i billedkunsten

"Oppvåkningen" - Finnvikdalen, Jan R. Iversen, 2014

Som en slags overjordisk verdi og ikke som noe jordisk vi kan måle, veie og beskrive i detalj, er skjønnhet noe som kommer an på bl.a. "øyet som ser". 

Det er nemlig ikke mulig å lage en universell definisjon som gjelder for alle mennesker og for all skjønnhet i musikk, blomster, mennesker, landskap, etc. Men noe kan i alle fall sies om skjønnhet i billedkunsten. 

Etter å ha malt noen hundre malerier (der noen prøver å gjengi skjønnheten), fått tips fra dyktige kolleger i penselsvinger-faget samt sittet med hodet i div. kunstbøker og tekniske "oppskrifter" opp gjennom årene, har jeg kommet fram til at skjønnheten i billedkunsten kan(!) skapes ved å legge vekt på, og gjerne kombinere flere ulike ting. Her er noen av de viktigste, slik jeg ser det.  

• God komposisjonen (her forstått som hvor på lerretet de ulike formene, fargene og linjene befinner seg). Komposisjonen bør være slik at den fanger tilskuerens oppmerksomhet og legger vekt på balanse og harmoni. Her finnes mange tekniske formularer som kan følges som f.eks. det gylne snitt og repoussoir-teknikken. 

• God kobling mellom harmoni og dynamikk. Harmoni i et maleri skaper en følelse av ro og balanse. F.eks. bidrar horisontale linjer til det. Men blir det for mye ro og balanse i motivet, kan maleriet fort bli kjedelig og skjønnheten mindre tiltrekkende. Derfor trengs også dynamikk; noe som i linjer, former og/eller farger, skaper "liv" i motivet og/eller billedflaten (f.eks. gjentatte farger, penselstrøkens retninger, malingens tykkelse, etc.)

• Harmoniske former og riktige proporsjoner. Sirkler og myke kurver oppfattes av hjernen vår som mer harmoniske enn former med spisser og kanter. Riktige proporsjoner er viktig for å fastholde det harmoniske - jfr. "Den vitruviske mann" som Leonardo da Vinci tegnet i 1487. Om proporsjonene ikke stemmer, reduseres skjønnheten i blomsten, mennesket, landskapet, osv. 

Da skulle vi vel være kommet nærmere hva skjønnheten er, og hvordan den evt. kan skapes i malerkunsten?

Kommet nærmere? Tja, kanskje litt. Jeg vet i alle fall at jeg noen ganger kommer til jakte på skjønnheten, og noen ganger vil jeg finne den og prøve å male den. Men å forstå den fullt ut, tror ingen klarer. Og slik er det vel med alle overjordiske verdier . . . . . . og det er vel nettopp det som gjør dem så kolossalt tiltrekkende?


"Friluftsmaleren", Jan R. Iversen, akryl, olje og pastell på lerret, 100 x 81 cm, 2018 ©