Hva er skjønnhet? Vanskelig å si? Et av livets største mysterier? Maleren John F. Carlson, skriver: "Hva fysisk skjønnhet er, har ingen kunnet definere. Vi opplever den som en slags elektrisk strømning; vi higer etter den, føler den, forstår på en måte hvordan vi kan frambringe den, men vi aner ikke hva den er" (ref.)
Likevel er de fleste av oss klar over den enorme innflytelsen skjønnheten har på oss. Eller for å si det med 1500-talls forfatteren Miguel Cervantes Saavedra: "Siden skjønnheten har det fortrinnet at den vekker velvilje og sympati, ble både kvinner og menn ivrige etter å vise den vakre maurerinnen all sin vennlighet og oppmerksomhet".
Romantikkens multitalent og forfatter av skuespillet "Faust", Johann Goethe, formulerte seg på følgende måte: "Den sjela som opplever skjønnheten, blir ofte sterk nok til å kunne gå alene".
Kort sagt; å oppleve skjønnheten gjør oss bl.a. vennlige, glade og mentalt sterke. Derfor prøver vi også å oppsøke den i oss selv og hos andre. Eller rettere sagt; vi lengter så mye etter skjønnheten, at vi rett og slett ikke vil vente, men prøver aktivt å oppsøke den. Lengselen etter skjønnhet ligger i oss alle; selv om vi kan ha vansker med å innrømme det, og selv om deler av kunsten avskyr skjønnheten.
Skjønnhetens magi
Men hva er det med skjønnheten som gjør at mange av oss blir så henførte og lykkelige av den -- likegyldig om det gjelder skjønnheten i f.eks. et dikt, et musikkstykke, et menneske eller et landskap.
"Musikk-elskeren", Honorè Daumier, 1831?
- "Skjønn klassisk musikk avslører seg ved at tårene mine begynner å trille. Tårer av himmelsk nytelse. En helt herlig følelse."
- "Hun er så vakker og vennlig at bare det å få være i hennes nærhet, er en ren velsignelse. Alt blir lysere."
- "Finnes ikke noe skjønnere enn småunger. Blir helt mo i knærne, når et spedbarn smiler til meg. Spiller ingen rolle hvem sin unge det er. Jeg smelter."
Kanskje skjedde noe liknende med meg i forbindelse med landskapet i maleriet ovenfor. Det skjønne bare "grep meg", slik det av og til gjør på mine turer med skisseblokk og kamera. En ettermiddag tidlig i juli 2018 stod jeg i ei frodig sommereng i nærheten av Lanes på Kvaløya. Det jeg så og hørte, utløste noe som best kan beskrives som en mental lykketilstand. I mange lange sekunder var jeg "borte fra denne verden".
Deretter meldte to tanker seg. Jeg MÅTTE male denne sommerenga. Den andre tanken var: Hva er skjønnhetens magi? Hvordan kan jeg forstå den? Hva er det som gir meg denne herlige følelsen av skjønnhet? . . . og dermed også andre gode følelser som kommer i skjønnhetens følge. Følelser som glede, lykke og takknemlighet?
Skjønnhetens uhåndgripelighet
Filosofen Platon mente skjønnheten ikke var av denne verden som f.eks. i de fysiske trekkene ved en blomst, et menneske eller et landskap. Tvert om var skjønnheten noe overjordisk, noe eterisk. Vi har ikke bare materielle behov som å drikke og spise og ha tak over hodet, men også åndelige behov som f.eks. det å oppleve noe vakkert.
Psykologen Abraham Maslows "behovspyramide" stiller opp et kjølig analytisk perspektiv på dette behovet. Et mer kunstnerisk og litterært perspektiv, er at "skjønnheten er Guds egen håndskrift", slik den amerikanske 1800-talls forfatteren Ralph W. Emerson mente.
Sagt på en annen måte er skjønnheten en uhåndgripelig ide eller verdi; på samme måte som andre verdier som f.eks. sannhet, godhet og kjærlighet. Roger Scruton, professor i estetikk, sier det på følgende måte:
- "Skjønnheten er blant de grunnleggende verdiene vi trakter etter for deres egen skyld. At vi gjør det trenger ikke noen ytterligere begrunnelse. På samme måte som det ikke trengs noen ytterligere begrunnelse for at vi automatisk tiltrekkes av de to andre grunnleggende verdiene; sannhet og godhet".
Slike og andre gode verdier synes å henge sammen. Opplever vi først en av disse verdiene, følger gjerne også andre verdier og gode følelser med på lasset.
"Hagevei", Claude Monet, 1902
"Aha!", kan vi si. Det er altså derfor skjønnheten virker så sterkt inn på oss. Vi får i både pose og sekk! Klart vi blir lykkelige, når vi på en gang treffes av en stim av gode følelser.
Det er i så fall også grunnen til at vi så gjerne blir tiltrukket av det skjønne og vakre, det sanne, det gode, det ærlige, det kjærlige og andre gode verdier. Og ikke bare tiltrekkes av dem og blir glade når vi tilfeldigvis oppdager dem. Tvert om. Vi prøver også aktivt å oppsøke slike verdier i bl.a. landskaper og hos andre mennesker.
Men hvor lenge var Adam i Paradis? Som kjent er et av menneskets forbannelser er at vi som regel bare tiltrekkes av det vi ikke har.
Har vi først fått det vi ønsker, er sjansene store for at vi ikke lenger higer etter det, sier Platon. Vi blir som barnet som vil ha en leke, men som etter å ha fått den, blir lei etter en stund og kaster den fra seg.
Skjønnhetens utilnærmelighet
Det samme kan skje med skjønnheten. Så lenge vi ikke gjør noe med den; så lenge vi ikke drar den ned på vårt "jordiske nivå" (for å eie den eller gjøre noe med den), men lar den være i fred og bare nyter den, vil den forbli tiltrekkende og skjønn. Og da vil den fortsette å gi oss også andre gode følelser som f.eks. lykke, takknemlighet og glede.
Samme krav om å holde "fingrene av fatet" er Kahlil Gibran inne på i boka "Profeten". Han skriver:
"Dante and Beatrice", Henry Holiday, 1883
"Syng og dans og vær glade, men la den andre få være alene. Slik strengene i en lutt er adskilte, selv om de skjelver i den samme musikken".
I forlengelsen av dette ligger begrepet "Platonisk kjærlighet" som går ut på å IKKE få tilfredsstilt andre hensikter enn KUN det å nyte de gode følelsene som skjønnheten, vennligheten og/eller klokskapen et annet menneske vekker i oss.
Dette synes også å være i tråd med filosofen Jean Paul Sartre som mener at mannens fullbyrdelse av sitt begjær, representert ved samleiet, forringer hans opplevelse av den andres indre og/eller ytre skjønnhet.
I skjønnlitteraturen finnes mange slike platonske kjærlighetsforhold. F.eks. mellom Dante og Beatrice i "Den guddommelige komedie", mellom Darcy and Bingley i "Stolthet og fordom" av Jane Austen og mellom Don Quijote og Dulcinea av Cervantes.
Den russiske poeten Vladimir Majakovskij synes også å ha det platoniske i tankene da han skrev diktet "Følelser overfor en frøken" (oversatt av Eivind Salen):
Den kvelden skulle bestemmeI denne sammenhengen kan jeg heller ikke unnlate å nevne renessanse-maleren Sandro Botticelli. Som maler og lavt på den sosiale rangstigen kom han knapt i nærheten av adelsdama Simonetta Vespucci. Likevel avbildet han henne med stor inderlighet.
om hun og jeg
skulle bli elskere.
Under dekke
av mørket
ville ingen se, skjønner du.
Jeg bøyde meg over henne, det er sant,
og idet jeg gjorde det,
det er sant, jeg sverger,
sa jeg som en vennlig foresatt:
"Lidenskap er et stup -
så kan du ikke være snill
å flytte deg unna?
Vær så snill, flytt deg unna!”
Noen ganger malte han henne sågar i flere skikkelser i ett og samme maleri som f.eks. "Våren" (1482). Alt tyder på at han aldri ble mett på hennes skjønnhet. Da han i 1476 fikk høre at hun var død, var hans ønske å bli gravlagt ved hennes føtter.
Utover dette vet jeg selvsagt ikke hva Botticelli tenkte om Simonetta, men en ting er jeg sikker på. Maleriene hans viser at hun i lang tid var hans viktigste inspirasjonskilde; eller det grekerne kalte en kunstners muse. Jeg synes det er en ærbødighet og sann lidenskap i hans gjengivelser av kvinner, som kan tolkes i den retning.
"Portrett av en kvinne", Botticelli, 1484
Jeg tror han også godt visste at det aldri kunne bli noe mellom han og Simonetta, og at nettopp det urealiserbare gjorde at inspirasjonen aldri sluknet, ikke en gang ikke etter at hun var død.
OK. Greit nok det! Vi prøver oss på ei oppsummering.
Skjønnheten kan best beskrives som noe eterisk, noe overjordisk. Den er blant menneskets viktigste verdier og noe vi derfor aktivt oppsøker fordi den beriker våre liv. Men bare så lenge vi ikke gjør annet med den enn å nyte den med sansene våre. Vi ser og lukter på den vakre blomsten, lytter til den nydelige musikken, tar inn over oss det skjønne landskapet, nyter synet og nærværet til den vakre kvinnen, stryker pekefingeren forsiktig over kinnet til det lille spedbarnet, osv.
Har vi andre tanker eller hensikter enn bare å nyte skjønnheten, mister vi den. Den fordamper som en glitrende vanndråpe i et altfor begjærlig og krevende solskinn, for å si det på den måten. Det overjordiske tåler ikke å bli trukket ned på vårt jordiske nivå for å bli gjenstand for andre ting enn kun det å nyte dets skjønnhet. Alt begjær og alle handlinger ut over dette forringer skjønnheten.
Greit nok det, men hva er det som gjør at vi oppfatter noe som skjønt? Som vakkert?
Om skjønnhetens byggesteiner i billedkunsten
Som en slags overjordisk verdi og ikke som noe jordisk vi kan måle, veie og beskrive i detalj, er skjønnhet noe som bl.a. kommer an på "øyet som ser".
"Oppvåkningen" - Finnvikdalen, Jan R. Iversen, 2014
Det er nemlig ikke mulig å lage en universell definisjon som gjelder for alle mennesker og for all skjønnhet i musikk, blomster, mennesker, landskap, etc. Men noe kan i alle fall sies om skjønnhet i billedkunsten.
Etter å ha malt noen hundre malerier (der flere prøver å gjengi nettopp skjønnheten), fått tips fra dyktige kolleger i penselsvinger-faget samt sittet med hodet i div. kunstbøker og tekniske "oppskrifter" opp gjennom årene, har jeg kommet fram til at skjønnheten i billedkunsten kan(!) skapes ved å legge vekt på, og gjerne kombinere flere ulike ting. Her er noen av de viktigste, slik jeg ser det.
- God komposisjonen (her forstått som hvor på lerretet de ulike formene, fargene og linjene befinner seg). Komposisjonen bør være slik at den fanger tilskuerens oppmerksomhet og legger vekt på balanse og harmoni. Her finnes mange tekniske formularer som kan følges som f.eks. det gylne snitt og repoussoir-teknikken.
- God kobling mellom harmoni og dynamikk. Harmoni i et maleri skaper en følelse av ro og balanse. F.eks. bidrar horisontale linjer til det. Men blir det for mye ro og balanse i motivet, kan maleriet fort bli kjedelig og skjønnheten mindre tiltrekkende. Derfor trengs også dynamikk; noe som i linjer, former og/eller farger, skaper "liv" i motivet og/eller billedflaten (f.eks. gjentatte farger, penselstrøkens retninger, malingens tykkelse, etc.)
- Harmoniske former og riktige proporsjoner. Sirkler og myke kurver oppfattes av hjernen vår som mer harmoniske enn former med spisser og kanter. Riktige proporsjoner er viktig for å fastholde det harmoniske - jfr. "Den vitruviske mann" som Leonardo da Vinci tegnet i 1487. Om proporsjonene ikke stemmer, reduseres skjønnheten i blomsten, mennesket, landskapet, osv.
Da skulle vi vel være kommet nærmere hva skjønnheten er, og hvordan den evt. kan skapes i malerkunsten?
Kommet nærmere? Tja, kanskje litt. Jeg vet i alle fall at jeg noen ganger kommer til å jakte på skjønnheten. Og noen ganger kommer jeg til å finne den og prøve å male den. Men å forstå den fullt ut, tror jeg ingen klarer.
Slik er det vel med alle overjordiske verdier . . . . . . og det er vel kanskje nettopp det som gjør dem så kolossalt tiltrekkende?
"Friluftsmaleren", Jan R. Iversen, akryl, olje og pastell på lerret, 100 x 81 cm, 2018 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar