Jula ankommer

Etter å ha malt i over førti år er det å male blitt svært personlig for meg. Ser jeg bort fra øvelser / kopier og portretter, maler jeg nesten alltid motiver jeg bare må male. Enten fordi de er så urovekkende at jeg vil vil ha dem ut av tankene, eller fordi jeg synes de er vakre eller koselige.

I denne kos-tradisjonen faller også fjøsnisse-maleriene jeg av og til maler i forbindelse med jula. Som regel blir jeg inspirert av fortellinger jeg fikk høre i barndommen. Særlig på farssida som har røtter i fangst- og fiskarbonde-miljø, var det en anseelig mengde av sagn, myter og historier om huldre, drauger, nøkker, fjøsnisser og andre underjordiske.

"Poetisk fjøsnisse", Jan R. Iversen (2013)

INSPIRASJONEN

Et av mine første fjøsnisse-malerier (Poetisk fjøsnisse, 2013) tok utgangspunkt i nettopp ei slik fortelling. Fortellinga om nissene som krevde et rengjort tun på julenatta slik at de kunne danse der. 

En annen inspirasjonskilde, men denne gangen med negativt fortegn, har vært de siste tiårenes økende forflating og kommersialisering av julehøytida.

Julebudskapet, ettertanken og omtenksomheten for andre (også dyr og natur) har i økt grad druknet i cola-drikkende amerikanske julenisser, juggel, fordummende reklame og grådige handelskjeder. Et kjøpesirkus uten tanke på hva den verdensomspennende juleindustrien og dens globale transportruter forårsaker av rovdrift og andre ødeleggelser på natur og miljø.

"Blakken og tungubben", Kittelsen (1905)

I en stadig mer politisk dobbeltmoralsk virkelighet (i likhet med: "vi er imot krig, men støtter samtidig krig") adopterer vi villig enda flere forbruks-økende kommersialiseringstriks som f.eks. Halloween og Black friday/week, samtidig som vi feller kledelige tårer over artsutryddelse, tap av regnskoger, minkende isbreer, elendige arbeidsforhold i lavkostland, forurensning, osv.

Sett mot dette hyklerske bakteppet ble kanskje det å male natur- og dyrekjære fjøsnisser min ubevisste protest mot hyklinga? I skrivende stund lurer jeg faktisk på om min sans for fjøsnisser også kan ha en slik bakgrunn.

En tredje inspirasjonskilde -- men nå med stort positivt fortegn -- er de flotte nissene til Wilhelm Larsen, Theodor Kittelsen, Hans Gude, Karl Uchermann, Erik Werenskiold, Arvid Bergstøl og Kjell Midthun.

Boka til Kjell Midthun ("Nisser", utgitt i 2012) er ei visuell skattekiste for tanker og synsnerver, og anbefales på det varmeste til alle små og store nisse-entusiaster. I boka kommer nissenes humør og nærkontakt med dyr og natur særlig godt fram. 

NISSEN I FOLKETROA

 "Nissene danser", Wilhelm Larsen (1883)

I folketroa er imidlertid ikke nissen bare jovial og humørfylt. Han har nemlig magiske krefter og kan være både lunefull og skummel, hvis han ikke blir behandlet med respekt. Blir han behandlet godt passer han på både dyr og gård. Verner dyra mot sykdom, og hus og heim mot brann og andre tragedier.

Mange steder ble det ikke ryddet av bordet på julekvelden, slik at fjøsnissen kunne forsyne seg med mat og drikke i løpet av natta. Han var som regel usynlig, men det fantes også mange som mente å ha sett han.

Folketroa kan m.a.o. være så sterk at den kan materialisere seg visuelt . . . . eller kanskje er det slik at fjøsnissen virkelig finnes? Vi kan gjerne trekke på smilet av en slik tanke, men noen steder i Norge er det faktisk fortsatt vanlig å sette ut grøt til nissen på julaften.

Det første norske julekortet med nisser, ble tegnet av Wilhelm Larsen i 1883. Han portretterte nissen som en skjeggete kall med stor, rød topplue og nissekjæringa med sjal, skaut og stakk.

Da jeg for et par år siden gravde meg ned i bøker om den norske nissen, fikk jeg mange bevis på at fjøsnissen -- slik vi ser han for oss i dag -- ikke var noe luftig oppspinn produsert i Wilhelm Larsens kreative hode.

Foto: Nasjonalbibliotekets arkiv. Eldre menn fra Olden i Sogn og Fjordane (1910)

Tvert om tyder alt på at Larsen hadde tatt utgangspunkt i den synlige virkeligheten. Han hadde gitt vestlandsbøndenes lue og klesdrakt til nissen. Sett med vårt nisse-nedarvete blikk, er det derfor ikke lett å si om bildet fra Olden, tatt i 1910, er et foto av mennesker eller nisser 😉

Jeg setter uansett pris på begge fortolkninger fordi begge minner oss om det nære båndet som ofte finnes mellom virkelighet og kunst, og at nettopp forekomsten av slike bånd har mye å si for vår følelse av det nære, kjente og hjemlige, slik som f.eks. fjøsnissen i norsk juletradisjon.

Det er derfor ikke godt å si om det er synet av fjøsnisser på julekort og andre julerekvisita som er med på å bringe julefølelsen fram i oss, eller om det er jula som bringer fjøsnissen fram i vår bevissthet. Nettopp det kan jo være noe å lure på for de av oss som har jula som høytid, enten som ei religiøs høytid, tradisjonell høytid eller som en blanding mellom de to. 

Ønsker dermed alle besøkende på bloggen ei fin adventstid og ei fredelig og god jul.

"Jula ankommer", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2022 ©

Eies av Inger Winter