Tidlig januar i Tromsø. Utsikt fra Hamna mot Kvaløya og Ringvassøya. Vindstille. Kaldt. Mørketid ennå, men lyset er mer til stede, skjønt ennå på en diskrè måte.
Frosten ligger over et landskap der plussgrader og våt sludd dominerte for et par dager siden. Men nå har kulda slått til og frosset snøen fast til steiner, busker og trær. Det er tida for uforutsigbare polare lavtrykk og raske vekslinger mellom minus- og plussgrader.
Men det er også tida der mørket gradvis mister sitt grep på dagen. Tida der de blå og kalde mørketidstonene utfordres av varme toner. Toner i rosa og rødt. Så bastant og dominerende rosa at en penselsvinger fristes til kjappe streif av også andre varme farger toner over fjellene. Kanskje var det en akutt lengsel etter mer lys og varme som fikk sin tilfredsstillelse med det?
Det er på slike vinterlige vandringer i naturen at jeg sender en takknemlig tanke til senjaværingen Helge Stangnes, en dikter som fanger inn det meste av det å leve langt mot nord.
Mot lys
Så ga du oss atter ei dagning
med himmel i rosa og rødt;
en time i undring og dragning
mot lys som av mørke blir født.
På ny spelles solgudens drama
bak nattblåe tinda i sør;
det evige, årlige lys-panorama
med Helios som regissør.
Vi veit at i dag skal det hende;
vi veit at et under skal skje:
En kant av ei sol-glo skal brenne
der sør mellom tindan et ste’.
Ei mørketids venting e omme
og dagen skal feires med fest,
- men hjelp oss å holde på drømmen om lys
når sol e blitt kverdagens gjest.
Fra samlinga "Frø i vind" (2009) av Helge Stangnes
"Mot lys", Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 75 x 59 cm, 2024 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar