Postvannet i februar

Det begynte med et tilfeldig møte med en gammel kompis på et kjøpesenter. Etter den sedvanlige oppdateringa om venner og bekjente, spurte han.

-- Maler du bare dystre og skremmende motiver for tida?

-- Vi lever i en skummel verden. Hvorfor skulle jeg ikke male den? Er kanskje flukt fra virkeligheten det beste? 

Dagen etter var jeg ute i naturen på nordøya. Iskald vind og på et steinhardt, ruglete underlag av skare.
Bare dystre motiver?, tenkte jeg. Maler jeg bare det? Kanskje kan jeg ikke lenger male det vakre?

Ved Postvannet stoppet jeg. Tok et par foto og tegnet ei skisse som framhevet de kraftigste konturene. Mistet følelsen i fingrene på høyre hånd. Å ha gode hansker med seg blir en følelse av lykke i slike situasjoner.

På kvelden og dagen etter malte jeg "Postvannet i februar". Kanskje var det et forsøk på å bevise for meg sjøl at jeg fortsatt kunne male motiver som ikke var skremmende?

 

Torden fra pauker 

Blått i naturen. Toner i moll.

Beethovens "Skjebnesymfoni".
Dundrende pauker.
Prokofievs "Riddernes Dans".
Sinne! Dårlig skjulte kniver.

System Of A Down.
-- Still you feed us lies from the tablecloth!
Why don't presidents fight the war?
Why do they always send the poor?

Æ går over vann på rugla skare.
Steinhardt. Glatt.
Fotfeste e dyrebart i vår tid. 

Æ går i en verden ruinert av politisk dumskap.
De har gjort krig, fanatisme og grådighet
til sin normalitet. 

Vår tids politikere. Farlig rugla skare.
Mentalt beinknekkende is.

Går vi på trynet, e det aldri deres feil.
Aldri!

Makteslaus.
Forakt e alt æ har igjen.
Riddernes Dans!

Brått e sola der. Dundrer knyttneven
gjennom skyene.
Slår mæ i fjeset.
Gnistre av lys fyker.
Tenner håpet igjen.
Freden må ikke tape!
Gi aldri opp!

 

"Postvannet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 35 x 70 cm, 2025 © 

"Torden fra pauker", stuntpoesi, 2025