I blogg-innlegget i mai skrev jeg at jeg var på flukt. Stort sett er jeg det fortsatt. Det er snakk om ei mental flukt bort fra ei europeisk politisk virkelighet jeg oppfatter som stadig mer irrasjonell, samfunns-undergravende, politisk ensrettet, udemokratisk og krigersk.
Å flykte eller periodevis gå i "indre eksil", har derfor blitt en nødvendighet. I alle fall for meg. I tillegg til den mentale restitusjonen jeg oppnår, leder flukten meg også mot andre og lysere tema. Mot lyse og vakre tema som ennå finnes i natur, arkitektur, vitenskap, kunst og kultur.
Et av disse lyse og vakre temaene -- sett fra mitt ståsted -- er musikken og kulturen som ga meg inspirasjon til å male "Fado-kafeen".
Fado-kafeen
I atelieret har jeg ei mappe med skisser og foto fra ulike reiser. Ei mappe med minner, hendelser og ideer til nye maleri. Den passer også godt når jeg trenger å flykte fra påbegynte maleri som har det europeiske forfallet som tema. Maleri med motiver jeg ofte får lyst til å male over, når de er blitt ferdige.
Det hender jeg setter meg i en stol og blar i mappa. Når jeg gjør det denne kvelden i juni, strømmer åndfull portugisisk fado-musikk ut av høyttalerne i bakgrunnen. Det gjør godt.
Amalia Rodrigues (1920 - 1999) Jeg blar sakte i mappa. Dveler ved hvert bilde. I fantasien smelter musikk, følelser, skisser og foto sammen. Sammen former de tankene til et visuelt bilde. En kafe i ei lita bakgate i Lisboa. "Fado-kafeen".
Tror det var slik jeg kom fram til den 😉
-- Varm julikveld. Det sluttet nettopp å regne. Lufta er lummer, men likevel friskere. Over hustakene trekker skyene seg unna og blotter deler av månen. Det blir straks mindre mørkt der jeg år. I tillegg til månen kommer lys fra vindu og ei og anna gatelykt jeg passerer. Lysreflekser glitrer fra våt brostein og glasserte fliser på enkelte husvegger.
Hele tida har jeg gått etter lyden fra musikk og applaus. Nå kan jeg også høre tilrop.
Like etter runder jeg et hjørne og ser den. Bare 40 - 50 meter unna. Fado-kafeen er som ei levende boble av lys, lyd, bord og mennesker. Lykter og lys-skilt får den til å skinne som av blankpusset gull, bronse og kobber.
Jeg stopper opp. Må bare nyte synet. Og mens jeg står der i velvære og visuell nytelse trekker musikerne; en trio med sanger, spansk gitar og fado-gitar, opp til en ny låt. En av mine favoritter. "Loucura" ("galskap").
Fadoens kjerne og slektninger
Fado passer ikke alltid for meg. Som regel går det i rock og klassisk, men kommer jeg i melankoli-modus søker jeg helst mot bl.a. fado, afroamerikansk blues, anatolisk folkemusikk / ashik, russisk folkesang og spansk sigøyner-musikk.
Fado-musikken vokste fram i 1830-åra i Lisboas fattige bydeler der arbeiderklassen og filleproletariatet holdt til.
"Blå dame", Jan R (2020)
Av og til tenker jeg på fado som musikkens "film noir", noe jeg tror påvirket meg da jeg malte et annet "fado-maleri", "Blå dame", i 2020.
Fado-tekstene handler som regel om fattigdom, kriminalitet, ulykkelig kjærlighet, prostitusjon, håpløshet, men kanskje først og fremst om dyp lengsel, samt -- pussig nok -- om kjærlighet til ulike gater og steder i Lisboa.
På alle disse temaene kommer fadoens melankolske nerve til uttrykk. Lengselen ("saudade") tilbake i tid, tilbake til en skjønn opplevelse, en tidligere kjærlighet eller tilbake til barndommens gate?
Eller kanskje lengsel til noe i framtida? Lengsel etter ei bedre framtid, et bedre liv . . . . . . eller som meg denne gangen; lengsel etter økt rasjonalitet, redelighet og ansvarlighet i den herskende politikerkasten?
Fado beskrives gjerne som portugisisk blues. Selv synes jeg den er like mye i slekt med cubansk trova og argentinsk tango.
"Fado", Jose Malhoa (1910) På samme måte som fadoen hadde også tangoen og trovaen sin fødsel i byens trange smug, kneiper og fattigkvarter. Det ligger noe felles gjenkjennelig i rytme, klangfarge og følelser, synes jeg.
Den melankolske og bittersøte lengselen ("saudade"), synes jeg er et mer grunnleggende kjennetegn enn "tristheten" som fadoen ofte blir tillagt. Tross alt finnes det jo også lystige og humoristiske fado-låter.
"O fado exprime o saudade mais profundo" (Fado gir uttrykk for den dypeste lengsel) skal visstnok fadoens dronning, Amàlia Rodrigues, en gang ha sagt.
Og får man ikke lengselen oppfylt, blir det meste annet meningsløst. Eller for å si det med en av vår tids store fadista`er, Ana Moura, i "Até Ao Verão" ("Fram til sommeren")
Og jeg gikk
– som en som venter
– gjennom fiasko
Mot lidelse i en kropp av stål
– I foraktens smug
Og hva spiller det for meg
– Om det er bra eller dårlig
Om jeg misslykkes i flammens farge hele mitt liv
er det det samme som meg
"Fadokafeen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 73 cm, 2026 ©
------ o ------ o ------ o ------
I en verden der krig truer og der såkalte ansvarlige politikere er pådrivere for kriger og krigers rasering av natur og mennesker, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en fredsorganisasjon.
Verden har nok å slite med av miljø-problemer, fattigdom, migrasjoner og voksende ulikheter. Vi trenger ikke flere kriger som gjør alt enda verre!
Bli med i arbeidet for fred og diplomati, og for levedyktige samfunn for våre barn og barnebarn. Bli med før det er for sent. Sikres ikke freden, er alt annet fånyttes.
Antikrigsinitiativet (AKI)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar