10. okt. 2025

Venus avreise (et essay)


Har nettopp fullført et underlig maleri. Jeg gikk langs en skogsti. Det hadde regnet og ei lav høstsol dukket plutselig opp mellom trærne. 
Jeg stoppet. Hadde solas brå tilsynekomst spilt meg et puss? Et lysets og skyggenes dans mellom grantrærne? 

Da jeg trodde å ha funnet ei logisk forklaring, ga jeg "synet" en tittel: "Venus avreise". Det 
avviker fra alt annet jeg har malt i det siste. Hører liksom ikke hjemme på et tidspunkt der jeg jobber med et mer abstrakt formspråk for å få fram mer komplekse tanker og sammenhenger. 

Den logiske forklaringa var at "Venus avreise" er ei oppfølging av tanker jeg gjorde meg i 2014. Den gangen jeg ble stående bare et par meter fra det berømte maleriet "Venus fødsel" på Uffizi-galleriet i Firenze

"Venus fødsel", Sandro Botticelli, 1486

Venus var romernes gudinne for skjønnhet, kjærlighet og fruktbarhet, malt av Sandro Botticelli i 1486, og med hans store forelskelse, den gifte adelskvinna Simonetta Vespucci, som tenkt modell.

Uoverstigelige ulikheter i klasse, sivil status og økonomi gjorde at Botticelli aldri kunne bli annet enn avstandsforelsket. På samme måte som renessansens og Firenzes store dikter, Dante Alighieri, måtte han nøye seg med å betrakte sin forelskelse på avstand. 

Helt siden 1970-tallet da jeg som tenåring oppdaget Botticellis maleri i et oppslagsverk, har de mytologiske røttene, den tekniske utførelsen og tida det ble malt i, renessansen (ca 1470 - 1670), fascinert meg. Det samme kom også opplysningstida (ca 1670 - 1789), epoken som etterfulgte renessansen, til å gjøre. 

Det bør også nevnes at Firenzes og Venezias h
andel med Bysants / Konstantinopel gjorde at de ble kjent med skriftene til arabiske lærde som f.eks. Al‑Farabi, Al‑Kindi og Ibn al‑Haytham. Dette bidro sterkt til at nettopp Firenze og Venezia ble renessansens fødestue, og i årene som fulgte sprer dens ideer seg via handelsrutene til resten av Europa

Renessansen og opplysningstida  

Begge epoker struttet av stor kreativitet, skaperkraft og vitenskapelig vekst på utallige områder. Noen av renessansens mest kjente foregangs-skikkelser var bl.a. Leonardo da Vinci, Dante, Michelangelo, Galileio GalileiFrancis BaconRene Descartes, Cervantes, Machiavelli, Brunelleschi, Giordano Bruno og Magellan

Samme nyskapende størrelser finner vi også i opplysningstida. Folk som bl.a. Isaac Newton, ShakespeareAdam SmithFrancisco Goya, John Locke, Johann W. GoetheMihail Lomonosov, MoliereMontesquieu, Voltaire, Immanuel KantJacques‑Louis David, Ludvig Holberg og Jean-Jacques Rousseau.

Men ingen av de to epokene -- fra ca. 1470 til 1789 -- er vel særlig ulik vår egen tid? F.eks. tida etter første verdenskrig og fram til i dag? Også denne perioden kan skilte med intellektuelle giganter som fikk stor betydning for forskning og samfunnsutvikling. Folk som f.eks. Albert EinsteinSigmund Freud, Alan Turing, Antonio Gramsci, Hannah Arendt, HemingwayAlexander Fleming, PicassoJohn Keynes, Samuel BeckettRosa Luxemburg, Albert CamusMarie Curie, Karl Popper, Noam Chomsky og Steven Hawking.

Joda, liten tvil om det, men finnes det likevel 
viktige forskjeller mellom de to gullaldrene og vår egen tid?

Vår tid -- et framskritt?  

Vår egen tid ligger definitivt på topp, når det gjelder vitenskap og teknologi. I rettferdighetens navn må det imidlertid sies at vår tid ikke ville nådd så langt innen medisin, IT, romfart, genetikk, ingeniørkunst, osv., uten framskrittene som ble gjort i matematikk, vitenskapsteori og andre disipliner i renessansen og opplysningstida. 
Hva så med det motsatte? Finnes det samfunnsområder der vår egen tid skårer lavt sammenliknet med de to andre epokene? 

Stiller man dette spørsmålet i nesten hvilken som helst forsamling, møtes man med pinlig taushet og uforstående blikk. 

Troa på at vi europeere hele tida utvikler oss i rett retning; at vi har en politikerkaste som lærer av egne feil og som blir stadig mer logiske og rasjonelle, preger de fleste av oss. Dette til tross for at vi gang på gang har erfart det motsatte. 

Eller kanskje er den egentlige grunnen at majoriteten av dagens europeere, samt etterkommerne til europeiske kolonialister i USA, er kulturelt belastet, sosialisert, manipulert eller indoktrinert til å tro at vi er "Guds gave til menneskeheten"?

At alle må høre på oss og underkaste seg vår vilje, fordi vi vet best, kan best og bare vil andre land og folk det beste?
 

Selv om vi dreper tusenvis av sivile og knuser landene deres til grushauger, er vi jo snille? . . . . . Tross alt hjelper vi jo dem til å bygge landene opp igjen, hvis de aksepterer myndighetene vi innsetter og lar oss overta natur-ressursene. Og forutsatt at de ødelagte landene også får lån fra Verdensbanken og dumsnille giverland som Norge, til å betale vestlige entreprenører for å foreta gjenoppbygginga. Det går så bra, det.

Forrige utenrikssjef i EU, den spanske politikeren Joseph Borell, beskrev i 2022 Europa som en vakker hage og at europeerne måtte lære andre folk å bli like siviliserte som oss europeere
. Å lytte til Borell var som å høre en moderne variant av pavers og fyrsters korstogs-ambisjoner i middelalderen. Vi er Guds gave til verden og all verdens folk. 

I tillegg minnet hans innstilling skremmende mye om kolonitida med Spanias, Portugals, Englands, Frankrikes, Belgias, Nederlands og Tysklands ønske om å "sivilisere primitive folk" i Afrika, Asia og Amerika. Det var "the white man's burden", skrev den britiske forfatteren og koloni-entusiasten, Rudyard Kipling, i 1899. 

I disse siviliserings-bestrebelsene som innebar å ta kontroll over stadig større geografiske områder, markeder, handelsårer og naturressurser i verden, ble alt fra kuler og krutt til grove løgner og slesk propaganda tatt i bruk. Også den kristne religionen ble kynisk brukt av grådige europeiske herskerkaster til å legitimere deres slavebinding, utplyndring, overgrep og massakrer i utlandet. 

Enkelte prester, munker og andre som opponerte mot overgrep og grusomheter
, ble i beste fall fjernet fra sine stillinger. Noen som f.eks. teologien António Vieira ble i tillegg landsforvist og stemplet som kjetter av den portugisiske inkvisisjonen. I vår tid faller den 14 år lange forfølgelsen av Julian Assange inn i samme tradisjon. Han avslørte krigsforbrytelsene som USAs og deres "Koalisasjon av villige" stod bak krigen eller "sivilisering" av Irak (2003 - 2011). Det kunne selvsagt ikke tolereres. 

"Siviliseringa" fortsetter og oppdragsgiverne er de samme 


I kolonitida
 og offisielt i taler og massemedier fortalte den europeiske herskerkasten at de ville hjelpe de innfødte i andre deler av verden. Det skulle skje ved å gjøre dem mer "siviliserte".  
Britisk investor "siviliserer" India (1903) 
Den egentlige drivkrafta bak deres siviliserings-iver var det få eller ingen som snakket om. Det var et av mange tabuer og bare sterke personligheter som f.eks. Mark Twain, turte å snakke høyt om det.  

Den drivkrafta er for øvrig den samme i vår egen tid; og er ønsket om å fylle egne statskasser og gi den økonomiske eliten i egne land økt fortjeneste og rikdom. Også i vår tid er det tabu for den hykleriske europeiske politiker-kasten å "løfte på sløret", mens USA-senatorer og medlemmer av den økonomiske eliten som f.eks. Lindsey Graham, er pinlig ubetenksom og buser ut med den egentlige grunnen: "It's all about money!"  

I forrige runde med europeisk "sivilisering" bestod den økonomiske eliten av private selskaper og investorer som deltok i bl.a. 
Britiske Ostindia-kompani og Nederlandske Ostindia-kompani. Den økonomiske eliten trengte imidlertid gratis militær makt for å få klørne i og kunne holde på "godbiter" rundt i verden. Mektige som de var, fikk de derfor politikerkasten i sine hjemland til å bruke statskassa og sende militære styrker for å hjelpe dem med "siviliseringa". 

I tillegg ble tusenvis av briter og nederlendere fortalt at de måtte "tjene landet sitt" og gå i krig. Om nødvendig ofre seg for en god sak, for at de "halvnakne hedningene", som Winston Churchill kalte dem, skulle bli mer siviliserte. Som allerede nevnt ovenfor, var dette "
the white man's burden", må vite. 

I dag er det igjen blitt Vestens byrde å sivilisere verden, og især Russland og Kina. Men i motsetning til kolonitidas Ostindia-kompanier, etc. finner vi i dag den økonomiske eliten i form av globale oligarker som bl.a. Elon Musk, George Soros, 
Warren Buffett, Bill Gates og Jeff Bezos samt gigantiske vestlige banker (HSBC, JPMorgan Chase, m.fl.) og investeringsfond som bl.a. Blackrock, Vanguard og det norske oljefondet. 

Disse kapitalsterke aktørene har for øvrig enda større innflytelse og styring på dagens politikerkaste og medier i EU/EØS og USA enn de ulike kompaniene, som stod sentralt fra 1600-tallet og til langt inn på 1800-tallet, hadde på sine konger, fyrster, presteskap og politikerkaster. 

Det gjelder selvsagt også spørsmål om hvor det bør begås statskupp, sendes soldater, utløses kriger eller begås andre brudd på internasjonale lover. 
"Its' all about money!", som senator Lindsey Graham er ærlig og sier. 

En annen "ærlig" figur er nåværende utenrikssjef i EU, den estniske politikeren Kaja Kallas, som mener at USA, Nato og EU må stykke opp Russland i mindre deler, slik at landet blir mer sivilisert og dermed enklere å bestemme over. 

At realiseringa av slike ambisjoner vil utløse en tredje verdenskrig; en krig som vil eskalere til bruk av atomvåpen som legger deler av Russland, hele Europa og deler av USA og Canada i radioaktiv aske, synes ikke å bekymre EUs fanatiske og totalt irrasjonelle utenrikssjef.
 

Det interessante er også at ikke en eneste kjeft på stortinget eller i regjeringskvartalet har opponert mot henne. Det sier også sitt om det intellektuelle og moralske bunn-nivået til vår tids norske topp-politikere. At mange nordmenn fortsatt har tillit til og respekt for denne gjengen, er noe jeg selv anser som en av vår tids største gåter. 


Tilbake til middelalderens ensretting og fanatisme?
Konklusjonen ligger snublende nær og er skremmende. Arrogansen, historieløshetenetnosentrismen og fanatismen som stadig kommer til uttrykk på EU-nivå og blant fremtredende politikere i mange EU/EØS-land, står helt i strid med kravet om rasjonalitet og andre viktige prinsipper som renessansen og opplysningstida ga oss.

Ikke minst gjelder det viktige prinsipper for styrking av fred og gode relasjoner mellom ulike folk og nasjoner. I 1648 kom f.eks. det historikere omtaler som "freden i Westfalen". Der trakk man den strengt logiske konklusjonen at : 

  • ingen nasjoner bør gjøre seg selv mer trygg, hvis det innebærer at nabonasjoner blir mer utrygg. Slike handlinger vil bare føre til ei utvikling som ingen tjener på, fordi den gjør alle mer utrygge og dermed øker faren for krig. 

Å ignorere denne nær sagt evig logiske konklusjonen, er det samme som å legge godt til rette for ødeleggelse av normale relasjoner og handels-forbindelser samt legge bedre til rette for kapprustning og krig. 

I vår tid blir denne gylne visdommen fullstendig ignorert av bl.a. EU/EØS og NATO, som iherdig arbeider for å gjøre både Georgia og Ukraina til NATO-medlemmer, og dermed øke det russerne gjennom flere tiår har sagt vil redusere tryggheten for Russland. 

Dette er hovedårsaken til at det sørøstlige området av Europa med Ukraina og Georgia, nå blitt episenteret der en 3. og utslettende verdenskrig står i fare for å bryte ut. 
Nettopp dette vitner godt om at vår samtid IKKE ligger foran renessansen og opplysningstida i rasjonalitet og logikk. 

Snarere vitner det om at vi har sunket ned i samme primitive pøl av irrasjonalitet og fanatisme som en gang preget herskerkasten og vanlige folk i store deler av middelalderen.

Riktignok ligger vår tid foran renessansen og opplysningstida på vitenskap og teknologi -- slik jeg var inne på ovenfor --  men når det gjelder logikk og rasjonalitet ligger vi langt bak. Å iaktta møter i EU og NATO er i dag som å iaktta ei forsamling av irrasjonelle, moralsk korrupte og fanatiske munker i en middelaldersk autodafé

Sett fra mitt eget ståsted er dette det riktige og sanne bildet av den politiske herskerkasten i såvel Norge som i størstedelen av EU-landene. Vår samtid er i så måte både primitiv og tilbakestående, og ingen arvtaker etter renessansen og opplysningstida. 



"Venus fødsel" og "avreise"

Da jeg i 2014 ble stående foran Botticellis berømte maleri, meldte mange tanker seg. En av dem var: 

-- Tenk om Venus, gudinna for bl.a. viktige åndelige verdier som kjærlighet og kanskje også logikk og rasjonalitet, en gang i framtida forlater oss? Det ville blitt en uhyggelig og farlig verden. . . . . 

Dessverre gikk det troll i ord. 

2014 ble året der det USA-finansierte statskuppet i Ukraina fant sted, og der USA ved sin viseutenriksminister for Europeiske og Euroasiatiske spørsmål, Victoria Nuland, plukket ut hvem som skulle sitte i Ukrainas nye regjering

I tillegg ble 2014 året da Europas herskende politikerkaste forlot det meste som smakte av logikk, rasjonalitet og god etikk, og åpnet døra tilbake til Europas mørke middelalder. I 2025 står den døra på vidt gap. 

Vel bekomme.  
 

 "Venus avreise", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2025 ©

 

 ----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før tida er ute.   

 

 

 

12. sep. 2025

Ansvarlig styring



Å male sin egen samtid er vanskelig av mange grunner. Vi nærmest drukner i inntrykk via radio, TV og Internett. Inntrykk som ofte er flettet inn i hverandre slik at det blir svært vanskelig å skille mellom årsaker og virkninger, og ikke minst mellom løgn, propaganda, luftige antakelser og sannhet. 

I utenriksnyheter -- der kompleksiteten alltid er stor og der hendelsene er langt borte og derfor vanskelig å sjekke -- dominerer nesten alltid halvsannhetene, propagandaen og løgnene. Noen ganger bevisst, andre ganger fordi nyhetsformidlerne ikke gjør en god nok jobb.

Propaganda virker !
Hvis man gang på gang gjennom flere tiår har opplevd hvor misvisende og uredelig såvel regjeringer, aviser og etermedier kan være, blir det enda vanskeligere å få øye på hva som er sant i kaoset av inntrykk og nyheter

Vil man i malerkunsten gå videre med slike kompliserte og kaotiske tilstander, er abstrakt bildespråk et nærliggende alternativ. Derfor valgte jeg også å male "Ansvarlig styring" i dette formspråket. 

"Men så lett kom ikke Adam til paradiset". Like etter jeg begynte å male ble jeg stående fast. Bom fast! 

Flere dager kom og gikk. Resultatløse. Jeg kastet penslene i veggen. Frustrert inntil margen. Tanken meldte seg. Jeg maktet neppe å fullføre maleriet. Jeg var for dårlig. Fikk ikke fram det jeg ønsket å uttrykke med maleriet. Til slutt ga jeg opp. 

Da skjedde det! Dagen etter stortingsvalget, tirsdag 9. sept. 2025, løsnet det. Valører ble endret, nye farger kom inn og "hovedfiguren", som i maleriet er gjengitt med Stortingsbygninga (parlamentet) i armkroken, ble malt på en ny måte og fikk i tillegg et nytt ansikt. 

Et dobbeltansikt. Ansiktet til den romerske guden Janus. Guden som kan se inn i fortida og framtida. Guden for
 alle begynnelser, avslutninger og overganger. Guden romerne ofret til ved bryllup, fødsler og ved starten på innhøstinga. 

En passende gud for å symbolisere vår samtid der dagens "krigsbaserte unipolare verdensorden" er i ferd med å bli erstattet av en mer fredelig og sivilisert "multipolar verdensorden"? En verdensorden der de ulike nasjonene i Europa kanskje gjenvinner sitt tapte nasjonale demokrati, og igjen kan ta selvstendige beslutninger om internasjonal handel og samarbeid? 

Tolkning? 


Avslutningsvis og for de som eventuelt har lyst å tolke dette maleriet nærmere, nevner jeg at det abstrakte formspråket ikke nødvendigvis avgrenser seg til det malte motivet. 

Det kan også være at
 tittelen "Ansvarlig styring" ikke kan tas bokstavelig. Kanskje er den ironisk ment, og snarere er en karakteristikk på styringa eller mangelen på styring som den herskende politikerkasten har stått for siden begynnelsen av 1990-tallet? 

Sett fra mitt eget ståsted kaller jeg det "vanstyre-perioden" i Europas nyere historie. En periode vi fortsatt er inne i og som for alvor begynte i 1991, året etter Sovjetunionen og NATOs motsvar, Warszawa-pakten, ble lagt ned.   

Fra da og fram til i dag er de fleste land i Europa, og herunder også Norge, hatt en herskende politikerkaste som i økt grad har overlatt styringa til utenlandske krefter med EU-Brussel og Washington i fremste rekke.  


"Ansvarlig styring", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2025 © 

 

 

  

6. aug. 2025

Forandringen (et essay)


Tromdalstinden -- et ikonisk fjell for mange tromsøværinger. En naturens monument som følger oss gjennom livet. Og mens vi forandrer oss i utsende og år, reiser ut og kommer tilbake, er fjellet det samme. Uforanderlig. Liksom evig? 
Vel, kanskje noe i universet er evig, men her på jorda er det evige kun tilsynelatende. Alltid forbigående. Slik det også er med fjell og alt annet som betraktes på lang avstand og ikke løpende på nært hold. 

Til slutt ser vi ikke i det hele tatt så mye på det. Hvorfor skulle vi det? Vi vet jo at det er der. Kort sagt, det er blitt noe vi tar som gitt. Det er blitt noe dagligdags . . . inntil tidspunktet kommer der dèt vi trodde var uforanderlig, har endret seg. 

Men det tar gjerne tid. Gradvis og over så lang tid at vi ofte ikke oppdager endringene. Og når de ikke lenger er mulig å overse, liker vi kanskje ikke det vi ser? Fornekter at endringa har skjedd? Flykter inn i fornektelse, inn i kognitiv dissonans? Slik kan det være med det meste.   

Tror vi kanskje at det nasjonale demokratiet ennå fungerer i Norge? Tror vi fortsatt at 
Norge er en selvstendig stat? En suveren nasjon slik Grunnloven krever? Eller tror vi kanskje fortsatt at den såkalte vestlige "sivilisasjonen" står for fred, internasjonalt samarbeid og liberalt demokrati?
Som et apropos og siden det nærmer seg et nytt stortingsvalg, fristes jeg til å trekke fram en av mine aforismer fra boka "Det lyse og det mørke" (2025):
  • Demokratiet i Norge har ei u-uttalt arbeids-deling. Folket velger hvilke partier som skal inn på Stortinget mens Brussel og Washington bestemmer hvilken politikk de skal føre.


Sett fra mitt eget ståsted hadde Norge en gang et demokrati på nasjonalt nivå. Et demokrati der politikerkastens prioritering lå på det som var Norges, befolkningas og næringslivets interesser. 

Det har endret seg siden 1980-tallet etter hvert som de fleste i den nasjonale politikerkasten adopterte EUs nyliberalisme, i tillegg til USA/EUs mål etter 1991 om "unipolar globalisme", dvs. en verden med USA som "global diktator" og med EU som assistent. 

Nå er det bare rester igjen av det nasjonale demokratiet, men fortsatt oppfører vi oss som ingenting er blitt endret. Som om demokratiet på nasjonalt nivå var noe uforanderlig. Liksom noe noe evig?
Da jeg malte dette maleriet og ga det tittelen "Forandringen", syntes jeg den arktiske våren var for kort og forbigående. Og da jeg kom over diktet "Dagligdags" av en Tromsø-lyriker, kom tanken om forandringens mektige kraft tettere inn på meg. Vi mennesker har i det hele tatt vanskelig for å henge med i forandringene som skjer.

Men alt er i forandring 

"Panta rei" (alt er i endring) skrev den greske filosofen Heraklit for vel 2.500 år siden. "Man kan ikke gå ned i samme elv to ganger". Vannet man først går ned i, er borte neste gang man stikker foten i elva. 

Heraklit 540 - 480 f.Kr.
Noe endres på kort sikt. Alt endres på lang sikt. Vær kommer og går. Mennesker kommer og går. Selv byer, samfunn, imperier og "sivilisasjoner" kommer og går. Til og med store fjell endres over tid av bl.a. erosjon og inngrep av mennesker med veier, gruver, vindturbiner, etc. 

I Bolivia ligger fjellet 
Potosi, gjennomhullet. Opprinnelig rommet det mye sølv. Mange historikere mener at uten Potosi's sølv-ressurser ville det spanske imperiet (1479 - 1714) ikke ha oppstått og blitt så mektig som det ble. Rikdommen la m.a.o. grunnmuren for spanske kongers og spansk adels grådighet og makt som varte i nesten 300 år i store deler av verden. 

Vesten går fortsatt i de samme voldelige og grådige fotsporene til både det spanske imperiet, romerriket og det britiske imperiet, sa en gang en cubansk historiker til meg. 
"Men oss bløffer de ikke lenger".
-- At vi i Nord- og Sør-Amerika snakker europeiske språk; spansk, portugisisk, nederlandsk, fransk og engelsk og ikke de opprinnelige innfødtes språk, er et resultat av europeernes plyndring og nedslakting av urbefolkninga i sin avsindige jakt etter rikdom. De fikk aldri nok. Men til slutt fikk folket nok. Både i Sør- og Nord-Amerika frigjorde de seg fra de europeiske utsugerne. Det stod folk som bl.a. Simon Bolivar, Miguel Hidalgo, George Washington og vår egen José Martí for.

-- Kolonialismens og nykolonialismens epoker fra 1400-tallet til langt opp mot 2000-tallet, har vist at de vestlige kapitaleieres grådighet har drevet fram kriger, statskupp, folkemord, diktaturer og to verdenskriger. To verdenskriger! Det er Europas bidrag til folk i verden. Ikke mye å skryte av.  

-- Derfor tror ingen på den sørlige halvkule det, når EU og USA påstår at de er forkjempere for demokrati, humanisme og rettferdig handel. Vi ser det er løgn, når de samtidig bruker Verdensbanken, IMF, WTO og NATO som brekkjern for å lykkes med sin fordekte nykolonialisme. De må gjerne fortsette å bløffe sine egne innbyggere. Men i sør, i Asia, Afrika og Sør-Amerika -- har vi sett dem på nært hold i mange hundre år. Vi vet hvem vi har med å gjøre. Oss bløffer de ikke lenger.
 

Det meste handler om økonomi 

Da det handelspolitiske BRICS-samarbeidet dukket opp i 2011, tenke jeg mye på ordene til den cubanske historikeren. Ikke siden dannelsen av "Bevegelsen for alliansefrie stater" på 1950-tallet var et liknende ikke-militært handelssamarbeid mellom land utenfor Vesten kommet i stand.  

Ville Vesten innse at BRICS er et forsøk på å skape en mer rettferdig økonomisk verdensorden? En orden der f.eks. land i Afrika som tidligere -- på grunn av indre korrupsjon og vestlig initierte statskupp -- måtte selge sine råvarer (gull, uran, sølv, etc.) til amerikanske og europeiske importører til en brøkdel av de ordinære prisene på verdensmarkedet. 

Ville Vesten gå med på å endre disse ny-kolonialistiske forholdene eller ville de ikke? Ville de reformere bl.a. IMF og Verdensbanken slik at fattige land kunne oppnå mer kontroll over egne ressurser, egne markeder, egne transportårer, etc? Ville de gå inn i oppriktige forhandlinger om en mer rettferdig verdensorden, eller fortsatt møte slike forsøk med sitt vanlige repertoar av økonomiske sanksjoner, trusler, blokader, statskupp, politiske drap, militære invasjoner og nye kriger?  

Professor Jeffrey Sachs er en amerikansk akademiker -- som til tross for dagens mange svertekampanjer og den politiske ensrettinga i Europa -- snakker åpent om Vestens urettferdige handelspolitikk og mange brudd på internasjonale lover. Som regel spilte og spiller USA -- og især Storbritannia -- en framtreden rolle i bruddene som Sachs nevner i disse to korte video-klippene: 

 1. 

 2.


I de siste tiåra har også Norges politikerkaste -- uavhengig av hvem som har sittet i regjeringskvartalet -- blitt blant de som avviser diplomati og foretrekker krig og brudd på internasjonale lover og handelsregler . . . . . . men selvsagt bare når det er Vesten selv som står bak bruddene! 

Nettopp derfor har skamløs hykling og dobbelt-moral blitt EU/EØS-kastens (og Norges!) mest framtredene kjennetegn. En gammel britisk og amerikansk tradisjon i utenriks-politikken som EU (og Norge) har tatt opp og praktiserer inntil det latterlige.

Man straffer med sanksjoner alle land som Washington ønsker sanksjonert, men ikke land som Washington holder sin vernende hånd over. Det er hovedregelen. Det er også grunnen til at jeg ofte anser dagens politikerkaste og flertall på Stortinget som den mest moralsk råtne etter 1945. Løgnaktige og skamløst manipulerende overfor sin egen befolkning!  

Likevel ser nordmenn flest på Norge og norske politikere som "snille og gode", og på alle utenfor EU/EØS og NATO som "slemme og farlige". Og da er det jo selvsagt nødvendig at vi -- som alltid er så snille og gode -- må bestemme over de "onde og slemme". Derfor må delta i kriger, støtte illegale statskupp, lamme verdenshandelen og til og med skyte oss selv i foten med diverse sanksjoner, gjerne gang på gang, for å oppnå det.  

God og ond! Til tross for alle endringer i verden siden 1990-tallet er vi fortsatt på dette stupide ape-nivået. Det har blitt gjengs praksis også i norske medier som også (utrolig nok!) ennå dyrker forestillinga om "fredsnasjonen Norge"

Det er som man ikke har registrert at Norges politikerkaste har engasjert oss i ialt 10 kriger siden 1990Å ta opp Norges evt. krigsdeltakelse her eller der i verden, gjør politikerkasten heller ikke ved stortingsvalgene. De unngår det konsekvent! Det må for guds skyld ikke folk få stemme over!

På samme måte unnlot de å ta opp om vi burde ha 12 amerikanske baser i Norge (der norske lover ikke gjelder!) og om vi skulle åpne for gruvedrift på havbunnen i Barentshavet! I det sårbare oppvekstområdet for skreien og selve grunnlaget for det norske Lofotfisket! 


Nei - så langt strekker ikke det såkalte norske "demokratiet" seg!
Viktige beslutninger -- som de planlegger å ta bak ryggen på folket -- må aldri testes ved stortingsvalgene. Der er det bare plass til uforpliktende svada og ullene løfter i radioreklamer som f.eks. "Jeg stemmer Høyre fordi jeg ønsker et tryggere nærmiljø" eller "Stem Arbeiderpartiet for ei trygg framtid". Ja, trygg med enda flere kriger . . . . . 

Men til tross for slike ullene trygghets-løfter, har de aktivt involvert Norge i 10 kriger med våpen, personell og/eller milliarder av kroner. I tillegg kommer enda flere milliarder for å ta vare på krigsflyktninger fra disse krigene, samt via USA-NATO true med nye kriger overfor nasjoner og folkegrupper som aldri har gjort Norge noen fortred. Av krigene de har involvert Norge i, var sågar 4 kriger (nr. 4, 6, 7 og 9 nedenfor) regulære brudd 
på folkeretten og/eller FN-pakten

1) Gulfkrigen (fra 1991) Område: Kuwait og det sørlige Irak

2) Somalia-krigen (fra 1993, UNOSOM II)  

3) Bosnia-Hercegovina-krigen (1993–1995) i Jugoslavia 

4) Krigen mot Jugoslavia vedr. Kosovo-regionen (1999) der Norge deltok i NATOs militære angrep på Jugoslavia. En krig som var uten aksept i FN's sikkerhetsråd 

5) Afghanistan-krigen (2001–2021) 

6) I
rak-krigen (2003–2011) som var basert på ren løgn fra USA og Storbritannia om at Irak hadde ulovlige "masse-ødeleggelsesvåpen" 

7) Libya-krigen (2011) der NATO -- med Norge og Stoltenberg II-regjeringa i spissen -- bombet fram regimeskifte i Libya uten aksept i FNs sikkerhetsråd. Fra å være en av Afrikas fremste velferdsstater er Libya i dag en "failed state". 

8) Mali- og Sahel-operasjonene i Afrika (fra 2013, MINUSMA / EUTM Mali) 

9) Krigen mot Syria (2014 -- 2024) Utplassering avnorske styrker på syrisk territorium og dermed et åpenbart brudd på Syrias nasjonale suverenitet  

10) K
rigen i Ukraina (fra 2014 --) Område inntil videre: Ukraina og Russland, men voksende i sin utbredelse?

Indoktrinering og ensretting virker (Joseph Goebbels)
Å innse at Norge er kraftig forandret og blitt (takket være en etisk og moralsk råtten politiker-kaste) en av verdens fremtredende krigs-nasjoner, synes i skrivende stund å være umulig å innrømme for både Norges medier, de største politiske partiene og kanskje også flertallet av Norges befolkning?

Vi er og blir de snille, de fredelige og gode! Basta! Alltid! Og uten unntak! Selv når vi bryter internasjonale lover, er vi de gode! 
 

Dermed avslutter jeg dette blogg-innlegget med et langt sukk . . . og med diktet "Dagligdags". Det ga næring til tankene jeg tumlet med mens jeg malte "Forandringen", og som ga også ga meg motivasjon til å skrive dette essayet.

Kanskje tar du noe i dette essayet med deg, hvis du tenker å stemme ved kommende stortingsvalg? 
Mitt råd er i så fall: 

Stem på hvem du vil, men ikke på krigs-partiene som i dag utgjør flertallet på Stortinget. Jorda tåler ikke mer krig og rasering av folk, miljø, kultur og natur. Norge trenger ingen flere flyktninger som vår våpeneksport og krigshandlinger i utlandet har ødelagt mentalt og fysisk. 

La hensynet til ei levelig framtid for verdens barn og barnebarn bestemme hvem du stemmer på. Bli med i arbeidet for å gjenreise Norge som fredsnasjon. Som en nasjon som igjen kan bli møtt med respekt og tiltro rundt i verden. En nasjon det er mulig å være stolt av. 


Diktet "Dagligdags" er skrevet av en av litterær venn, Tromsø-lyrikeren Thore Danielsen. Diktet finnes i hans nye diktsamling 
"Språkets stier" som jeg kan varmt anbefale.   
 

DAGLIGDAGS  

De dagligdagse kamper der bror står mot bror
Hverdagslige kriger på en blodstenket jord
Misforståtte ytringer, de feilslåtte ord
De hatefulle tanker, de mørklagte spor 

Jeg legger det bak meg
Jeg vandrer min vei
Kanskje møtes vi siden
Kanskje møtes vi ei

Bare minner tilbake som spor av vår tarv 
Bare slinter og ben, våre barnebarns arv
Vi forkastet ideen om "aldri igjen"
Vi slaktet for fote, både kvinner og menn

Jeg vender det ryggen
og søker meg selv
Som Cæsar jeg ønsker
å krysse en elv

Forgjengelige drømmer om rikdom og makt
En rettsstats prinsipper er soldatenes jakt 
Vi misbrukte vår sjanse, lot verden forgå
Rundt en sønderskutt klode er himmelen blå


 

"Forandringen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 100 x 80 cm, 2025 © 

 

----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati. Bli med før tida er ute.   

 

 

1. juli 2025

Skjønnhetens egenverdi (et essay)


Underskog. Bekkeblom i blomst. Tidlig i juni malte jeg denne vårbekken. Den rant der snøen hadde ligget bare få dager tidligere. På de stedene der sprekker i skydekket og trærnes bladverk tillot det, rant sollyset ned og lyste opp stadig skiftende deler av underskogen. Mellom lysstreifene lå alt annet i dus og avventende beskjedenhet. Ventet på at skyene igjen skulle bevege seg. Åpne slik at også de fikk stråle litt i naturens sterkeste spotlight.  

Motivet minnet meg om mange ulike sider ved livet, men der jeg stod og betraktet motivet, var det primært følelsen av skjønnhet som kom sterkest på meg. En god og varm følelse. En følelse av lykke. 

Dermed kom også ønsket om å gjengi hva jeg så og følte på et lerret. Som en av aforismene i bok "Det lyse og det mørke" forteller, er nettopp skjønnheten en av de tre viktigste følelsene som driver meg til å male.  

Men hva er skjønt? Hva er egentlig vakkert? Vet vi det? . . . Vi må da vite det siden vi stadig bruker slike ord om det meste. Om natur, mennesker, dyr, musikk, dikt, kunst, etc.? Men vet vi egentlig hva skjønnhet er?

 Landskapsmaler og kunst-pedagog John F. Carlson skrev: 
  • Hva fysisk skjønnhet er, har ingen så langt kunnet definere. Vi opplever den som en slags elektrisk strømning; vi higer etter den, føler den, forstår på en måte hvordan vi kan frambringe den, men vi aner ikke hva den er (ref.)

Miguel Cervantes Saavedra
Skjønnheten er således langt på vei udefinerbar. Likevel er de fleste av oss klar over den store innflytelsen den har på oss

E
ller for å si det med Europas første store romanforfatter, Miguel Cervantes Saavedra

  • Siden skjønnheten har det fortrinnet at den vekker velvilje og sympati, ble både kvinner og menn ivrige etter å vise den vakre maurerinnen all sin vennlighet og oppmerksomhet. 
    (fra "Don Quijote", kap. 37)

Med denne setninga avslører Cervantes at han var påvirket av antikk gresk filosofi? Platon så på skjønnhet som en verdifull kraft som inspirerer mennesket til å hige etter det gode (vennlighet, kjærlighet, tilgivelse, etc.) og sannferdige.   

Den romantiske epokens multi-talent, Johann Goethe, gikk videre og påpekte skjønnhetens evne til å gjøre oss fornøyde og mentalt sterke: 

  • Den sjela som opplever skjønnheten, blir ofte sterk nok til å kunne gå alene  
J.W. Goethe malt av J.Stiegler,1828
Kanskje bygget Goethe her på 
Aristoteles som mente at skjønnhet er et resultat av harmoni, symmetri og riktige proporsjoner, og at skjønnhet i seg selv er i stand til å gi oss glede og en følelse av indre balanse og tilfredshet.

Filosofen Schopenhauer mente at det å fordype seg i det skjønne lar oss -- i det minste for ei stund -- unnslippe livets stadige krav, begjær og smerte. Skjønnheten gir oss øyeblikk av ro der vi, ved å oppleve og fordype oss i den, finner hvile og befrielse.

For å oppsummere: Å oppleve skjønnheten gjør oss bl.a. vennlige / gode (Platon og Cervantes) samt gir oss energi og gjør oss mentalt sterke (Aristoteles, Goethe og Schopenhauer). 

Sett på denne bakgrunnen blir det opplagt at skjønnheten er uhyre viktig for oss alle. At uten det skjønne og vakre ville vår opplevelsesverden eller åndelige verden blitt mye fattigere, og sjansen ville økt for at vi ville blitt mer kyniske, utilitaristiske, egoistiske og ondsinnede? Kort sagt mer utilfredse og dermed også mer ufordragelige? 

Tenk bare på hva skjønnheter som f.eks. musikalske "svisker", ei sommereng, fuglesang, et menneske med harmoniske proporsjoner, spennende arkitektur eller smilet til en liten baby, får deg til å føle. Skjønnhet? Skjønnhet som gir deg energi? Løser opp i frustrasjoner? Gjør deg glad? En glede som du også villig deler med andre rundt deg? Altså en glede som ikke 
bare gjør ditt eget liv, men også livene til andre mer trivelige og opplevelsesrike? 

I tillegg er behovet for skjønnhet så stort i oss at vi aktivt leter etter den og mer enn gjerne oppsøker den. Da sier vi kanskje: Jeg er bare helt på knærne etter Ravels komposisjoner, naturopplevelser, Beatles, lyrikk, Monets malerier, barokk arkitektur . . . eller hva det nå enn er som vi synes er vakkert.    

Prof. Roger Scruton
Slik sett er skjønnhet like viktig for oss som f.eks. sannhet, rettferdighet og måtehold og andre verdier som vi tradisjonelt har lagt vekt på i vår kultur, hevder Roger Scrutonfilosof i estetikk.

Å miste eller ikke bry seg om vår instinktive tørst etter skjønnhet. Å miste eller neglisjere vår tørst etter å få oppleve, beundre og nyte skjønnhet, og gjerne dele den med andre, er faktisk som å miste noe av meninga med livet? Miste en viktig gave som livet opprinnelig ga oss, men som vi bevisst eller ubevisst takket nei til? 

Sett fra Roger Scrutons ståsted er skjønnheten like viktig for vår egen forståelse av oss selv og verden omkring oss, som alle de andre verdiene eller dydene vi regner som viktige
 i vår kultur: 

  • sannhet (det å snakke sant og ikke venne seg til usannheter hos seg selv og hos andre)

  • personlig frihet (det å ikke underkaste seg eller la seg bli underkastet av viljen til en eller annen herskende kaste)

  • kunnskap (det å tilegne seg viten og visdom gjennom fornuft, rasjonalitet og logikk. Altså prøve å leve opp til den arven vi har fra renessansen, opplysningstida og vitenskapsteorien.

    Det innebærer også å ha vilje og evne til å endre sin kunnskap og forståelse av verden, hvis man blir overbevist om at en annen forståelse er mer i tråd med virkeligheten. Dette i klar motsetning til det å bli 
    retorisk overtalt, tvunget eller indoktrinert til å endre sin forståelse av virkeligheten.   

  • integritet (det å være tro mot sine moralske prinsipper som f.eks. å ta parti for de svake, ta avstand fra urett, være sannferdig, etc.)

  • måtehold (det å ikke være grådig og arrogant / sjølgod, og heller ikke venne seg til slike utskeielser hos andre)

    Vi lever faktisk i et økonomisk system der måtehold blir systematisk motarbeidet. Det skyldes at globale konsern i næringsliv og finans-kapital (fond, storbanker, etc.) styrer politikken i verden. Hos dem er måtehold et fremmedord. Snarere blir det "aldri nok". Grådigheten etter stadig større profitt og økte aksjekurser, er i ferd med å rasere jorda, skape stadig nye kriger og større økonomiske ulikheter mellom folk. 

  • modighet / mot (til å snakke sant og handle rettferdig i henhold til gode moralske prinsipper)   

Tenk deg om disse verdiene ble praktisert av alle etter prinsippet som Immanuel Kant anbefalte i sitt kategoriske imperativ:
 

  • "Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg selv".


Vel, da avslutter jeg her?  . . . . . 

For går jeg nå videre, gjør oppramsinga av ovennevnte verdier at jeg ikke unngår et frontal-angrep på dagens politikerkaste i Europa (og Norge). 


Sett fra mitt ståsted er det en politikerkaste som især etter 1991 har skapt seg en felles og farlig ideologi (nyliberalisme + unipolar globalisme) som de nå -- med fanatisk iherdighet --  prøver å påtvinge alle innbyggere, alle land, alle mennesker og kulturer på jorda. 

Et av mange eksempler på denne nyliberale politikerkastens ugjerninger, er at sågar kriger og miljø-ødeleggelser (som f.eks. miljø-ødeleggende vindturbiner, gruvedrift på havbunnen, etc.) er blitt gjort økonomisk lønnsom. 

Dels fordi politiker-kasten delfinansierer slike ugjerninger med subsidier direkte fra statskassa, og dels fordi denne kasten stort sett ikke bruker etikk og moral til annet enn å legitimere sine egne ugjerninger og brudd på internasjonale lover. 

Når de f.eks. hisser til statskupp og kriger, får vi alltid vite at det skyldes at "de er de snille og de andre er de slemme". At de "står for demokrati og rettsikkerhet", mens de andre står for det motsatte. Dokumentasjon på at dette er propaganda og rent oppspinn, preller av som vann på gåsa.

Derfor fortsetter de med sitt hykleriske og kvasi-moralske sprøyt som selges inn til befolkninga via like moralsk korrupte massemedier . . . som (selvsagt) også blir tilgodesett og delfinansiert (jfr. pressestøtte) av den nyliberale politikerkasten.   

Kort sagt snakker vi om en politikerkaste av fanatiske og virkelighets-fjerne yrkespolitikere som sjeldent nøler med å bryte alle etiske verdier, og som har gjort dobbelmoral, krigshissing, statskupp, kriger, løgn, brudd på FN-traktaten og skamløs manipulering av sin egen befolkning, til sine faktiske verdier. De har i økende grad begynt å operere etter prinsippet om at "målet helliger midlet".  

Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 har de med sine ledere i primært London, Brussel, Paris, Washington og Berlin, sørget for å omforme et tidligere nokså etisk bevisst og oppegående politisk miljø i Europa (1945 - 1991) til en stadig mer brunstripet fascistisk kloakk

Nok om det. Avslutter her siden min kommentar til maleriet ovenfor skulle være avgrenset til skjønnheten. Ikke til dens rake motsetning.

 

"Vårlig underskog", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2025 © 

 

----- o ----- o ----- o -----

 

I en verden der krig stadig truer og der såkalte "ansvarlige" politikere driver med krigshissing, kriger og rasering av naturen, oppfordres alle freds-orienterte til å melde seg inn i en freds-organisasjon. Bli med i arbeidet for fred og diplomati.