Da Cervantes Saavedra (1547 - 1616) skrev historia om Don Quijote, ante han ikke at den skulle bli en av verdens mest leste og innflytelsesrike romaner. Årsaken til at den ble så populær, skyldes at man må ha et hjerte av stein for ikke å få sympati for helten, den fattige adelsmannen Don Quijote, også omtalt som "Ridderen av det bedrøvelige ansikt".
Don Quijotes "tragedie" er at han har forlest seg på romantiske ridderromaner, fulle av skumle trollmenn, modige riddere, ville kjemper samt fortvilte jomfruer og damer som lider all mulig overlast. Etter hvert ansporer disse bøkene han til å gjenopplive gode normer og dyder som tydeligvis var gått tapt for menneskene. Han vil straffe all urett, være de vergeløses beskytter og sørge for at samfunnet blir mer godt og rettferdig.
En realist vil selvsagt si at et slikt samfunn er en uoppnåelig utopi, og at Don Quijote derfor aldri kan bli noe annet enn en tragikomisk figur. Realisten har kanskje rett, men det behøver ikke bety at vi ikke trenger folk som tror på og arbeider for slike utopier.
Den russiske forfatteren Ivan Turgenev skrev på midten av 1800-tallet at verden ville gått av hengslene av egoisme, hadde det ikke vært for at noen valgte å gå i Don Quijotes fotspor. Disse Quijote-tilhengerne vil nok ofte oppleve det samme som sin gamle helt, nemlig å måtte "sloss mot vindmøller". Men slike ting må man tåle i kampen for det godes sak. Det var iallefall Don Quijote selv overbevist om.
Den idealistiske og skinnmagre ridderen på sin like magre hest, Rosinante, representerer kanskje med sin magerhet det "magre" samfunnet som har mistet sine gode dyder og normer. Normer som ærlighet, hederlighet, de fire kardinaldyder (mot, måtehold, visdom og rettferdighet) og de tre teologale dyder (tro, håp og kjærlighet) mente Don Quijote var i ferd med å forsvinne eller hadde sågar forsvunnet . . . . og det gjorde han fortvilt.
Gustave Dorè, stålstikk 1863
Hans korpulente væpner, bonden Sancho Panza, er langt mer jordnær og skjønner ikke hvorfor hans herre på død og liv skal være opptatt av noe så luftig og lite konkret.
Hva er vitsen med å kjempe for høyttravende moralske normer og et kjært blikk fra en Dulcinea del Toboso, så lenge man har god mat og drikke, ikke vondt i kroppen og tak over hodet? Det mener i alle fall Sancho Panza der han rir på sitt esel, side om side eller litt bak sin herre. Likevel følger han trofast sin ridder, i håp om at ridderen en gang vil forære sin væpner et stattholder-skap eller en adelstittel, når Don Quijote har vunnet det i ærlig strid med en annen ridder.
Våpendrageren Panza er på mange måter ridderens motsetning, men i enda større grad er det forbryteren Ginés av Pasamonte (i romanen også forkledd som Master Pedro) som er ridderens rake motsetning. Ginès og hans kyniske holdning til verden og andre mennesker representerer nettopp fraværet av normene som Don Quijote setter så høyt. For Ginès har det ingen betydning at han fører folk bak lyset, så lenge han selv tjener på det. Høres kjent ut? Også i dag?
I dag synes Don Quijote'ene og deres normer å være lite påaktet mens motsatte "normer" som f.eks. egoisme, grådighet, begjær og hovmot synes å dominere. Kyniske spekulanter og finansfyrster er vår tids helter; økonomi og maksimal profitt er blitt vår tids mest tiljublete religion, og toppsjefene i den internasjonale bank- og finansnæringa er blitt vår tids yppersteprester.
Gustave Dorè, "Don Quijote i sitt bibliotek"
Natur, miljø og andre menneskers ve og vel betyr lite og må vike, hvis det er penger å tjene. Kriger startes og hundretusener går årlig til grunne i grådighetens og profittens navn og i fullt samarbeid mellom topp-politikere og verdens finansfyrster. Kort sagt; i dag synes det absolutt å være det moralske underskuddet til "Ginès'ene" som dominerer i verden.
Når jeg fulgte denne tanketråden endte jeg uvilkårlig opp med konklusjonen: Jeg måtte male denne fantastiske ridderen som til tross for utslåtte tenner, knekte ribbein og utallige sår og blåmerker, ikke gir opp sin kamp for rettferdighet og de gode normer. Samtidig vet vi også at hans væpner, den jordnære, enfoldige og egennyttige Sancho Panza, også er en del av oss . . . . . . og nettopp dette er også det geniale og udødelige i Cervantes diktning. Få har som han maktet å skildre menneskets doble personlighet på en så hjertevarm og sympatisk måte.
Hvis du noen gang besøker vertshuset "Den lille hesten" (El caballito) i Cordoba der Cervantes fullførte historia om Don Quijote, anbefaler jeg at du først leser denne fantastiske romanen, og kanskje lytter litt til renessansemusikk fra 1500-tallet (f.eks. http://youtu.be/5pBE3YPTG_8 ).
En "pilegrim" ved inngangen til El cabellito
Det vil gi deg en anledning til å "reise tilbake", og kanskje oppleve på en mer helhetlig måte virkeligheten og tidsalderen som Cervantes mante fram i sin udødelige roman. En roman som er like relevant i dag som for over 400 år siden. Nei, den er kanskje enda mer relevant i dag. Aldri før har vel verden trengt flere Don Quijoter enn i dag.
"Don Quijote og Sancho Panza", Jan R. Iversen, olje på plate, 41 x 33 cm, 2011
.
2 kommentarer:
Hei Jan R. Så fint bildet ditt vart!Og det er så mye humor og vennlighet i det at jeg blir i godt humør av å se på det! Det er stilig å se det virkelige resultatet.
Jeg har så smått begynt å dvele litt med bloggen min.
Takk for oppholdet i Tø.
Hermann
Hei Hermann. Trivelig at du liker sluttresultatet. Håper virkelig at du får tid til din egen blogg og legger ut noen av dine skjønnlitterære ting. Landbruk er ikke alt her i verden :-)
Legg inn en kommentar