7. nov. 2017

Edith Piaf, gutten og kannibalene


Tror det er riktig å si at et av mine tidligste musikk-minner -- utenom vanlige barnesanger -- var det musikalske akkompagnementet og stemmen til den franske sangerinnen Edith Piaf (1915 - 1963). Hvis en radiorøst nevnte hennes navn eller tonene fra en av hennes sanger strømmet ut i rommet, trakk jeg i retning av radioen. Kanskje var jeg hennes yngste beundrer i Norge den gangen, helt på begynnelsen av 1960-tallet?

Edith Piaf, Studio Harcourt, Paris, 1960
Jeg skjønte selvsagt ikke hva hun sang om, men det spilte ingen rolle. Stemmen hennes var så uttrykksfull og full av følelser at jeg umiddelbart forstod hva hun sang om; alt fra det triste og vonde, og til det mer humørfylte i livet. 

Likevel var det det triste som dominerte min oppfattelse av henne, og den følelsen ble forsterket da jeg etter hvert fikk mer kunnskap om henne. Hun var europeisk blues på sitt beste; mange, mange år før jeg visste at det fantes noe som hette blues. "Å synge er en måte å flykte på. Det er en annen verden og jeg er ikke lenger her på jorda", skal hun ha sagt. 

Tenk deg så noen år senere -- en gang i første halvdel på 1960-tallet og etter at Edith hadde sunget sine siste følelsesladede strofer. 

En guttunge på 9 - 10 år sitter i en diger, djup lenestol på Tromsø Bibliotek, den gang i 2. etg. i "Rødbanken". Lukta av støv og tørt papir dominerer alle andre lukter. Det er tidlig på ettermiddagen og nokså folketomt i siderommet der han befinner seg. Armlenene på stolen skjermer for hva han leser i. Går man imidlertid noe fram, vil man se at han sitter med et tungt leksikon i fanget. Han leser om oppveksten og livet til Edith Piaf på høyglanset, respektinngytende papir. Alle lyder får han til å heve blikket, strekke på halsen og se seg om i lokalet. Han håper inderlig at ingen har sett de dumme tårene han fra tid til annen tørke vekk fra kinnene.

Mine gode foreldre lærte meg mye om solidaritet og det å ha empati med de som ikke hadde det så godt i livet. Og på dette tidspunktet -- i første halvdel av 60-tallet -- øste jeg all empati ut over den lille parisiske spurven (le piaf) og noen andre mer hjemlige småfugler som også syntes å ha falt ut av reiret. Det fantes en god del slike i tekstene til bl.a. Alf Prøysen og Rudolf Nilsen.

Da Edith gikk bort skjønte min gamle gudfar ikke min nedstemthet. "Mannfolk sørger ikke over sangere, linedansere og spilloppmakere", skal han ha buldret, riktignok med et skjevt smil. "De sørger over skipskamerater som ramler over rekka og blir spist av haier eller kannibaler i sydhavet!" Jeg er blitt fortalt at jeg senere ymtet frampå at gudfaren min burde få besøk av kannibaler, når han tok middagsluren sin. Man burde ikke slippe ustraffet fra å rakke ned på Edith Piaf, må jeg nok ha ment.

Da jeg for noen uker siden fikk CD'en "Piaf på Nord-Norsk", oversatt til landsdelens dialekt av fabelaktige Ragnar Olsen og med dyktige Britt-Eva Løkkemo som vokalist, gikk den nærmest døgnet rundt i en uke. I noen dager var jeg tilbake tidlig på 60-tallet. Tilbake i lenestolen på det gamle biblioteket sammen med Edith. Derfor føyde jeg meg umiddelbart, da inspirasjonen ville ha meg til å male kvinnen og skjebnen, Édith Piaf"; min første håpløse forelskelse og en av de største kulturelle gavene jeg fikk i ung alder

Jeg har malt henne ut fra et gammelt fotografi, og forandret bare noe hånden, øynene, klærne, lysets styrke og teksturen. På sistnevnte område har jeg har latt røffe og halvferdige penselstrøk dominere. For meg er dette motivet ladet av meningsfull symbolikk og har sine klare budskap. Ikke minst til oss som lever på 2010-tallet.    




"Spurven; Edith Piaf", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©


Ingen kommentarer: