7. nov. 2017

Edith Piaf, gutten og kannibalene


Tror det er riktig å si at et av mine tidligste minner om musikk -- utenom vanlige barnesanger -- var det musikalske akkompagnementet og stemmen til den franske sangerinnen Edith Piaf (1915 - 1963). Hørte jeg en radiorøst nevne hennes navn eller tonene fra en av hennes sanger strømme ut i rommet, trakk jeg i retning av radioen. Kanskje var jeg hennes yngste beundrer i Norge den gangen på slutten av 1950-tallet?

Edith Piaf, Studio Harcourt, Paris, 1960
Jeg skjønte selvsagt ikke hva hun sang om, men det spilte heller ingen rolle. Stemmen hennes var så uttrykksfull og full av følelser at jeg likevel fikk en anelse om hva hun sang; alt fra det triste og vonde, og til det glade og humørfylte. 

Likevel var det vel først og fremst det triste som dominerte min oppfattelse av henne, og den følelsen ble forsterket da jeg etter hvert fikk mer kunnskap om henne. Hun var europeisk blues på sitt beste; mange år før jeg visste at det fantes noe som hette blues.

Tenk deg så noen år senere -- en gang i første halvdel på 1960-tallet og etter at Edith hadde sunget sine siste strofer. En guttunge på 10 - 11 år sitter i en stor og djup lenestol på Tromsø Bibliotek som den gang lå i 3. etg. i "rødbanken". Det er tidlig på ettermiddagen og nokså folketomt i siderommet der han er. 

Stolsidene skjermer delvis for hva han leser i. Går man imidlertid litt fram, ser man at han sitter med et kilostungt leksikon i fanget og leser om oppveksten og livet til Edith Piaf. Alle lyder får han vaktsomt til å heve blikket, strekke på halsen og se seg om i lokalet. Han håper inderlig at ingen har sett tårene han av og til tørker av kinnene med håndbaken. 

Mine gode foreldre lærte meg mye om solidaritet og det å ha empati med de som ikke hadde det godt i livet. Og på dette tidspunktet -- i første halvdel av 60-tallet -- øste jeg alt jeg all empati ut over den lille parisiske spurven (le piaf) og andre fugler som syntes å ha falt ut av reiret. 

Da hun gikk bort skjønte min gudfar ikke helt min nedstemthet. "Mannfolk sørger ikke over sangere, linedansere og spilloppmakere", skal han ha buldret med et smil på lur. "De sørger over skipskamerater som ramler over rekka og blir spist av haier eller kannibaler i sydhavet". Det er blitt fortalt at jeg senere ymtet frampå at gudfaren min burde bli oppsøkt av kannibaler.    

Da jeg for noen uker siden fikk CD'en "Piaf på Nord-Norsk", oversatt til Nord-Norsk av fabelaktige Ragnar Olsen og med dyktige Britt Eva Løkkemo som vokalist, gikk den nærmest døgnet rundt i en uke. I noen dager var jeg tilbake tidlig på 60-tallet. Derfor er det ikke rart at jeg lett ga etter, da inspirasjonen ville ha meg til å male kvinnen og skjebnen, Édith Piaf"; min første fullstendig håpløse forelskelse.    



"Spurven; Edith Piaf", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2017 ©


Ingen kommentarer: