21. sep. 2019

Den gærne jinta

En solfylt og varm ettermiddag sent i juni bar jeg friluft-staffeliet ut på ei eng full av smørblomster, hundekjeks og storkenebb. Det føltes som verden hadde høy sigarføring. Her skulle det males, og det selvsagt i impresjonistisk stil. Alt jeg nå trengte, var å finne et tiltalende motiv. Noe attraktivt som utløste den rette kreative og entusiastiske stemninga i meg. Stemninga der ei mygg kan løfte en elefant, for å si det på den måten.

Etter vel ti minutters vandring og fundering, bestemte jeg meg for et motiv. Inspirasjonen min var enig med meg. I bakgrunnen stod ei gruppe store seljetrær i vifteform. Det var imidlertid forgrunnen med sin herlige prakt av markblomster som skulle få min største oppmerksomhet. Det var både jeg og inspirasjonen enig om.
Jeg trakk meg derfor lenger tilbake, satte opp staffeliet, la en underfarge av gul oker på lerretet og trakk penslene. Duellen mellom meg og inspirasjonen var igang. Det stod 0 - 0 på resultat-tavla hos kunstens muser.

Halvveis ut i malearbeidet meldte skepsisen seg. Noe stemte ikke. Jeg strøk ut noen trær med litt tørkepapir og malte istedet inn flere og lengre skygger. Utvidet fargespekteret, og malte inn noen sterkere kontraster. Joda, nå ble det bedre . . . . . . . Men ikke godt nok. Som i et indre bilde så jeg resultat-tavla vise 1 til Inspirasjonen og 0 til meg. 

Penselsvingeren prøver å trylle fram den rette følelsen, juni 2019
Ti minutter senere rant skepsisen igjen over med meg. Inspirasjonen hadde skåret på nytt. Resultat: 2 - 0. Denne gangen hørte jeg inspirasjonen flire for seg selv.

Joda - jeg visste godt hvorfor. Jeg hadde ikke maktet å trylle fram den rette stemninga; stemninga jeg fortsatt følte i hode og kropp. Med de endringene jeg allerede hadde gjort, viste riktignok maleriet på staffeliet motivet jeg hadde foran meg. . . . . Men likevel ga det IKKE utløp for stemninga eller følelsen som ennå satt i meg. Noe manglet. . . . . . noe som satte prikken over i'en. Men HVA var det jeg liksom måtte "trylle fram"?

Jeg ga meg til å trave rastløst rundt bak staffeliet. Imens gikk tida og sola fortsatte sin upåvirkelige gang over himmelen. Dermed endret skygger, farger og valører seg for hvert minutt. Det betydde også at "kampen" snart var over. Inspirasjonen ville flire godt av meg for at jeg ikke maktet å løse dens gåte.

Det var da jeg kom til å tenke på Alf Prøysens "Vise for gærne jinter". I inspirasjonen jeg hadde motivert meg, var det langt mer liv enn maleriet på staffeliet kunne fortelle om. . . . Så hva med å male inn "ei jinte" som kom gående over enga i retning av meg?

Og i hånda hadde hun en nistekurv? Og mer liv? . . . . Jo, rødt! Selvsagt rødt! Et hodeplagg . . . . kanskje også en rød duk over kurven? Og en himmelblå kjole, selvsagt . . . . . Det kunne jo være Kim Larsens "Susan Himmelblå". Perfekt i et slikt motiv.


Jeg snudde meg og stirret inspirasjonen i senk, trakk penslene og gikk i gang. Da jeg var ferdig, følte jeg å ha vunnet med 3 mot 2 . . . .eller i det minste ble det uavgjort. Inspirasjonen holdt i alle fall kjeft da vi dro hjem, og det var jo et godt tegn ;)


"Prøysens gærne jinte", Jan R. Iversen, olje på lerret, 61 x 50 cm, 2019 ©


Ingen kommentarer: