Arktisk mangrove

I Arktis kommer vinteren for sent til sin egen avslutning og sommeren for tidlig til sin egen begynnelse. En annen måte å si det på, er at våren er kort. Kanskje varer den et par uker eller bare 3 - 4 døgn. Men som regel går vinter rett over i sommer.

Tidlig i den arktiske sommeren er det derfor ikke uvanlig å se ny og irrgrønn skog stå mellom snøflekker og snøfonner. Altså sommer og vinter arm i arm, og uten at våren er å se noe sted.

Men i et kort tidsrom før sommeren slår til, er naturen i en tilstand som kan kalles vår. Viktigste kjennetegn er gule hestehov langs veikantene.

Går man imidlertid vekk fra veier og tettbebyggelse og innover i en skog, finner man et annet vårtegn; "de arktiske magrovelundene". 

Det er selvsagt ikke mangrovetrær, men bjørk, selje og or som står i små og store innsjøer av smeltevann. Noen trær står sågar med smeltevann til langt opp på trestammen.

Småfuglene har ennå ikke kommet, og bare et og annet sparsomt kvitter fra en "early bird" forteller at sommeren bare er dager eller timer unna. Insektene er også fraværende. Stillheten preger derfor "mangrove-lundene" til den flyktige arktiske våren. Når det er lett overskyet og skyene skyver lyset dovent rundt mellom trær og innsjøer, kan disse stille lundene framstå som et uvirkelig sted. Et mystisk sted som vekker mange assosiasjoner.

- Et sted der avspeilinger og skygger i vann gjør deg usikker på hva som er opp og hva som er ned. Det inspirerer kanskje til å tenke det motsatte av hva man ellers tenker? Snu det rette på vrangen og se om det kanskje finnes noe der? Noe man hittil har oversett?

- Et sted der det skumle kan skjule seg under overflata i en mørk og skyggelagt innsjø, mens en blå og vakker himmel kan speile seg i en annen. Kanskje har man noen ganger gått glipp av de vakre innsjøene fordi man var for opptatt av de mørke? 

- Et sted der blikket mot horisonten røper en gjentakelse av de samme mangrovelundene så langt blikket rekker. Kanskje minner det oss om de mange gjentakelsene i livene våre, eller kanskje minner det oss om universets uendelighet. Man kan reise både langt inn og langt ut i slike stille mangrovelunder.

Noen følger seg ensomme i slike landskap. Andre føler seg kanskje urolige og vil videre? Atter andre igjen føler kanskje at slike landskap gir fred og inspirasjon til å tenke de vanskelige tankene, eller de store og lange tankene som skulle vært tenkt for lenge sida, men som det hittil ikke har blitt tid til?

Selv tilhører jeg sistnevnte gruppe. Jeg kan stå lenge i slike landskap og la tankene vandre.

"Arktisk mangrove i Tromsø", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 80 x 60 cm, 2020 ©