"Vi eier skogene"

Etter å ha jobbet i de siste månedene med flere dystre antikrigsmotiver, meldte fluktbehovet seg. Jeg måtte male noe annet. Noe fargesterkt og helst vakkert. Det ble "Rypebærhøst". Og fargesterkt ble det. Nesten aggressivt fargesterkt. Det var ikke fritt for at jeg underveis følte meg i slekt med Henri Matisse og hans fauvister ("villdyr").

"Kvinne med hatt", Matisse, 1905

De fikk tilnavnet fordi de var "ville" med fargene. Den godeste Matisse og hans maleri "Kvinne med hatt" -- fra fauvistenes første utstilling i Paris i 1905 -- kan tjene som et eksempel på det.

Selv vil jeg begrunne min fargebruk i "Rypebærhøst" med at høsten i en tidlig fase er fargesterk og vakker. Derfor fortjener den å bli beskrevet i sterke farger, gjerne ublandet og rett fra tuben.

For liksom å understreke fargeintensiteten i en (ofte) kort nordnorsk høst, lot jeg rypebærlyngen stå for de rødeste innslagene i maleriet. Annen lyng, mose, gress, lauv, knauser og myrhull fikk ta seg av de øvrige fargene.

Naturens skjønnhet er mer enn det vi ser, hører og lukter 

Skjønnheten i naturen er imidlertid ikke bare former og farger, lukter og lyder, vekster og andre skapninger, men også vår felles tilgang til nettopp naturen. Enn så lenge sikrer friluftsloven oss det, og sørger for at ingen private jordeiere kan jage oss vekk.

Friluftsloven ble til i 1957 da Norge ennå hadde et flertall av samfunns-byggende politikere på stortinget. Politikere som la vekt på å utvikle samfunnet til det beste for folket og landets nasjonale næringsliv, samt ivareta en fordelingspolitikk (bl.a. progressiv beskatning) som gjorde at avstanden mellom rike og fattige ikke ble for stor.

Blir den for stor, øker konfliktene og polariseringa i samfunnet. Det er den klare erfaringa fra alle land som har nedprioritert fordelingspolitikken. Ei utvikling som for øvrig beskrives godt i Tarjei Skirbekks ferske bok: "De moderate folkepartienes fall i Europa".

Siden 1980-tallet har også Norge hatt et nyliberalistisk og dermed samfunns-undergravende stortingsflertall. Stort sett har deres ideologi gått ut på å nedprioritere fordelingspolitikken, avhende landets naturressurser til multinasjonale selskaper (ofte med hovedkontor i skatteparadis), privatisere offentlig sektor samt gi stadige skatteletter til de rike og dermed også undergrave finansieringa av velferdsstaten.

Mens jeg malte dette maleriet ble derfor rødfargen for mitt indre blikk ikke bare et uttrykk for natur og rypebærlyng, men også et uttrykk for behovet for en politikk som bl.a. går ut på å stoppe overføringa av arealer og naturressurser til private innenlandske og utenlandske selskaper, samt demonteringa av Norge som demokrati og suveren stat.

Der jeg stod foran staffeliet ledet tankene meg til et dikt av den klassebevisste skogsarbeideren og lyrikeren Hans Børli (1918 - 1989).

Vi eier skogene

(fra diktsamlinga "Likevel må du leve", 1952)

Jeg har aldri eid et tre.
Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre –
skjønt slektens livs-sti slynget seg
over århundrers blå høgder
av skog.

Skog i storm,
skog i stille –
skog, skog, skog,
alle år.

Mitt folk
var alltid et fattig folk.
Alltid.
Barn av livets
harde jernnetter.

Fremmede menn eier trærne,
og jorda,
steinrøys-jorda
som mine fedre ryddet
i lyset fra månens løkt.

Fremmede menn
med glatte ansikter
og pene hender
og bilen alltid ventende
utafor døra.

Ingen av mitt folk
har noensinne eid et tre.
Likevel eier vi skogene
med blodets røde rett.

Rike mann,
du med bil og bankbok
og aksjer i Borregaard:
du kan kjøpe tusen mål
skog og tusen mål til,
men solefallet kan du ikke kjøpe
og ikke suset av vinden
og ikke gleden ved å gå heimover
når røslyngen blømmer langs stien –

Nei, vi eier skogene,
slik barnet eier si mor.

For de som måtte være interessert i hvorfor de siste tiårenes politiske elite i bl.a. Norge har gått fra samfunns-bygging til samfunns-undergraving, kan jeg varmt anbefale boka til den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty: "Kapital og ideologi" fra 2020.

Har du ikke tid til å gi deg i kast med den, kan sammendraget som prof. Kjetil Ansgar Jakobsen har skrevet, være en inngang til økt innsikt i denne destruktive og farlige utviklinga som ikke bare Norge, men store deler av verden er inne i.

 

"Rypebærhøst", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 50 cm, 2022 ©