Februar 2022. Mørketida hadde ennå ikke sluppet taket i landskap og oss som bor her nord. Tilfeldigvis hevet jeg blikket og så mot Kvaløya. En massiv vegg av snøbyger gled inn fra sør.
Jeg stod som utenfor tid og sted over synet som åpenbarte seg. Likevel var jeg ikke i tvil om hva jeg hadde sett. To hull i skylaget hadde åpnet seg og blottet en blå sommerhimmel. Ut rant elver av varm, oransje glød.
Synet varte bare noen få sekunder. Så lukket skyene seg og glimtet av sommerblått forsvant. Sekunder etter ble også den oransje gløden sugd inn i skyene. Imploderte i det enorme blågrå skylaget som som stadig gled seiersikkert framover og snart også skjulte brua over til Kvaløya. Atter en gang var omgivelsene dominert av stålgrå og mattblå fargetoner.
Jeg stod igjen med en følelse av skuffelse, av å være sviktet. Men også med følelsen av takknemlighet for å ha opplevd dette. Det gode er alltid forbigående, var tanken som kom. Det er som med situasjonen i verden. I en verden der grådige finansfyrster og oligarker har den politiske eliten i lomma, har vanlige folk kun glimt av internasjonal fred og håp for natur og framtid å glede seg over.
I denne merkelige sinnsstemninga mellom takknemlighet og irritasjon dro jeg hjem og malte "Glimt av blå himmel". Om maleriet viser en vakker, dyster eller aggressiv natur eller kanskje litt av hvert, overlater jeg til den enkelte som betrakter det.
Uansett synes jeg nå -- sånn sett i ettertid -- at det kanskje reflekterer mer min tvetydige sinnsstemning på tidspunktet det ble malt, enn det jeg faktisk så. Men hva så? Slik er det jo med nesten alt jeg maler. Deler av tanker og følelser setter seg liksom fast i farger og valører, og ender dermed opp i det jeg maler . . . . .
"Glimt av blå himmel", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2022 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar