Moco Museum - Amsterdam

Moco Museum for moderne kunst

Moco Museum eies av Lionel Gallery i Amsterdam og har som mål å stille ut moderne kunst der navn som f.eks. Banksy, Keith Haring, Andy Warhol, Damien Hirst, Jeff Koons, Pablo Picasso and Salvador Dali er framtredende.

Hva er moderne kunst og hva er samtidskunst? 

Som "moderne kunst" regnes gjerne kunst skapt mellom 1900 og 1960-tallet. Ofte regnes Pablo Picasso (1881 - 1973) og hans maleri "Pikene fra Avignon" (1907) å markere starten på perioden med "moderne kunst". Bl.a. impresjonismen, surrealismen, ekspresjonismen, kubismen og samlekategorien "abstrakt kunst" hører hjemme under rubrikken "moderne kunst". Altså en rekke skoleretninger som skapte noe av det beste som finnes i europeisk kunsthistorie.

Når det gjelder begrepet "samtidskunst" siktes det vanligvis til kunst fra 1960-tallet og fram til i dag. Man snakker da ofte om kunst som er påvirket av postmodernistisk ideologi. Denne ideologien eller tankeretninga er sterkt relativistisk i den forstand at "alt er kunst", så fremst kunstneren selv mener det er kunst. Ei bøtte jord eller noen vanlige murstein kan betraktes som kunst iht. dette individbaserte og relativistiske kriteriet. 

Som regel er jeg sterkt kritisk til postmodernistisk ideologi, uansett samfunnsområde eller sektor den anvendes på. En viktig grunn er at dens relativisme -- slik jeg ser det -- tilslører maktforhold og undergraver folks motivasjon til å forbedre samfunnet. Når alt er like bra eller like dårlig trengs ingen endringer.

Likevel lønner det seg å avlegge museer for samtidskunst et besøk. Dels fordi man også der kan finne noe godt og tankevekkende, og dels fordi man alltid bør utfordre sin egen kunstforståelse.Kanskje gir man litt etter ved et slikt besøk, eller kanskje blir man bare mer overbevist om at deler av samtidskunsten er intetsigende møl? Selv har jeg opplevd begge deler.

Noen perler i moderne kunst

"La berceuse", Vincent van Gogh, 1889

At jeg skulle finne Vincent van Gogh (1858 - 1890) på Moco Museum, kom som en overraskelse. Museet ligger jo vegg i vegg med Van Gogh-museet.

Men her hang hun altså; "Madame Augustine Roulin vugger en vogge" (også kjent som "La berceuse"; "Voggesangen") som ble malt i 1889, like etter Paul Gauguins (1848 - 1903) brudd med Vincent og året før han døde.

Noe senere leste jeg at Vincent hadde malt flere nesten identiske portretter av Augustine (som var kona til postmannen i Arles), og at det kanskje var den trygge morsrollen hun utstrålte, som fikk han til å male henne så mange ganger; nettopp i en tid da hans eget liv var preget av stor usikkerhet og psykiske plager.

På en annen vegg fant jeg noen malerier av fauvismens grunnlegger, Henri Matisse (1869 - 1954) som skal ha lært en god del av Vincents fargebruk. Blant arbeidene til Matisse fant jeg "Odalisk" som Matisse -- i motsetning til det som var vanlig i den romantiske epoken på 1800-tallet -- har malt påkledd, og tydelig mer som en del av et dekorativt mønster enn som erotisk og myteomspunnet skapning. 

Matisse skal ha malt flere odalisker etter et opphold i Marokko i 1912 - 13, noe jeg ikke var klar over da jeg besøkte museet, men fant ut da jeg var tilbake i Tromsø og skrev dette blogg-innlegget. 

Ærlig talt synes jeg denne odalisken er blant hans beste, og med "Liggende odalisk med magnolier" på en god andreplass. Det virker som om maleriene fra denne perioden i livet til Matisse, er preget av en harmoni som synes å mangle i perioden der han primært blir opptatt av fargerike mønstre.

På Moco museum fant jeg også en annen av post-impresjonistene eller fauvistene, nemlig Kees van Dongen (1877 - 1968) som kan regnes som den mest portrett-ivrige av samtlige fauvister.

"Anna de Noailles", Kees van Dongen, 1931

Han var så populær blant rike damer, at de nærmest stod i kø for å bli malt av han. Det sies at Dongen selv mente at årsaken var at han alltid malte damene litt høyere og smalere enn de var, og i tillegg tok med ekstra mange smykker.

Jeg tviler ikke på at han tok i bruk slike virkemidler, og selv om jeg ikke synes like godt om alle portrettene han malte, synes jeg dette portrettet av poeten og grevinnen Anna de Noailles, er i toppsjiktet. 

De sterke kontrastene i lys og mørke, fargene, kroppens positur, kjolestroppen som har glidd ned fra skulderen og det fjerne blikket, får meg til å konkludere at Dongen maktet å fange inn mye mer enn poeten og grevinnen; kort sagt hennes personlighet på flere plan. Står man lenge og betrakter dette portrettet, føler man det nesten som man kjenner den portretterte. Portrettkunstnere som makter en slik oppgave -- uansett hvilken epoke de tilhører eller stil de maler i -- er blant de dyktigste.

Etter å ha kost meg over portrettet av "Anna de Noailles", var det som et slag i magen å treffe på Max Beckmanns (1884 - 1950) portrett av seg selv og kona i et tilstøtende utstillingsrom.  Det ble malt mens han levde i selvpålagt landflyktighet i Amsterdam under siste verdenskrig. Beckmann tilhørte nemlig den delen av tyske malere som malte i ikke-naturalistisk stil og som nazistene derfor anså som forskrudd og degenerert.

"Dobbeltportrett av Quappi og meg", Max Beckmann , 1941

Jeg liker Beckmann bl.a. fordi han er ærlig inntil det brutale. Hans kritiske blikk avslører som regel det mørke og dystre, men hva annet kan man forvente av et ærlig og samfunnsengasjert menneske som opplevde to verdenskriger på kroppen?

Jeg forbinder han også med norske malere som bl.a. Edvard Munch (1863 - 1944), Arne Ekeland (1908 - 1994) og Reidar Aulie (1904 - 1977) som på samme måte som Beckmann, ble foraktet av nazistene og omtalt som skapere av "degenerert kunst". 

Dvs. kunst som etter deres mening var uforståelig, "ikke germansk" og "kulturbolsjevistisk", og inspirert av jøder, marxisme, sinnssykdom og primitiv kunst. At nazistene "ikke forstod" Beckmann, var nok mer et uttrykk for at de ikke ønsket et kritisk blikk, verken på seg eller sin virkelighetsforståelse.

For meg er Beckmann noe av det mest erke-germanske eller erke-tyske som kan tenkes. Både malestil og motiver trekker tankene mine i den retninga, og da tenker jeg ikke på noe negativt, men snarere på dyder som rasjonalitet, nøkternhet, vitenskap og et kritisk blikk på virkeligheten. Arven fra store tyske tenkere som bl.a. Immanuel Kant, Hegel,  Max Weber og Karl Marx.

Møtet med Max Beckmanns dobbeltportrett, danner her en grei overgang til mine synspunkter på den postmoderne samtidskunsten på Moco Museum -- og kanskje især den såkalte konseptkunsten -- som jeg skal gi et par eksempler på nedenfor.

For ordens skyld; jeg ser ikke på konseptkunst som "degenerert kunst", men som ikke-kunst. Grunnen til det er angitt av konseptkunstnerne selv. De hevder at "alt er kunst". Den logiske slutninga av det blir at hvis "alt er kunst", så er ingenting kunst. Og dermed heller ikke det postmodernistene og deres kunstneriske gren -- konseptkunstnerne -- kaller kunst. 

Når "alt er kunst", trenger vi ikke begrepet kunst. Siden det omfatter absolutt alt, har det ingen verdi og blir helt overflødig. Da er det heller mye bedre og mer presist å omtale kunst-objektene med deres egentlige navn som f.eks. uoppredd seng, vannbøtter, møbler, barneleker i en haug, mursteiner, avføring på boks, jordhauger, etc. 

Den postmoderne avsporinga  

På samme måte som modernismen, er ikke postmodernismen ei kunstnerisk stilretning som f.eks. impresjonismen, men en ideologi eller ei tankeretning som ble populær (især i USA) på 1960-tallet og som etter hvert kom til å dominere synet på kunst, kultur, litteratur, filosofi, kunstkritikk og arkitektur, dessverre også i Europa. 

Postmodernismen brøt med modernismens tro på utvikling og framskritt. Videre brøt den med overbevisninga om at en forståelse kan være mer rett enn en annen forståelse, at en styreform er bedre enn en annen, at kunst bør bedømmes ut fra noen gitte kriterier, osv.

Postmodernismen er bl.a. kritisk til demokratiet og andre institusjoner (familien, politiske partier, organisasjoner, etc.) som modernismen tok som en selvfølge, og ofte så som viktig å utvikle videre. For postmodernistene finnes bare en sannhet og en målestokk, og det er de ulike individuelle oppfatningene til hvert individ. Eksempelvis er fascisme like bra som demokrati, vold like bra som ikke-vold, osv. Alt kommer an på "øyet som ser".

Mens modernismen var egnet til å samle folk med felles interesser og mobilisere til felles handling, splitter postmodernismen folk i milliarder av ulike individer som lever i hver sin lille verden, og der deres egen personlige oppfatning er det eneste de trenger å rette seg etter. 

"Fargesporing", Arman, 1967

Det finnes ingen felles fasit, ingen felles regler eller normer som individet bør underkaste seg fordi det tjener gruppen man tilhører eller verden som sådan. Ikke en gang fysiske lover som f.eks. tyngdekraften eller det at jorda er rund, er til å stole på. Er jorda flat eller firkantet for deg, så er den flat eller firkantet. Helt greit det.

Slik jeg ser det, tilrettelegger postmodernismen på denne måten for mange dårlige egenskaper og tilbøyeligheter som ofte er til skade for både individet selv, gruppen som individet tilhører (f.eks. familien og klassen) og naturen. Egenskaper som f.eks. egoisme og grådighet/begjær, får gjerne gode vilkår i en virkelighet som ukritisk dyrker individers ønsker, behov og luner. 

Kobler man dette med dagens destruktive globale økonomi, får man bla. reklame og påvirkning (filmer, reality-serier, etc.) som oppfordrer til stadig mer forbruk ("kast og kjøp nytt") istedenfor "bruk og reparer". I økende grad kommer produkter på markedet som ikke kan repareres eller der reparasjoner blir dyrere enn å kjøpe nytt. At miljø og natur taper på det, spiller ingen rolle. Det viktigste er individets frihet til å velge, sies det. Og for å kunne velge, må det ha flest mulig produkter å velge mellom. Altså: Produserer mer! Forbruk mer!

Sett under ett er dette en av grunnene til at jeg ser på postmodernismen som dypt reaksjonær, fordummende og tilslørende på de reelle maktforholdene i samfunnet. Individet får ikke mer makt, men trenes -- via reklame, reality-serier, filmer, etc. -- opp til å bli en forbruker-maskin som aldri får nok.

Med sin oppsplitting av grupper, samfunn og nasjoner i individer som postmodernismen mater med sin absurde relativisme, svekker den mulighetene for å vinne gehør for endringer i folks atferd. Alt som ikke passer deres dyrkning av individet, blir framstilt som gammeldags og umoderne. Ikke gruppen, men individet ruler! Det blir et slags "Skit i Norge, leve Toten" med andre ord, og uten å forstå at Totens eksistens også er avhengig av Norges eksistens. 

"Pakke på bord", Christo, 1963

Kort sagt; postmodernismen er et tilbakeskritt. Som mennesker er vi ikke et slags isolert Toten, for å si det slik. Vi er "sosiale dyr", avhengig av gruppetilhørighet for å overleve og utvikle oss (og ta vare på naturen!) Postmodernismen ser helst at vi tenker og handler som isolerte individer. De ofrer ikke en tanke på at vi dermed blir lette å manipulerbare for all reklame (også politisk reklame) og annen påvirkning. 

Til og med grunnleggende etiske forhold som f.eks. politisk holdning, moralske prinsipper, etc. er med postmodernismen blitt noe man kan "iføre seg" og "skifte ut", hvis det f.eks. skulle passe ens karriereplaner. 

Er du spirituell og har dragning mot det guddommelige, men ikke finner en religion som passer dine krav og ønsker (som selvsagt er mye viktigere enn hva hvilken som helst religion måtte komme med), så lag din egen religion, en som passer perfekt for deg. "For Gud finnes ikke i postmodernismen. I den er det du selv -- individet -- som er Gud." Hvis du f.eks. synes at de såkalte sju dødssyndene er gode leveregler for deg, kan du selvsagt velge å leve etter dem. Individet ruler!

Postmodernismens innflytelse på kunsten

Ideologiens innflytelse på bl.a. bildende kunst har vært formidabel. En viktig grunn til det var at New York dessverre lyktes å markedsføre seg som verdens kunstsentrum etter andre verdenskrig. Paris ble underordnet og "kunsten" buklandet fullstendig i verdens største og verste "bruk og kast"-forbrukersamfunn. Et samfunn der fellesskaptenkning og det kollektivistiske ble sett på som fæl sosialisme, og der dyrkningen av det sjølgode individ, som manglet enhver form for sjølkritikk, var det store idealet.

"Komposisjon med lilla firkanter", Van Golden, 1964

Siden ingenting i postmodernismen kan vurderes ut fra en felles standard eller felles regler og kun individuelle synspunkter er verdt å bry seg om, kan man ikke lenger -- etter postmoderismens oppfatning -- vurdere hva som er kunst. Alt kommer an på individet eller "øyet som ser".

Derfor er også "alt" i dag blitt "kunst", og de eneste gyldige kriteriene for hva som er kunst, er at kunstneren selv sier det er kunst. Når det gjelder god(!) kunst regnes alt som er nytt og sjokkerende, som f.eks. det Piero Manzoni "skapte" da han i 1961 pakket sin egen avføring på bokser og kalte det kunst. 

I tillegg bør man være først ute med noe og det bør helst også sjokkere de som ser det. Hvis man f.eks. er først ute med å hermetisere egen avføring, eller trykke oljemaling ut av fargetuber på plexiglass, slik Arman gjør i "Fargesporing" fra 1961, eller først ute med å male mønsteret til kopphåndklær slik Golden gjorde i 1964, eller først ute med å binde gamle dyner til et bord, slik Christio gjorde i 1961, eller først ut med å male flater og streker på et lerret slik Newmann gjorde, er man stor kunstner som må kjøpes inn og stilles ut på store gallerier. 

Postmodernismens relativisme, individ-dyrking og trang til å sjokkere, kom med andre ord også til uttrykk i lokalene på Moco der samtidskunsten, og den såkalte konseptkunsten, boltret seg.  

Et av de mange paradoksene med denne formen for "kunst", er at den blir vanvittig kjedelig i lengda. Når man først er blitt sjokkert noen ganger, blir det hele bare tomt og intetsigende. Det eneste det til slutt stimulerer til, er langtrukne gjesp.

Det var derfor ikke annet å vente enn at rommene der samtidskunsten og konseptkunsten var utstilt, var nokså folketomme, mens rommene der modernismen holdt til, summet av folk. Det finnes heldigvis en viss rettferdighet i det, tenkte jeg. Folk er slett ikke dumme og lar seg ikke så lett forføre av banaliteter og giddesløshet som markedsføres som kunst.