Særlig på 80-tallet, men også en del inn på 90-tallet arbeidet jeg mye med utvikling i div. distriktskommuner i Nord-Norge. På vei hjem fra en jobb i en distriktskommune i nordre Nordland i 1993, kjørte jeg forbi et gammelt, fraflyttet hus i ei avsidesliggende vik.
Jeg sakket farten, svingte inn på en avkjøring og gikk ut av bilen. Det var tidlig på natta, helt stille og midtnattsola hang over havflata i horisonten. Synet av det fraflyttede huset satte igang tanker. Det var som å se et monument over hva som skjer, når et samfunn stagnerer og all menneskeskapt utvikling opphører. Slikt avføder utviklingspoesi :-)
Det lille grønne huset ved fjellfoten
Huset som folk flyttet fra
gjemmer på sine minner
i matte flekker etter barnefingre
på tapetet i yttergangen
- og i tegningen av en fiskebåt
på et stykke gulnet papir.
Kjøkkenbordets nakenhet
blotter glemte episoder
i hundrevis av striper og merker
skjødesløst vokst fram i bordplata
- som kryptiske hieroglyfer
ingen fremmede kan tyde.
Og soverommene kaster sin
uendelige tomhet mot deg
og sukker bak gardinlause vinduer
over tidas forgjengelighet
- over det ugjendrivelige faktum
at alt har sin slutt.
Men huset som folk reiste fra
gråter likevel blant overgrodde syriner
og ikke en gang midtnattsolas gull
kan lindre det ubesvarte;
- hvor dro de, når de fór herfra
og skapte alt om til fortid?
Når de våkner til dagen
har de ennå fuglesang utenfor vinduene?
Og når de legger seg om kvelden
får de fortsatt sjelefred fra trekroner
som nynner i solgangsbrisen
og drysser søvn fra englehender?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar