Den fromme presten i Albufeira

På tide med ei ny novelle. Passer egentlig godt nå i forbindelse med påsken. Den ble skrevet fordi jeg for noen år siden oppdaget at jeg satte pris på samtaler med religiøse mennesker, uansett religiøs tilhørighet, men vel og merke langt unna de fanatiske variantene som dessverre finnes i alle religioner.

I samtaler med slike troende har det ofte slått meg at de har en etisk kjerne preget av genuin omtanke for sine medmennesker. Dermed synes det å være lett for dem å være åpen også for andre menneskers oppfatning av verden. Kanskje ville etiske giganter som for eksempel Saladin, Siddharta Gautama, Martin Luther King, Mor Teresa og Mahatma Gandhi nikket anerkjennende til deres måte å tenke på, deres måte å være på? 

Den fromme presten i Albufeira, fader Spinoza, er et slikt etisk helstøpt menneske. Men som ordtaket sier: "Veien til fortapelsen er brolagt med gode hensikter". Vi kan altså handle i beste mening, men resultatet kan likevel bli noe helt annet enn det vi ønsket. Fader Spinoza er for sin del så opptatt av visse normer, at han kommer i skade for å glemme andre normer som er like viktige. Kanskje enda viktigere?

Men som det etisk helstøpte mennesket han er, strever han for å finne ut av det, og til slutt finner han normene som er viktigst for et godt menneske. Men er vi enige i hans valg av normer? Og hva med oss selv? Hvilke normer er viktige for oss? Og hender det at vi selv - som Fader Spinoza - kan gå oss vill?