Dans me to the end of . . . .

Inspirasjonen til dette maleriet? Kun ett ord: kjærlighet. Et mektig ord. Noe av det største vi kan erfare i våre liv. I dette maleriet kom det i form av et minne fra Havanna tidlig på 1990-tallet. På en salsakafe der sigarrøyken tåkela lokalet og lufta var stinn av spontanitet, spilte en kvartett opp til en kroppsnær guajira. I den rytmiske tonestrømmen dukket ei veldreid dame et sted i femtiårene opp i synsfeltet.

- "Dans med meg", sa hun. "Jeg lengter etter minnene fra da jeg var ung."

Takket være et par forutgående daquiri-runder og en rest av galanteri (til tross for å ha blitt grundig avlært av norske feminister på slutten av 1970-tallet) kom jeg meg på beina. Men jeg danset ikke. Nei, slett ikke. Hun gjorde det . . . . Nei, hun danset ikke. Hun svevde, levde og ledet. Jeg bare hang med.

Etterpå smilte hun og sa: "Jeg valgte deg fordi jeg så at du ikke var cubaner. Det var ikke han heller. Han var russer og danset som en stokk mens han levde. Men for meg danset du som Shango fordi du ga meg minnene tilbake. Takk for det, min venn. I dansen var du min elskede."

Hun ga meg et lett kyss på munnen og gikk, og jeg stod igjen med følelsen om å ha møtt et ekte menneske; et menneske som virkelig visste hva genuin kjærlighet var. Slike mennesker er sjeldne, som sola når den et kort, forbigående sekund spalter seg i regnbuens farger i en regndråpe . . .

Men med bakgrunn i det minnet . . . Hvordan kunne jeg da avbilde kjærligheten? Urkraften som omdanner to personer til en person? Så mektig at den til og med kan leve videre, også etter at biologien og tida hadde tatt sitt? . . . . . Og hvordan kunne jeg framstille kjærligheten forskjellig fra den berusende og intense galskapen som kjennetegner forelskelsen? 

Løsninga fant jeg et sted mellom impresjonisme og ekspresjonisme . . . og Leonard Cohens "Dans me to the end of love". For det var nettopp det hun gjorde, dama som valgte en norsk stokk til erstatning for en russisk stokk. Lever hun ennå, finner hun forhåpentligvis andre stokker å danse med som kan minne henne om kjærligheten . . . . . . Så mektig er den og så mektig er et oppriktig menneske . . .  Måtte hun leve evig!

  

"Dans me to the end of love", Jan R. Iversen, olje på plate, 40 x 50 cm, 2012 ©