Ode til Oda

Christian Krohg malte Oda Lasson Krohg i 1888. Fra 1880 og fram til århundreskiftet deltok hun i kunstnergruppa "Kristiania-bohemen". Den bestod av blant annet anarkisten og forfatteren Hans Jæger, folkelivsskildreren Jon Flatabø, nyskaperen innen bibliotek-drift Haakon Nyhuus, maleren Edvard Munch, ingeniøren og eventyreren Nils Johan Schjander og (av og til) forfatteren Arne Garborg.

Oda Krohg, portrett av Christan Krohg, 1888

I boka "Oda!" (1983) deler Kjetil Bjørnstad sin oppfatning av henne med oss:

"For meg er hun en beretning om kjærlighetens plass i våre liv, om frigjøring, maktkamp og forestillelse. Om kunsten å leve sant".

Oda Lasson Krohg som menneske og kunstner, og Christian Krohgs portrett av henne, har alltid fascinert meg. Det ligger så mye i dette portrettet; styrke, stolthet, nærhet, selvstendighet, livsbejaelse og skjønnhet, for å nevne noen av signalene det gir meg personlig. Det er som om hun er i stand til å ta enhver utfordring på strak arm og deretter se på oss med et smil og si: "Ja, var det noe mer?" 

Kanskje ikke annet å vente enn at hun i sin samtid framstod som muse og inspirerte alle i sin nærhet. Kanskje er det derfor jeg opplever Oda som et spennende motiv . . . . og hvem kan vel takke nei til en duell med realismens største norske maler, Christian Krohg? I alle fall ikke jeg, og dermed over til mitt forsøk på å fange inn Oda i maleriet "Ode til Oda". 

Det sies gjerne at en penselsvinger alltid er på jakt etter gode ideer/motiver og modeller, og at vi alltid er årvåken og oppfanger det som er verdt å oppdage. Alltid? Nei - det gjelder nok ikke meg, dessverre. 

Det hender faktisk at jeg er "blind" og ikke oppdager motivet eller modellen før det helt spesielle øyeblikket -- det magiske øyeblikket -- inntreffer. Øyeblikket der motiv og modell streifer hverandre i min bevissthet og lyser opp i et energisk eureka! Da jeg bl.a. oppdaget motivet Oda i denne modellen, gikk jeg nærmest i knestående. Jeg var fullt beredt til å trygle henne om å stå modell for meg. Jeg slapp det. Svaret hennes kom umiddelbart. 

-- "Ja, selvsagt. Jeg stiller opp. Spennende".

Ja, hva annet kunne jeg dumme fjols ha ventet av en Oda?  . . . . . At hun skulle vært tvilrådig? Unnvikende? Sky en utfordring? . . Utenkelig.

Å oppleve slike øyeblikk der motiv og modell "finner hverandre" gir meg mye. Når jeg etter slike herlige opplevelser kommer til malearbeidet, er sensitiviteten i høyspenn og jeg er åpen for alle innfall og innskytelser som kan framheve kjernen/essensen i maleriet.

Er jeg uheldig kan den glippe for meg og jeg kan "male meg bort i natta". I verste fall må jeg skrinlegge ideen/motivet eller starte på nytt. Det slapp jeg heldigvis denne gangen. Oda og modellen var helt på linje.  

Når jeg nå i ettertid betrakter dette maleriet, ser jeg at det kan ha fått et noe utilsiktet preg av Andalucias kultur og historie. En vesentlig grunn kan være at "Barfotdronningen" av Ildefonso Falcones gikk som lydbok i bakgrunnen mens jeg malte "Ode til Oda". Men denne gangen ødela ikke sensitiviteten noe for meg. Snarere hjalp den meg . . . For dette maleriet ble sannelig min ode til Oda . . . . ikke minst takket være modellen.

"Ode til Oda", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2014 ©