Sommersvermeri IV

Å sitte stille en varm ettermiddag i juli. Sitte helt stille i høyt gress, og med ryggen mot et tre. Høre fuglesangen og følge med blikket gylne stier av lys som sola tegner gjennom vegetasjonen. For deretter å viske dem bort, og så igjen, tegne dem på ny igjen et annet sted og med andre linjer, hver gang en sky åpner seg eller glir sakte forbi. 

For meg understreker slike opplevelser naturens utrettelige og konstruktive skaperkraft, i en verden som grådigheten til den internasjonale bank- og finans"næringa" gjør sitt beste for å ødelegge. I slike situasjoner hender det at jeg tenker på Rolf Jacobsens dikt, "Stillheten efterpå".

 

 Stillheten efterpå 

(Rolf Jacobsen, fra diktsamlingen "Stillheten efterpå", 1965)

Prøv å bli ferdige nu
med provokasjonene og salgsstatistikkene, søndagsfrokostene og forbrenningsovnene, moteoppvisningene, horoskopene, militærparadene, arkitektkonkurransene
og de tredobbelte rekkene med trafikklys.
Kom igjennom det og bli ferdige
med festforberedelser og åtterekkers tippekuponger,
indeksfamilier og markedsføringsanalyser
for det er sent,
det er alt for sent,
bli ferdige og kom hjem
til stillheten efterpå
som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen
og som tordenen underveis
og som slag av mektige klokker
som får trommehinnene til å dirre
for ordene er ikke mere til,
det er ikke flere ord,
fra nu av skal alt tale
med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset
på undersiden av hvert strå
og i det blå mellemrommet mellom stenene.
Stillheten
som følger efter skuddene og efter fuglesangen.
Stillheten
som legger teppet over den døde
og som venter i trappene til alle er gått.
Stillheten
som legger seg som en fugleunge mellem dine hender,
din eneste venn.

"Sommersvermeri IV", Jan R. Iversen, olje på lerret, 90 x 30 cm, 2015 ©