Sommernatt (Sommersvermeri III)

Slipp fargene fri!
 
Kvaløya i Troms. Riksvei 863. Jeg kjører sakte. Langt under fartsgrensa. Det er juli og jeg er på vei hjem til Tromsøbyen etter en lang og god kveld på malerhytta. Det er et par timer etter midnatt og midnattsola henger varm og søvnig over Finnvikskaret i vest. Stille og rolig langs veien. Ikke en bil. Ikke et menneske. 

Blikket vandrer mellom kjørebanen foran bilen og måten solstrålene lyser opp vegetasjonen langs veien og bakenforliggende enger og treklynger. De har farger som er svøpt i midnattsolas gyldne skjær.

Jeg kikker østover, utover mot Sandnes-sundet idet jeg passerer Skjelholet på Finnes. Da oppdager jeg det. Et motiv som er for vakkert til å overse. Det kom som et varmt kjærtegn som først traff synsnervene og deretter sjela.

Min neste reaksjon var å blinke ut til høyre, på med håndbrekket, av med motoren, opp med bildøra og ut av bilen med skisseblokka i ei hånd og kameraet i den andre. Jeg løp over veien og sprang nesten ned et menneske som plutselig dukket opp fra ingenting; en sykkelentusiast i glorete kondomdrakt og med innbitt Tour de France-blikk. Han sendte meg et blikk som lyste av vantro.

- "Er du gal, mann?", hørte jeg han rope idet han forsvant i det fjerne.

Gal kan du være selv, tenkte jeg og løp videre nedover enga. Hva i huleste gjorde slike sykkelfolk ute så seint på natta? Skulle ikke de sove nå? Trengte de ikke søvn for å få restituert nedslitte legger, lårmuskler og fisringer? Jo, så absolutt. Natta tilhørte oss andre. Vi svermeriske sjeler som ikke har vett til å legge oss fordi vi jakter på det rette lyset. Det rette motivet. I motsetning til slike sykkelfolk har vi en god grunn til å være våkne.

I neste øyeblikk er jeg framme og ser nordover, mot området jeg først hadde oppdaget fra bilvinduet. Joda - det lave lyset fra midnattssola falt ennå inn mellom trærne langs veien. Lange gylne lys-tunger lå over gress, villblomster, busker og trær, og fikk fargene til å leve . . . til å vibrere med en varm glød. 

I mange herlige minutter stod jeg bare der og bare nøt synsinntrykket. Prøvde å dvele litt med hver farge og skygge. Form, farge og intensitet. Det er som om vegetasjonen kler seg i finstasen i slike varme sommernetter og i skinnet fra ei gyllengul midnattsol. Noen småfugler var ennå våkne og ute fra sundet lød svake måkeskrik. Ellers var alt stille. Så plutselig kom det jeg hadde håpet på. Mer sollys brøt gjennom skydekket og med ett lå den nordlige delen av enga flombelyst. Midnattsolas eteriske gull. 

Jeg var solgt. Så solgt at det å male "Sommersvermeri III" ble et ekte svermeri . . . og uten at det ble avbrutt av sykkellister :)


"Sommersvermeri III", Jan R. Iversen, olje på lerret, 50 x 61 cm, 2015 ©