En pensel-svinger på YouTube

For ei stund sida fikk jeg tid til å lage en video over noen malerier jeg har produsert i de siste årene. Videoen er delt i fire deler:

• Årstider i nordområdene
• Det gamle og det nye Tromsø
• Symboler og metaforer
• Portretter

Håper videoen faller i smak. I alle fall er jeg nokså sikker på at musikken, "Adagio i g-moll" av barokk-komponisten Tomaso Albinoni, vil gjøre det. God fornøyelse :)

Eremitasjen - St.Petersburg

I mai 2016 tilbrakte jeg nesten tre hele dager på Eremitasjen. Det ble ei herlig reise gjennom kunstens ulike stilretninger og perioder. Med den kolossale kunstsamlinga på over 3 millioner gjenstander, er det selvsagt ikke mulig å gi noen rettferdig beskrivelse i et kort blogg-innlegg som dette. 

Kø ved inngangen til Eremitasjen, mai 2016

Derfor skal jeg heller konsentrere meg om noen få perler fra ulike perioder i kunsthistoria. Slik håper jeg ikke bare å få fram perler jeg selv setter stor pris på, men også noen viktige sammenhenger mellom perlene og tida de hentet sin næring fra. 

Men først litt om Eremitasjen som huser disse skattene i bla. skulptur og malerkunst.  Der et stats-museum i St. Petersburg, og et av de største og eldste kunstmuseene i verden. 

Jeg har opp gjennom årene besøkt mange kunstmuseer i Europa. Vanligvis domineres de av utenlandske turister som meg selv. I Russland er det ofte omvendt, noe som alltid minner meg om hvor høyt kunst og kultur står i den russiske folkesjela og i russisk tradisjon.

Frans Snyders-hallen

Eremitasjens kunstskatter stilles ut i seks bygninger, hvorav Vinterpalasset er det mest kjente. De russiske kronjuvelene fra tsartida har også sin plass i samlinga sammen med Fabergés berømte juvelkunst.

Samlinga av bildende kunst var imponerende. Her finnes mesterverk av bl.a. Michelangelo, Leonardo da Vinci, Dürer, Holbein, El Greco, Rafael, Titian, Velazquez, Caravaggio, van Dyck, Rembrandt, Rubens, Hals, Steen, Goya, Gainsborough, David, Delacroix, Cranach, Courbet, Millet, Monet, Renoir, van Gogh, Gauguin, Pissarro, Cezanne, Picasso, Matisse, Kadinsky og mange, mange flere. Kort sagt rommet samlinga så godt som alle kunstperioder og sjangere / genre.

Utstillingslokale med malerier av Kees van Dongen

Nedenfor kommer jeg tilbake til noen av disse mesterne. Jeg tar også med meg noen mindre kjente som jeg har fått stor sans for. Deriblant Louis Le Nain (1603 - 48) som kan sees som en forløper til den realistiske kunstperioden som slo igjennom med Gustave Courbet (1819 - 77) og Jean Francois Millet (1814 - 75) på midten av 1800-tallet.

Slike "lange sprang" viser at kunstens utvikling ikke er en utvikling fra noe unikt til noe nytt unikt, men snarere delvis gjentakende, dvs. at den til ulike tider låner motiver og teknikker fra tidligere kunstnere og/eller perioder.

Siden utstillinga er så enorm, og for å få en viss orden på dette blogg-innlegget, har jeg disponert det etter de ulike kunstperiodene i kronologisk rekkefølge. Jeg har også krydret dem med personlige kommentarer. Forhåpentligvis vil gi en viss næring til din egen vurdering og ettertanke. 

God reise! 😊

Perler fra renessansen (1350 - 1600)

Ordet renessanse (gjenfødelse) ble først brukt av kunsthistorikeren Giorgio Vasari i 1550. Det som var gjenfødt var ønsket om å ville nyte denne verdens sanselighet, dvs. skjønnheten og harmonien i skaperverket, i slike ting som f.eks. fargene, lyset, naturen og de fysiske kroppene til mennesker og dyr. Det var en skjønnhetsnytelse av den platoniske typen, dvs. å nyte skjønnheten kun ved å betrakte den og nyte den mentalt; uten å eie den eller gjøre noe med den. 

"Madonna Litta", Leonardo da Vinci, 1490

Framveksten av renessansen kan i stor grad tilskrives at svartedauden (1347 til 1351) var over. Verden framstod som mindre fæl og truende, og dermed kom også skjønnheten og harmonien i tilværelsen mer i fokus.

Blant perlene fra renessansen er Leonardo da Vinci's "Madonna Litta" (1490). Maleriet skal ha blitt malt i Milano dit Leonardo flyttet i 1482, og regnes som et av maleriene som innledet høyrenessansens malerkunst. 

Egentlig har maleriet tittelen "Madonna og barnet", men fikk navnet "Madonna Litta" etter sin siste eier, grev Antonio Litta, før det i 1865 ble solgt til Eremitasjen. 

På samme måte som i Mona Lisa, har Leonardo også her benyttet seg av bl.a. sfumato-teknikken og "luftperspektivet". Sistnevnte går ut på å skape avstand ved å gjøre fjerne objekter uklare og male dem i kjølige farger.

Der jeg stod og beundret maleriet kom jeg til å tenke på Leonardos allsidighet som kunstner, fysiker, arkitekt, ingeniør, fysiolog, osv. Så opptatt som han stadig var med å finne ut av alt mulig, var det et lykketreff at han fikk tid til å svinge pensler. Tida strakk bare ikke til. Et typisk eksempel er at han malte på portrettet av Mona Lisa (eller Lisa Gherardini; kona til en rik silkehandler i Firenze) i hele 16 år, fra 1503 - 1519. Det går også mange historier om bestillingsverk han aldri fullførte eller leverte. 

"Den omvendte Maria Magdalena", Tizian, ca. 1485

Alt i alt avviker Leonardo mye fra våre tiders påstand om at vi må spesialisere oss, hvis vi vil være kreative og skape noe enestående. Har vi helt glemt at hardcore-spesialisering gjerne fører til ensretting og kunnskapsløshet på alle andre områder? 

Hvilken glede har et menneske av å være glitrende på ett eneste smalt fagområde, og en tosk på de fleste andre områder av livet? Kan det være slik at det gode og berikende liv ikke ligger i spesialisering, men snarere i det å kunne og forstå mest mulig om det meste? Slik som renessanse-mennesket Leonardo prøvde å gjøre?

En annen perle fra renessansen er  Tizians "Den omvendte Maria Magdalena" (ca. 1485 - 90). Et maleri som med sin prangende manierisme-ramme er et blikkfang på mer enn en måte. Knapt noen annen har beskrevet religiøs omvendelse på en mer troverdig utgave enn Tizian gjør her. Alle sjelekvalene hun har vært igjennom, formelig lyser av henne og gjør at vi nesten lider sammen med henne.

Tizian malte og solgte flere liknende maleri av den frelste Maria Magdalena, men Eremitasjens maleri hang faktisk i hans eget hjem mens han levde. Først etter hans død i 1576 ble det solgt. Først til en samler i Tizians hjemby, Venezia, og deretter i 1850 til Eremitasjen.  

Motivet er hentet fra en legende om at Maria Magdalena tilbrakte flere år i ørkenen for å gjøre bot for sine synder. Skulle mange av dagens politiske og økonomiske topp-ledere blitt nødt til å vandre rundt i ørkenen for å få tilgivelse for sine synder, ville de brukt resten av livet på den vandringa. 


Perler fra barokken (1600 - 1700)

"Barokk" er portugisisk og sikter til noe som er "uregelmessig". Det følger m.a.o. ikke en bestemt form, men tillater seg å avvike fra det regelmessige. Et eksempel er fasaden til ei bygning der noen deler er skjøvet fram mens andre trukket tilbake. Et typisk kjennetegn ved barokken er dens overdådighet. Et brudd med renessansens sans for regelmessighet, harmoni og askese/ nøysomhet.

"St. Peter og Paulus", El Greco (1587)

Barokken oppstod rundt år 1600 og spredte seg med den katolske motreformasjonen til resten av Europa.

Mens Firenze hadde vært renessansens hovedstad, ble Roma barokkens hovedsete, mye som følge av pavens ønske om å bruke skulptur, billedkunst, m.v. som et virkemiddel mot protestantenes voksende oppslutning i Nord-Europa. Kunsten skulle overvelde og begeistre, og på den måten synliggjøre for folk at katolisismen var overlegen.

El Greco (1541 - 1614) er en av de viktigste kunstnerne i overgangen mellom renessanse (1300 - 1600) og barokk (1600 - 1700). Han regnes som en del av manierismen, ei stilretning der eleganse og stilfullhet spilte stor rolle. Om det førte til at man f.eks. malte mennesker med unaturlig lange kroppsdeler, spilte ingen rolle så lenge det bidro til at maleriet strålte av eleganse. 

Kort sagt spilte naturlige proporsjoner mindre rolle, omtrent på samme måte som det vi finner i den romantiske perioden på 1800-tallet, med f.eks. Jean Ingres (1780 - 1867) og hans "Grande Odalisque" (1814).  

For meg er El Greco et bindeledd både framover og bakover i malerkunstens historie. Framover til barokkens Rubens (1577 - 1640) og bakover til renessansens Michelangelo (1474 - 1565). Jeg synes å finne begge deler i hans malerier. Han var både en veiviser fra det stilstrenge i renessansen og til det løsslupne i barokken, kan man kanskje si?

"Bacchus", Rubens (1638-40)

"Foreningen av jord og vann", Rubens, (1618)

Når det imidlertid gjelder det løsslupne -- synliggjort med bl.a. velfødte antikke guder og formfulle damer -- er det ingen som kan overgå Peter Paul Rubens. Ikke før rokokkoens penselsvingere som Francois Boucher (1703 - 70) og Jean-Honore Fragonard (1732 - 1806) meldte seg på arenaen vel 100 år etter. 

Og de to finnes selvsagt også i Eremitasjens enorme kunstsamling. Boucher med bl.a. "Landskap nær Beauvais" og Fragonard med bl.a. følelsesladede "Det stjålne kyss".

"Portrett av en gammel mann i rødt", Rembrandt, (1652)

Blant perlene fra barokken er El Greco og Rubens viktig å få med seg på Eremitasjen, men for meg personlig var det de over 20 maleriene av Rembrandt (1606 - 69) som rørte meg mest. 

Herunder to av mine største favoritter innen portrett-kunsten; "Portrett av en gammel mann i rødt" (1652) og "Portrett av en gammel jøde" (1654). I bl.a. disse portrettene gjengir Rembrandt ikke bare modellenes ytre, men i høy grad også deres indre. Både et indre psykologisk og et ytre fysisk liv kan leses ut av disse ansiktene. Rett og slett enestående.

Å betrakte disse portrettene på nært hold gjør ikke bare at jeg overveldes av Rembrandts genialitet. De er så glimrende malt at jeg i tillegg lærer disse gamle mennene å kjenne. Som om de begge stod meg nært. Nesten som et par gamle onkler eller bestefedre man husker fra barndommen.

Ingen tvil; de fleste av Rembrandts portretter taler direkte til den som tar seg tid til å studere dem. Det er ikke mange portrettkunstnere som er i stand til å skape noe slikt. Og det er sagt uten forkleinelse for andre geniale portrettmalere som bl.a. Frans Hals (1582 - 1666), John Singer Sargent (1856 - 1925), Ivan Kramskoi (1837 - 87), Ilja Repin (1878 - 1930) og Lucian Freud (1922 - 2011).  

"Portrett av en gammel jøde", Rembrandt, (1654)

At Rembrandts valg av motiver, bildekomposisjon og maleteknikk er noe av det ypperste i malerkunsten, vitner mange om. 

I et brev til sin bror, Theo, skrev Vincent van Gogh: "Rembrandt går så dypt inn i det mystiske at maleriene hans sier oss ting som det ikke finnes ord for i språket." 

Maleren Max Liebermann formulerte seg slik: "Når jeg ser en Frans Hals, får jeg lyst til å male. Når jeg ser en Rembrandt, får jeg lyst til å gi opp". Jeg kan glatt gjøre Libermanns ord til mine egne. Å studere Rembrandt på nært hold gjør meg alltid opprømt, og samtidig nedslått over hvor elendig jeg selv er som maler. 

Det eneste jeg kan trøste meg med, er at jeg ikke er alene om nettopp det, og at Rembrandt er en utmerket læremester. Ved å kopiere hans malerier har jeg lært mye om hvordan et godt maleri kan komponeres fra A til Å. Men nok om det. La oss gå videre gjennom Eremitasjens store samling av fenomenal billedkunst.  

Jean-Baptiste Chardin, "Bordbønn" (1744)

Franske Jean-Baptiste Chardin (1699 - 1779) kan ikke kalles barokkmaler siden han levde etter barokken; i den klassisistiske perioden (ca. 1660 - 1800). På den andre sida virker han -- med sine presise stilleben og lune hjemme-motiver -- å være sterkt påvirket av barokkmalere som bl.a. Willem Heda (1594 – 1680), Jan van Huysum (1682 - 1749) og Johannes Vermeer (1632 - 75).

Derfor tar jeg han med her under "Perler fra barokken". Det skyldes særlig hans maleri "Bordbønn" som jeg så for første gang og falt pladask for. 

Stemninga som Chardin bygger opp her, er etter mitt syn på høyde med det Vermeer var i stand til. Moras og storesøsterens blikk på minstebarnet som øver seg på bordbønn, forteller mer enn tusen ord. Det er så hårfint og mesterlig utført.

Dess mer jeg studerte maleriene til Chardin, dess mer slo det meg hvor vanskelig det er å plassere flere malere i en bestemt kunstperiode. Mange er "overskridende" både bakover og framover i tid, ved at de henter teknikker, komposisjoner og tema fra ulike kunstperioder, og gir fra seg nye elementer til etterfølgende perioder.

Chardin kan også sies å ha vært en brobygger mellom deler av barokken og den realistiske kunstperioden som slår igjennom vel 50 år etter hans død. Realismens vektlegging av det uforfalskete hverdagslivet, kommer ikke bare godt til syne i "Bordbønn", men også i "Vaskeren" (1735) som er et annet av Chardins malerier i Eremitasjens kunstsamling. 


Perler fra klassisismen (ca. 1688 – 1789)

Klassisismen oppstår i opplysningstida som var en dominerende åndsretning på 1700-tallet. Den uttrykte tro på menneskets evner og egenverdi. Vår egen Ludvig Holberg var for øvrig en ektefødt sønn av denne tida. 

"Napoleon på broen ved Arcola", Antonin Jean Gros (1796)

På mange måter grep man tilbake til renessansens humanistiske idealer og løftet dem inn i et samfunnsperspektiv. Det gode samfunn måtte sikre individene vilkår som tillot dem å utvikle sine evner, og slik komme samfunnet til gode. 

I vår egoistiske, amerikaniserte tidsalder er snarere budskapet at man skal utvikle sine evner for å "realisere seg selv" og slik komme seg selv til gode. "Samfunnet" får andre ta seg av.

Opplysningstidas fremste talsmenn var Voltaire, Rousseau, Locke, Kant og Hume. De tok bl.a. til orde for demokrati og avskaffelse av monarkiets enevelde, mer aksept for menneskerettigheter samt behovet for å svekke kirkens makt over samfunnslivet. I bl.a. Spania brant ennå presteskapet bøker som la fram andre syn enn det presteskapet mente var korrekt. 

Opplysningstidas filosofer mente at bare opplysning, utdanning, naturvitenskap og filosofi, kunne skape bedre samfunn og dermed også bedre mennesker.

I malerkunsten ble motivene preget av antikkens historie. Mytiske guder som f.eks. Pan, Bacchus og Venus -- som stod høyt i kurs under renessansen og barokken, ble imidlertid i økende grad skiftet ut med menneskelige helter fra gresk og romersk historie. Helter og filosofer som Sokrates, Akilles, Cato, Platon, Odyssevs, m.fl. kom til heder og verdighet, eller man fokuserte nye helter slik Antonin Jean Gros (1771 - 1824) gjorde i sitt portrett av en idealisert Napoleon Bonaparte.

Guillaume Lethière (1760 - 1832) tok for seg  Cato, den ubestikkelige forsvareren av den romerske republikken. Mannen som fortrakk selvmordet framfor å leve under Julius Cæcar's forkledde diktatur. I klassisismens univers var Cato en asketisk og prinsippfast helt. Han passet som hånd i hanske til normene som opplysningstidas tenkere forsvarte.

"Catos død i Utica", Guillaume Lethière (1795)

Samme dyrkning av det ukuelige, ubestikkelig og prinsippfaste finnes for øvrig i "Marats død" som ble malt av en av klassisismens grunnleggere Jacques Louis David (1748 - 1835), og som i dag henger i "Det kongelige kunstmuseum" i Brussel.

Marat var en av lederne for den franske revolusjonen i 1789 - 99 og ble myrdet av en kvinne fra adelen. På Eremitasjen er David representert med maleriet "Sappo og Phaon" (1809) hentet fra gresk mytologi.

Selv om jeg er en stor beundrer av både komposisjons- og maleteknikkene til David og hans sjangerbrødre som f.eks. Jean Ingres (1780 - 1867), har jeg et tvetydig forhold til denne kunstperioden. Av og til synes jeg de klassisistene verkene blir i overkant pompøse. Men når det gjelder klassisismens normer, har jeg stor sans for deres vekt på demokrati, redelighet, ubestikkelighet, prinsippfasthet og etterlevelse av lover og menneskerettigheter. 

"Àt logum scal land byggjast!" ("Med lov skal landet bygges!") sa de gamle vikingene, når de møttes på tingvollen for å forme lover og avgjøre konflikter. 

"Sokrates død", Mark Antokolsky, 1875

Det var mens jeg stod og betraktet Mark Antokolskys glimrende skulptur av den døde Sokrates -- enda en av klassisismens helter, at jeg kom til å tenke på det. At Sokrates heller tok sitt eget liv framfor å bøye seg for myndighetenes urett og maktmisbruk. 

Selv tilhører jeg de systemkritiske som bl.a. mener at vestlige stormakter og NATO altfor ofte vrir og vrenger på lover og regler for å legitimere sine militære overfall på andre land, innføre økonomiske sanksjoner eller undergrave andre lands lovlige valgte myndigheter. 

Og det skjer samtidig som land -- som bryter alle tenkelige internasjonale lover -- men som tilhører USA-NATOs tradisjonelle allierte, aldri blir møtt med verken sanksjoner eller krigstrusler. Snarere tvert imot. 

I dobbeltmoralske systemer er lovene ikke lik for alle. Etter mange slike tilfeller (bl.a. Cuba, Nord-Korea, Afghanistan, Irak, Iran, Libya, Syria, Russland og Venezuela) har jeg mistet respekten for vestens stormakter og deres etisk korrupte vasallstater, deriblant Norge. Denne bandens løgner, krigsforbrytelser og brudd på menneskerettigheter etter siste årtusenskifte, er tegn på hvor etisk råtten Vesten har blitt? 

Jeg synes derfor det er kvalmende når EU og land som USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland(!) framstiller seg som fanebærere av arven fra renessansen og opplysningstida. Og like kvalmt når Norges topp-politikere, med Høyre og AP i spissen, framstiller Norge som fredsnasjon. En kvalmende gjeng ville nok såvel Sokrates som enhver ekte klassisist sagt.  

Men la oss nå vende blikket fra denne banden og heller rette det mot romantikken ;) 

Perler fra romantikken (ca. 1790 - 1880)

Romantikken kom som en reaksjon på klassisismens fornufts-dyrkning og krav om å holde seg til antikkens strenge formspråk. Kritikerne mente at viktige forhold som menneskets følelser og naturens skjønnhet, var gått tapt i kunsten under klassisismen.
 

"Solnedgang", Caspar David Frederich, (1830)

"Solnedgang" av Caspar David Friedrich (1774 - 1840) er et av de typiske maleriene i den romantiske sjangeren på Eremitasjen. Det formelig ånder av respekt og dyrkelse av det storslåtte, mektige og skjønne.

Malerne i denne tradisjonen ville trenge inn til følelsenes kjerne. De ville trigge følelsene ved å male naturens storhet på en måte som vekket respekt og ydmykhet hos de som betraktet maleriet. De første utgravingene av Pompeii begynte i 1748 bidro også til at antikke romerske ruiner ble vanligere i malekunsten.

"Sultaninnen",  Ferdinand Roybet (18??)

Vill og utemmet natur kom til å stå sentralt i romantikken. Vår egen Peder Balke (1804 - 87) og hans "Vardøhus festning" kan tjene som et eksempel på det.

I tillegg ble scener fra Orienten populær. Da jeg lette etter et eksempel på Eremitasjen, kunne jeg knapt funnet et bedre enn Ferdinand Roybet's (1840 - 1920) "Sultaninnen", forstått som "kona til sultanen". Her slapper hun av etter badet med en appelsin og sin hvite papegøye, og i selskap med sin mørkhudete kammerjomfru.

I Roybet's maleri finnes det meste romantikerne dyrket; det skjønne og storslagne, kjærligheten, mystikken, tidligere historie samt vekke tilskuerens fantasi og forestillingsevne. Kanskje ikke så mye av et annet kjennetegn ved romantikken, "det ekte og sanne", men likevel god skåre, uansett.   

"Den unge martyr", Paul Delaroche (1853)

Slike ting krydret livet, mente romantikerne. Hvis vi krever av oss selv at vi alltid skal være fornuftige og rasjonelle, vil disse verdiene gå tapt, og livet vil miste mye av det som gjør livet verdt å leve, mente de.  

Slipp følelsene til! Slipp det vakre og storslåtte til! Slipp det svermeriske til, var romantikernes budskap. 

Skjønt noen ganger ble dette budskapet så intenst understreket at motivene balanserte på grensen til det søtladne og sentimentale. 

Et eksempel er kanskje Paul Delaroche's (1797 - 1856) "Den unge martyr" som synes å balansere nokså hårfint på grensen mellom det sentimentale og ønsket om følelsesmessig innlevelse, uten at man "gir seg helt ende over".  

Etter det jeg har skrevet her, tror du kanskje jeg avviser romantikken i malekunsten. Men det gjør jeg ikke. Jeg har malt flere motiver som kan kalles romantiske eller kanskje ny-romantiske, men for meg er det i første rekke naturkreftenes overveldende storhet i vind og vær, i lys og skygger og farger som fascinerer. Og målt opp mot et malerisk uvær med bl.a. sterke kontraster, kan jo ikke skjønnheten hos verken formfulle orientalske damer eller dokkevakre martyrer måle seg ;)
 

"Jenta i enga", Ludwig Knaus (1857)

La meg likevel til slutt i "Perler fra romantikken" røpe at jeg har en sentimental åre, en slags "åre for det nusselige". 

Nettopp den åren strømmet fritt da jeg fikk øye på Ludwig Knaus bedårende maleri "Jenta i enga"; for bedårende er vel det eneste ordet som kan yte det rettferdighet? 

Det er ikke bare et mesterlig godt komponert bilde; blant annet er jentas høyre arm plassert i et gyllent snitt, og med sollyset gjennom trærne til venstre som åpner for en lysende sti opp til horisonten, osv. I tillegg kobler motivet det storslåtte og vakre i naturen med det harmoniske samspillet mellom en liten unge som er i åndeløs beundring over nettopp mangfoldet og skjønnheten i naturen. 

Det er ingen tvil om at romantikken berører oss til det innerste, tenkte jeg der jeg stod; og mens en tåre trillet nedover kinnet. I nettopp slike stunder er det ikke bare lov å være sentimental, det er snarere både et åndelig behov og en plikt ;)

Perler fra realismen (ca. 1830 – 1870)

Realismen på midten av 1800-tallet kom som en kunstnerisk reaksjon på samfunnsendringene under den industrielle revolusjonen med bl.a. stor befolkningsvekst i byene, arbeiderklassens framvekst og nye former for handel, produksjon og transport. 

"Melkekvinnens familie", Louis Le Nain (1641)

Grovt sett tok realismen to retninger i valg av motiv. En retning konsentrerte seg om natur, landskap og mennesket i naturen (naturalismen). 

En annen retning fokuserte livet til folk flest, dvs. bønder, håndverkere, arbeidere og andre som ikke tilhørte den økonomiske, geistlige eller politiske eliten i samfunnet. For disse realistene ble det viktig å gjengi virkeligheten slik den var, og helt uten omsvøp. Sett under ett ble dette også realistenes viktigste kjennetegn, uansett om de gikk i den naturalistiske eller den sosial-realistiske retninga. 

Det var nettopp denne kunnskapen som fikk meg til å stå lenge ved et maleri til en maler som var ukjent for meg; nemlig "Melkekvinnens familie" av Louis Le Nain (1603 - 48). Det ble malt allerede i 1641, vel 200 år før realismen oppstod som kunstperiode, skoleretning, m.v. At Nain var en forløper for denne viktige kunstperioden i malerkunsten, ble jeg derfor ikke i tvil om der jeg stod.

"Byrden" (vaskekonen), H. Daumier, (ca. 1850)

En av realismens mest geniale -- etter min mening -- er maleren og satiretegneren Honoré Daumier (1808 – 79). Hans samfunns-kritiske blikk og avsløring av samfunns-elitenes hykleri, er kanskje noe av det som har påvirket meg mest, både som menneske og som penselsvinger. Og selvsagt fant jeg også Daumier på Eremitasjen, med bl.a. maleriet "Byrden", også mer kjent som "Vaskekonen".

Maleriet viser ei kvinne og en liten unge. Lyset tyder på at det enten er tidlig på morgenen eller sent på kvelden, og hun sliter på en tung bør av tøy som hun har vasket. Eller kanskje som hun skal vaske og tørke før hun bringer tøyet tilbake til sine oppdragsgivere. 

Som lønn for strevet kan vi anta at hun får knapt nok til å hold liv i henne og ungen. Et typisk trekk på den tida og før arbeidernes fagforeninger og sosialt motiverte politikere fikk ryddet opp i skjevhetene.

Under den industrielle revolusjonen og den store folkeveksten i byene, var arbeidsfolk i Europa så godt som rettsløse, og ble på ulike måter utplyndret og utnyttet av den økonomiske eliten i samfunnet. "Byrden" av Daumier er en viktig  påminnelse om det.

Med slike maleri og tegninger rettet han fingeren mot de store ulikhetene i Frankrike på midten av 1800-tallet. En ulikhet som dessverre -- og under EUs skakk-kjørte nyliberalistiske ideologi -- er i ferd med å vokse fram igjen. Kort sagt; Europas borgerskap har etter tusenårskiftet lagt alt til rette for økt folkelig motstand, opprør og revolusjoner. Slike rystelser vil også komme i overskuelig framtid, hvis ikke herskerkasten makter å avlede folket med massiv manipulering og hjernevask via mediene. 

"Liggende kvinne", Gustave Courbet (1865 - 66)

En annen av realismens grunnleggerne var Gustave Courbet (1819 – 77) som opprinnelig startet som romantisk maler. Etter hvert -- og påvirket av maleriene til nederlandske barokkmalere (Rembrandt, Hals, m.fl.) -- gikk han over til å male motiver som tok opp sosiale problemer samt motiver som ble ansett som vulgære av fine byborgere i Paris. 

"Liggende kvinne" er et slikt "vulgært" maleri i Eremitasjens samling. Det ble stemplet som det fordi kvinnen f.eks. ikke var en mystisk, vakker orientalerinne som lå på kostbare tepper og i nydelige omgivelser, slik det ofte var vanlig i den romantiske sjangeren. 

Tvert om hadde hun rødmussete arbeidshender og kraftige armer. Hun virket derfor mer som ei bondejente eller ei kvinne fra arbeiderklassen i Paris. Alt hun hadde var noen skarve ulltepper og et laken å ligge på. Å male slike tarvelige folk, var direkte vulgært, var byborgernes dom. 

"Bondekvinner med busker", J. F. Millet (1852)

Eremitasjen huser også en annen billedkunstminer som ble sentral for framveksten av realismen, og som bl.a. Vincent van Gogh kopierte og lærte dermed mye av; maleren Jean-Francois Millet (1814 – 1845). 

Millet malte ofte bønder som  besteborgerne så ned på som tarvelige og udannede. Millet kom selv fra bondestanden og visste godt hvor hardt arbeidet ofte var. Det kommer også godt til syne i "Bondekvinner med busker" der de i sine grove hjemmevevde klær sakte går hjem i skumringen med sin tunge bør med ved. 

Ilja Repin (1844 - 1930) er en av verdens beste realister, og jeg ble mildt sagt overrasket da jeg oppdaget at han kun var representert med et portrett av tsar Nikolas II på Eremitasjen. Da jeg ga uttrykk for min vantro til en russisk venn, forsikret hun meg at Repin var svært godt representert på det Russiske Museum som lå like i nærheten. 

Jeg kommer derfor tilbake til mester Repin, når jeg får ferdig en bloggpost om det Russiske Museum. En liten smakebit kan vi likevel unne oss her, selv om ordet "liten" blir temmelig malplassert her. Maleriet av de fillete pramtrekkerne til Repin er nemlig over 13 m langt og nesten 3 m høyt. Ilja Repin var i sannhet en gigant på mer enn en måte ;)

"Pramtrekkere på Volga", Ilja Repin (1870)

Perler fra impresjonismen (1870 - 1917)

Eremitasjen har en stor samling av malerier og pastelltegninger i impresjonistisk stil, og med stilens opprinnelige skapere og mestre som bl.a. Edgar Degas (1834 – 1917), Édouard Manet (1832 – 1883), Pierre Auguste Renoir (1841 – 1919), Alfred Sisley (1839 – 1899), Camille Pissarro (1830 – 1903) og dels Paul Cezanne (1839 – 1906).

Impresjonismen oppstod i Paris i 1870-årene og spredte seg deretter til resten av Europa og USA. Typisk for impresjonistene er tydelige / pastose penselstrøk, lyse farger, løse og åpne komposisjoner og hverdagslige motiver som ikke ble hentet fra historien, men fra deres egen samtid. 

"Valmue-eng", Claude Monet (1890)

Et annet typisk kjennetegn er at impresjonistene ofte var friluftsmalere med ambisjoner om å fange det skiftende lyset i alle dets ulike farger og valører. Derfor kom også landskapsmaleriet til å stå svært sentralt hos dem.

"Skuespiller Jeanne Samary", Renoir (1878)

I klar motsetning til realistene var impresjonistene -- med et visst unntak av Edouard Manet og Edgar Degas -- mer opptatt av skjønnheten enn av realitetene eller virkeligheten i samfunnet. 

"Valmue-eng" av Claude Monet er i så måte et godt og svært vakkert eksempel på nettopp det. I dette maleriet legger Monet vekt på vinden som driver valmuene i en retning. Han gir oss ingen detaljer, men på avstand har vi ingen problemer med å skille ut verken valmuer eller andre blomstrer. 

Årsaken er at vår egen hjerne bearbeider synsinntrykkene i retning av det vi selv tidligere har erfart av synsinntrykk i naturen. Også denne "antydende" penselteknikken var et av kjennetegnene til impresjonistene. 

En ny overraskelse fikk jeg da jeg oppdaget at samlingen på Eremitasjen også rommet et av mine favorittportrett, "Skuespiller Jeanne Samary", malt av Renoir i 1978. Om Monet var en mester  på å fange inn naturens skjønnhet, var Renoir en sann mester på å oppdage og gjengi skjønnheten hos kvinner.   

Like i nærheten hang også et annet av Renoirs berømte maleri; "I hagen", malt i 1885.  For øvrig et maleri som understreker den løse penselføringa og forkjærligheten for optisk blanding av fargene som impresjonistene gjerne sverget til. 

"Mont Saint-Victorie", Cezanne (1896?)

I det hele tatt var det så mange malerier av de impresjonistiske mesterne at jeg ble værende i den delen av Eremitasjen i flere timer enn jeg hadde planlagt. 

Blant maleriene fant jeg også et eksempel på det som kom til å bli Paul Cezanne's yndlingsmotiv, nemlig fjellet Saint-Victorie som han malte gjentatte ganger. 

Trolig var det også arbeidet med å male dette fjellet som trakk Cezanne i retning av en forenkling av naturen til geometriske former. Det vil si at et tre kan oppfattes som en høyreist sylinder, en appelsin kan sees som en kule, et fjell som en pyramide, osv. Denne forenklinga eller abstraksjonen fra den faktiske visuelle virkeligheten, inspirerte i neste omgang folk som Pablo Picasso og Georges Braque til å utvikle kubismen som stilretning. 

"Kvinne som grer håret", Degas (1885)

I tillegg kom det nå en bølge av abstrakt eller såkalt non-figurativ kunst. Det er også av denne grunn at Cezanne gjerne omtales som "Modernismens far"; et begrep som jeg kommer nærmere tilbake til nedenfor.     

Men før jeg forlater impresjonistenes lokaler på Eremitasjen, kan jeg ikke unngå å si litt om en av de store pastell-tegningene til Edgar Degas. Han er gjerne mest kjent for sine hverdagslige og treffsikre studier av ballett-dansere og nakenmodeller, herunder bl.a. "Kvinne som grer håret" fra 1885. Degas var helt suveren med pastellkrittene og gjenga menneskekroppen på en måte der både farger og deres valører og intensitet satt som støpt.

Etter impresjonismens gjennombrudd rundt 1880 og i tiårene etter, kom en serie nye sjangere i malekunsten. Det var som om impresjonismens seier over datidens krav om å male i klassisistisk stil samt seier over Parisersalongens makt i spørmål om hva som var kunst, hadde løftet lokket av en trykk-koker som sendte kunstnernes kreativitet i alle mulige retninger. 

Og hva som strømmet ut av trykk-kokeren, skal jeg avslutningsvis kom inn på nedenfor. 


Perler fra modernismen (1890 - 1960 . . . .)  

Modernismen er ikke ei stilretning, men et samlebegrep for flere ulike stilretninger fra ca. 1880 og fram til postmodernismen overtar på 1960-tallet.  I fleng nevnes slike kunstneriske "ismer" som naivismen, fauvismen, symbolismen / syntetismen, cloisonismen, ekspresjonismen, kubismen, futurismen, surrealismen og dadaismen. 

Med modernisme siktes det videre til endringen i vestlig kultur som forkastet mange tidligere tradisjoner i bl.a. malekunsten, og som understreket at de individuelle kunstnerne måtte ha frihet til å male hva de ville, og hvordan de ville det. Historia hadde vist at det var under slike vilkår at stor kunst ble født. Når det gjelder tidspunktet for modernismens gjennombrudd, regner mange Pablo Picassos maleri "Pikene fra Avignon" (1907) som selve startskuddet.

Eremitasjen har svært mange flotte malerier som tilhører forskjellige "ismer" i modernismen, men nok en gang kan jeg bare ta med meg noen få i dette blogg-innlegget. 


1. "Stråtekte hytter" (1890) av Vincent van Gogh (1853 - 1890)

Det er vanskelig å plassere Vincent van Gogh i en bestemt stilretning. I litteraturen omtales han som både impresjonist, syntetist / symbolist og ekspresjonist. 

Det kan gjenspeile at Vincent var gjennom ulike faser i sine vel 10 år som aktiv maler. Men det kan også indikere at Vincent -- med hans gode teoretiske kunnskap om malerkunst -- bevisst hentet elementer og inspirasjon fra flere ulike skoleretninger i samtiden.

Maleriet "Stråtekte hytter" er en av mine favoritter og ble malt samme år som Vincent døde. Maleriet "Hveteåker med kråker" som henger i Van Gogh-museet i Amsterdam, regnes som det siste han malte. Det kan bety at "Stråtekte hytter" kan ha vært hans nest siste maleri. Mye fascinerer meg med dette maleriet, deriblant fargevalget, bruken av diagonaler og de svært bevisste endringene av retningen på penselstrøkene på bl.a. hyttenes vegger.


2. "Kvinne som holder en frukt" (1893) av Paul Gauguin (1848 - 1903)

I 1891, tre år etter Vincent van Gogh angivelig skal ha skåret av seg øret, dro Paul Gauguin til stillehavsøya Tahiti eller så langt unna Frankrike som det var mulig å komme. 

Noen forskere har kommet fram til at det det neppe var den engstelige og forsiktige Vincent som skår av sitt eget øre i 1890, men at den temperamentsfulle Gauguin trolig gjorde det under en krangel mellom de to.  

Uansett har Eremitasjen mange malerier av Gauguin, og de fleste med utgangspunkt i motiver fra hans opphold på stillehavsøya Tahiti.  

I liket med Vincent blir han også tillagt ulike skoleretninger. For hans del er det gjerne  symbolismen / syntetismen, cloisonismen og ekspresjonismen som trekkes fram som merkelapper. Det som fascinerer med med Gauguin og hans maleri, er i første rekke at han -- motsetning til nesten alle samtidige malere -- ofte forholder seg til todimensjonale motiver, altså høyde og bredde, og gjør lite for å skape en illusjon om tredimensjonalitet. I noen malerier har han sogar fjernet skyggene til mennesker og andre gjenstander i motivet.

 
3. "Absint-drikkeren" (1901) av Pablo Picasso (1881 - 1973)

Jeg er vin-entusiast, men hvis jeg en sjelden gang prøver meg på brennevin, foretrekker jeg enten vellagret, brun cubansk rom, en lett og lys cognac eller en absint helt uten sukker, og kun tilsatt litt vann. 

Klassisk absint av den typen som var vanlig på 1800-tallet og som bl.a. Picasso, Vincent og Gauguin nøt atskillig av, inneholdt ofte så mye malurt at man kunne bli plaget (eller velsignet som noen mente) av hallusinasjoner. 

Mange malere har vært innom absinten i sin kunst, men få har etter min oppfatning fanget inn denne spritens virkninger bedre enn det Picasso har gjort i flere arbeider, og herunder dette maleriet fra 1901.

Tilbaketrekning, fremmedgjøring, angst, mentale problemer og ønsket om ikke å bli forstyrret av andre mennesker, er tankene som alltid melder seg hos meg, når jeg betrakter dette maleriet. Men at dette skal ha noe spesifikt å gjøre med absinten, er jeg tvil om. Snarere er vel det symptomer på alkoholisme og ikke nødvendigvis på et lavt konsum av absint? Drikker man derimot mye mer i løpet av ei uke, kan det jo bli en annen sak?

Tror jeg må teste ut den hypotesen nærmere . . . . . en gang i framtida ;)


4. "Dans" (1910) av Henri Matisse (1869 - 1954)

Henri Matisse  (1869 - 1954) regnes som fauvismens grunnlegger; ei skoleretning innen bildende kunst som kritikerne mente brukte farger som "ville dyr".

"Dans" (1910) og " Kvinne med hatt" (1905) er kanskje de to maleriene som han er mest kjent for. Sistnevnte henger på et galleri i San Fransisco. 

Maleriet "Dans" overrasket meg med sin størrelse, nesten 4 meter langt og over 2,5 meter høyt.


5. "Landskap" (1913) av Wassily Kadinsky (1866 - 1944)

Avslutter dette blogg-innlegget om kunstskatter på Eremitasjen, med Wassily Kadinsky's "Landskap". Med malere som Kadinsky gikk abstraksjonen eller "frikoblinga fra det faktisk observerbare" ytterligere noen hakk i været. 

Impresjonistenes maleteknikk (optisk blanding) innebar en minimal abstraksjon ved at man overlot fargeopplevelsen til tilskuerne og deres mentale bearbeiding av synsinntrykkene. Malte man f.eks. gult og rødt kloss nær hverandre, ville tilskueren på en viss avstand kunne oppfatte det som en oransje farge. 

Med Kadinsky ble abstraksjonen så stor at tilskueren måtte bruke atskillig mer enn synsnervene og hjernens bearbeiding av fargene, for å kunne forstå hva han/hun ser. 

--- o --- o --- o --- 

Og der avslutter jeg denne lille turen som har gått innom noen få kunstskatter på Eremitasjen i St. Petersburg. Jeg har besøkt en god del kunstgalleri i Europa, men sjeldent blitt mer positivt overveldet enn jeg ble på Eremitasjen. Et besøk på Eremitasjen kan derfor varmt anbefales absolutt alle historie-, kultur- og kunstinteresserte! Her er noe for alle, og for enhver smak. Ikke bare innen bildende kunst, men også innen skulptur og antikviteter fra ulike tidsrom og kulturer. 

PS. I ettertid tilføyes at Rembrands maleri av "Gammel mann i rødt" ble sittende så ettertrykkelig i min beundring at jeg bare måtte kopiere det, i håp om å lære mer om hans tenkning og teknikker. Resultatet finner du i blogg-innlegget: "Å male etter Rembrandt" fra 31. des. 2017