Sannhetens øyeblikk

Må innrømme at jeg ble betenkt da følgende "bilde" dukket opp for mitt indre blikk i april. Ikke akkurat noe som kommer til å pryde en stuevegg hos sarte sjeler, tenkte jeg. Antakeligvis ikke hos noen, uansett sjelelig tilstand. 

På den andre sida opplevde jeg motivet som så viktig at det bare måtte males. I det minste for å få det ut av hodet. Med en viss uvilje gikk jeg i gang med arbeidet. Uvilje fordi slike motiver ofte er mentalt slitsomme og tunge å fullføre. Sjansen for at de blir stående halvferdig eller blir overmalt, er alltid til stede. 

Jeg så for meg en rekke av feststemte mennesker som gikk opp i høyden for å få bedre utsikt over et område (fagområde, geografisk område, politikk-område, organisasjons-område, etc.) som de hadde jobbet iherdig med; overbevist om at de gjorde det eneste rette. I godt humør tok de seg derfor opp i høyden, og gledet seg til å få det fulle overblikk over sine anstrengelser. 

Da de kom opp og fikk oversyn, så de imidlertid noe helt annet enn de forventet. Det er nettopp dette øyeblikket jeg har malt her. Det såkalte "sannhetens øyeblikk". Alternativet var: "Lærer aldri før det er for sent".

Det jeg IKKE har malt, er øyeblikket der de snur ryggen til det de ser, og fornekter at det eksisterer. Med retoriske knep, løgn, dobbeltmoral og ved å late som ingenting, kjører de dermed sitt "område" (og sin egen troverdighet og eksistens) ytterligere ned mot avgrunnen.

Vet ikke hva du tenker når du ser dette motivet. Selv tenker jeg at dette skjer på mange politikk-områder i Norge, Europa og i verden for øvrig. Og denne rekka av mennesker, som tar seg opp i høyden for å skue resultatet av sin egen innsats, og som deretter hardnakket benekter hva de ser, finner vi på stadig flere områder.

 
"Sannhetens øyeblikk", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 80 cm, 2017 ©