Småsko- og storsko

Bladde litt i gamle foto i kveld. Da fant jeg dette. Et foto tatt av en omreisende fotograf tidlig på 1960-tallet, midt i Storgata, og med meg og fader'n som motiv. En far og hans sønn, tenkte jeg og ble varm om hjertet. Gode minner fylte tankene.

Så falt blikket på skoene mine . . . . . Å du himla tid! Det var som blodet i årene sank flere trinn på temperaturskalaen. Blikket ble hengende ved skoene. De var digre. Omtrent like lange som hodet mitt . . . . . omtrent like lange som skoene til faren min?

Den gangen, i oppveksten på 60-tallet, fantes det to typer sko for oss unger. Småsko og storsko. Småsko til sommerbruk og storsko til vinterbruk.

Småskoene var gjerne av tekstiler eller tynt lær; hadde tynne såler, var i normal størrelse, lette og luftige, og ble ofte dirigert av nakne legger merket av skrubbsår og rifter i møte med sommerens mange oppdagelsesferder og aktiviteter. Noen ganger var leggene også merket av blemmer fra møter med brennesler. Umulig å unngå når man lekte gjemsel eller slikt med andre unger. 

Men til tross for slike ting var småskoene først og fremst ferie, lek og latter, luft og frihet, sol og varme. 

Storskoene derimot. De var småskoenes rake motsetninger. Hvis småskoene var himmelen, var storskoene helvete. De var som regel av tungt og stivt lær, og man følte seg straks tilknyttet B-gjengen i Donald Duck som ofte vraltet rundt med fotlenker og ditto kuler. 

Som regel var storskoene også flere nummer større enn nødvendig, dels for å vokse i, og dels for å romme minst et par tjukke, hjemmestrikka raggsokker.

Når vi fikk storskoene på oss og vaklet til skolen om morgenen eller hjem igjen om ettermiddagen, var det gjerne med ansiktsuttrykket til Frankensteins monster; lidende og mentalt utilregnelig. Is- og snøklumper langs skoleveien ble gjerne sparket til pudder i ubevisste forsøk på å gi utløp for innestengt frustrasjon.

Til og med i voksen alder sitter det aggressive instinktet igjen i mange av oss, når vi oppdager isklumper som har festet seg til hjulbrønnene på en bil. På egen bil, og av og til . . . også andres biler. Vi må liksom bare bort og sparke i isklumpene . . . . 

På andres biler kan slikt ende med pinligheter . . . . Og det er også storskoenes skyld! Vi som vokste opp på 60-tallet sliter med sen-traumer . . . de elendige storskoene har trolig skadd oss mentalt  . .

Vi lekte ikke om vinteren med storsko på beina. Vi slepte oss rundt med mørkt blikk som tukthusfanger, og med et kjært håp om å bli løslatt til våren, når småsko-perioden kom.

Eneste trøst kom i kuldeperiodene når vi kunne rive av oss storskoene, og iføre oss "lugger". Et fottøy som gjerne bestod av flere lag ullsokker, og som var like velsignet lett og kjærkomment som et varmt blikk fra en hemmelig barndoms-kjæreste. 

Noen sier at superhelten "Lynet" -- mannen som er raskere enn lynet -- er amerikansk. Makan til pisspreik og historieforfalskning! Lynet ble født et sted i Nord-Norge en gang tidlig på 60-tallet da unger flyktet på lugger inn i vinterkvelden.

Farten vi kom opp i føltes ganske utrolig. Kanskje det eneste vi i dag kan takke storskoene for? Det at vi -- takket være dem -- utviklet gedigne leggmuskler. Spenstige og sterke leggmuskler som gjorde at vi fløy av sted i lugger like raskt som en superhelt.

Jo - det var nok slik det var. Men det er vel det eneste vi kan takke storskoene for?