Pike med perlehalsbånd

Det er spennende og teknisk utfordrende å male "talende" portrett. Sett under ett er portrettet et av tre motiver som inspirerer meg. De andre to er symbolske motiver (f.eks. Abdiserte statsmakter) og stemningsfulle motiver som f.eks. landskap og naturskildringer.

Ideen til portrettet "Pike med perlehalsband" kom mens jeg frisket opp gamle portrett-teknikker ved å kopiere Rembrandts "En gammel mann i rødt". Å male eldre mennesker med livets seire og nederlag i blikk og ansikt, er ikke enkelt. På den andre sida lærer man mye ved å kopiere portrettmestere som bl.a. Frans Hals, Rembrandt, Ilja Repin og John Singer Sargent.

"Røykere", Adriaen Brouwer, 1636

Ideen melder seg

Mens jeg stod og malte på Rembrandts "mann i rødt" og med barokkmusikk i bakgrunnen, kom jeg til å tenke på Jan Steen, Adriaen Brouwer og Jan Vermeer. På linje med Rembrandt og Frans Hals, var også de gudbenådede penselsvingere på 1600-tallet. 

Steen og Brouwer malte ofte humoristiske motiver fra vertshus, mens Vermeer var mester på hjemlig interiør og mer lavmælte stemninger mellom mennesker. 

Blant de få portrettene Vermeer malte og som har overlevd tidas tann, er "Pike med perleøredobb" fra 1665. Portrettet blir ofte respektfullt omtalt som Nordens eller Nederlands Mona Lisa, bl.a. på grunn av modellens blikk og hennes halvåpne munn. Hun er kanskje i ferd med å si noe? Eller kanskje har hun allerede sagt noe? Og i så fall hva?

"Pike med perleøredobb", Jan Vermeer, 1665

Tolkningsmulighetene øker ytterligere, hvis vi tar med at bl.a. ulike dyr, farger, klær, blomster og smykker (herunder perler) ble tillagt symbolske betydninger som portrettmesterne tok i bruk for å framheve trekk ved personen og/eller ved stemninga.   

Dermed ble ideen tent hos meg. Hva om jeg malte et portrett som kombinerte Steens og Brouwers lette motiver med Rembrandts og Vermeers mer alvorlige og taktfulle tilnærming?   

Og hva om jeg også kunne få fram budskap om ting som -- til tross for over 400 år mellom dem og meg -- ikke syntes å ha forandret seg særlig mye? Noe som fortsatt var stabilt til tross for århundrene som lå mellom dem og meg?

Joda - ikke meg imot å ergre forandringenes filosof, Heraklit, som hevdet at absolutt alt var i endring. En påstand som nyliberalistiske politikere i våre dager utnytter skamløst. Ikke minst som påskudd til å foreta samfunnsendringer som styrker profitten til internasjonale investorer, og gjerne på bekostning av vanlige folk.

Ideen tar form

Etter at tanken hadde modnet noen dager, slo det meg at motivet burde være ei ung kvinne som smilende iakttok vår reaksjon på et eller annet hun hadde sagt eller gjort . . . eller kanskje noe vi hadde sagt eller gjort? 

"Nordnorsk Mona Lisa", Jan R. Iversen 2013

Som sagt, så gjort. Heldigvis hadde jeg en dyktig modell, Ingeborg Dybwad Ryeng. Hun hadde nøyaktig smilet og energien jeg så for meg, og i tillegg kunne hun understreke det med sitt røde hår og sin naturlige "glimt i øyet". 

Nå gjaldt det bare å finne klær og hodeplagg som kunne tilbakeføres til barokkens tidsalder på 1600-tallet eller kanskje også til renessansen på 1400 - 1500-tallet.

Siden humor skulle være et sentralt innslag i maleriet, kunne jeg la henne låne den grønne blusen til Mona Lisa, og som hodeplagg gi henne penlua til Hendrickje Stoffels, kona til Rembrandt. Ikke måte på hvilke friheter vi penselsvingere kan ta oss til.

For å gi motivet enda et talende element, ville jeg skape en kobling til Vermeers modell ved å gi min modell et perlehalsband. Det ville stå i kontrast til Vermeers enslige øredobb, men samtidig koble mellom de to maleriene; ei kobling som bidro til å løfte fram noe av det jeg ønsket å formidle. Herunder bl.a. budskapet om skjønnhetens og humorismens tidløshet samt budskapet om Platons skille mellom ideverden og sanseverden, og om hvem av dem som har størst innflytelse på hva vi egentlig(!) oppfatter av verden rundt oss.     

Joda, et perlehalsband skulle Ingeborg få. Jeg kunne jo f.eks. låne noen av perlene til Henriette Goldschmidt som i 1905 ble portrettert av fabelaktige John Singer Sargent.

Ideen blir et maleri med "undertekst"

Vel - det gikk som det gikk. Jeg lånte til høyre og venstre i alt fra klær og smykker til malestil, og la også inn andre elementer i maleriet som kan sette betrakteren på sporet etter budskapene jeg ønsket motivet skulle formidle.  

Egentlig er dette samme utfordringa som en forfatter gir seg ut på, når han eller hun jobber med "underteksten" i et dikt, ei novelle, et skuespill eller en roman. Jakten på å få budskapet fram, uten at det skjer med plump overtydelighet.

"Norske redere", Jan R. Iversen (1977)

Denne jakta etter å fange egne tanker, assosiasjoner og sinnsstemninger og formidle dem i former, streker og farger på et lerret, blir mer og mer vanskelig desto mer "lavmælt" eller implisitt et maleri utformes.  

Det hender faktisk at jeg tegner og maler motiver som slett ikke er "lavmælte" og derfor helt fri for undertekst. Et par eksempler er min protest mot "Gaza-krigen" (2008-09) og illustrasjonen "Norske redere" (t.v). Problemet er at slike motiv kaster seg over betrakteren på samme måte som en reklameplakat som utbasunerer: "Kjøp vår såpe!"

Som kunstuttrykk blir derfor høymælte motiver lett banal. Vi liker vi ikke å bli fortalt hvordan tingene er, uten selv å få tenkt oss om. Et høymælt motiv står dermed i fare for å bli uinteressant. Har man sett det et par ganger, holder det.

Derfor ble jeg også godt fornøyd med "Pike med perlehalsband". Jeg synes hun -- på samme måte som Vermeers modell -- kan si oss veldig mye, uten helt å si det. Og når vi tar blikket fra henne og ser på henne på ny litt senere, så har hun kanskje noe nytt å si oss?

 

"Pike med perlehalsband", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 61 x 50 cm, 2018 ©