Selv tøffinger trenger en mamma

Lek er viktig! Det gjelder vel de fleste av oss?

I alle fall for de av oss som var unger på 50-, 60- eller 70-tallet? Lekene og spillene vi hadde, var imidlertid ikke mange og mest egnet til innendørs bruk. Utendørs var det stort sett en sykkel og ulike barneleker og ballspill om sommeren, samt spark, ski og kjelke til vinterbruk. Og det var det.

Men tro ikke at vi nøyde oss med det. På Grøholt i Tromsø der jeg vokste opp, ga en skog mange lekemuligheter. Der fantes også trær som vi kunne klatre i, og blant dem var det noen høye monstre som vi kunne montere "slenger" i; barndommens svar på frydefulle fallskjermhopp.

"Bygg- og gi deretter fan"-strategien ble oppfunnet av unger i gamle Tromsø

Alt vi trengte var et høyt, skråstilt tre ved ei skrent, et langt og solid tau, og en uforferdet adrenalin-junkie som turte å klatre til topps i treet og binde tauet forsvarlig fast. I mellomtida stod vi andre på bakken med sug i magen og himmelvendt blikk. Alle visste at våghalsen der oppe når som helst kunne miste taket, rutsje ned trestammen og klaske i bakken foran føttene våre. 

Som regel gikk det bra og våghalsen kunne innkassere mange go'ord og klapp på skuldra, istedenfor et ublidt møte med moder jord og kjeften full av jord og gress.

Kunsten å slenge seg 

Når "slenga" først var montert og testet forsvarlig, ofte med adrealin-junkien selv som prøvehopper og kvalitetssikrer, kunne resten av ungene bokstavelig talt slenge seg ut i det tomme rom. Kongen over alle slenger i Grøholt-området var "Storslenga"; et høyt og nesten greinløst tre på kanten av ei skrent og med et hav av grantrær nedenfor. 

Utøvelsen av denne barndommes luftfartsport, bestod av 3 trinn: 1) godt tak om tauet, tilsprang og sats, 2) "å fly i det tomme rom", 3) retur og nedslag. Feilene som kunne begås varierte mellom ungene, og feilenes alvorlighetsgrad varierte etter hvilket trinn det var snakk om. 

De minst alvorlige feilene var der motet sviktet i trinn 1. Fiaskohopperen fortsatte da gjerne tilspranget uten tau og full av skam, og endte til slutt opp nært mammaen sin et sted i bebyggelsen nedenfor skogen. Det var stort sett de minste i 6 - 7 års klassen som begikk den feilen, og de dukket sjeldent opp igjen ved "Storslenga" før det hadde gått noen måneder eller år, og motet hadde vokst betydelig.

De mest alvorlige feilene for sjel og legeme forekom som regel i trinn 2 der alt som bandt oss til fortsatt god helse, bestod av hendenes gripeevne om tauet som var festet i tretoppen. Fikk man midt i svevet pølsefingrer av svimmelhet eller redsel, ventet en høyst ufrivillig luftetur ned mot tretoppene nedenfor skrenten. Heldigvis forekom slike feil uhyre sjeldent.

En annen alvorlig feil lå i trinn 1 der unger med altfor kraftig tilsprang kom inn i "spiralen". Det vil si at de fikk så stor fart at de ikke fikk utført trinn 3 (retur og nedslag) på forskriftmessig måte, men fortsatte rundt treet et par ganger før de til slutt møtte trestammen ansikt til ansikt. En gang satt en slik superslenger i mange minutter stille ved trestammens fot og mediterte over tingenes elendighet før han så på oss med glassaktig blikk og spurte: "Kor bor æ?" 

Hjernerystelser forekom med andre ord ganske ofte hos unger som tok "spiralen".

En annen gang lette vi etter ei fortann til en krafthopper i en time før vi til slutt fant den, ikke på bakken, men i barken på trestammen. Heldigvis var poden i tannfellinga, og kunne noen uker etter framvise ei ny tann på samme grunnmur som den forrige. Og siden han nå igjen kunne plystre og spytte som en ordentlig gutt, ble hele episoden sjeldent nevnt siden den ikke var stort verre enn et skarve skrubbsår på et kne. Og slike småting var det "bare bæs" å snakke om.

"Bygg- og gi deretter fan"-strategien

Alt i alt var vi dyktige og kvalitetsbevisste på bygging og montering av uteleker som f.eks. hytter i trærne og slenger. Men når det kom til vedlikehold og reparasjoner, var vi mildt sagt elendige. Det vi bygget ble som regel stående for "lut og kaldt vann". I måned etter måned; i år etter år. 

På mange måter var det nok vi ungene i Tromsø den gangen, som skapte "Bygg- og gi deretter fan-strategien" som på 2000-tallet ble vanlig for norske regjeringer på alt av offentlige bygg og anlegg. Eneste forskjell var at vår utøving av strategien ikke beløp seg til stadig flere milliarder kroner i etterslep på vedlikehold.

Men et annet resultatet av denne strategien fikk vi likevel erfare en dag i sommerferien ved "Storslenga". Vi var alle blitt 2 - 3 år eldre og tyngre, og ingen av oss registrerte at det myke hampetauet, var blitt enda mykere -- eller rettere sagt, mer morkent -- siden fjorårets "slengesesong". På toppen av det hele var det også den ivrigste krafthopperen blant oss som først gjorde seg klar til dyst. Med sitt vanlige langtrukne brøl, som skulle vitne om uante mengder av gryende manndom og livsenergi, tok han et langt tilsprang, satset heftig og føk ut fra avsatsen som en jaktfalk i angrep.  

Først så alt ut til å gå bra, men idet krafthopperen rakk punktet der tauet skal til å trekke hopperen tilbake mot avsatsen igjen, hørte vi et dump smell fra toppen av treet. Tauet hadde gitt opp for sentrifugalkreftene og hadde raknet helt inne ved trestammen. Dermed suste krafthopperen i en lang bue ned mot granskogen med resten av tauet som en flagrende vimpel etter seg. 

Det var første gang jeg ble vitne til et dramatisk utslag av dopplereffekten, dvs. at en lyd endres i styrke og karakter fra når den kommer mot deg, til den passerer deg og til den forlater deg. 

Det mandige brølet som krafthopperen hadde utstøtt på toppen av avsatsen og passert oss med, ble nå klippet av og omdannet til et skingrende vræl som endte i et stønn da havaristen traff gran-tretoppene nedenfor skrenten. Så fulgte en serie dumpe lyder av greiner som knakk, akkompagnert av periodevis jamring ispedd rødglødende eder og forbannelser. Så ble alt stille. Helt stille. 

Skrekkslagne så på hverandre noen sekunder før vi usikkert beveget oss ned skrenten i retning av havaristen. Vi fryktet alle synet som kunne møte oss. 

Selv tøffinger trenger en mamma 

Han lå i tussmørket under noen grantrær og på et underlag av myke barnåler. Litt blod piplet fra ei flenge i panna. Klærne var slitt i filler og han hadde omtrent så mange skrubbsår som det er mulig å plante på en mager tolvåring. Kanskje også en knekt arm?, undret vi oss. Ja, kanskje det? Han lyste i alle fall alle universets forbannelser over oss, da vi prøvde å legge armen i en posisjon som virket mer naturlig.

-- Men ellers ser du helt fin ut, forsikret vi han med påtatt optimisme og munterhet. Han sendte oss et langt, avgrunnsmørkt blikk.

-- Forbainna toillpeisa! E dokker blind?  . . . Ser dokker ikkje at æ hold på å daue? . . . . Hjelp mæ hjem. Må få ho mamma til å lappe mæ sammen . . . 

Selvsagt hjalp vi han hjem. Skulle bare mangle. Han var en ordentlig tøffing, men en mamma har alle bruk for i slike situasjoner. Også steinharde, tøffe tolvåringer som han. Det skjønte vi godt, og det ga han heller ingen riper i tøffhets-lakken. Vi var jo alle steintøffe og tålte da litt juling. Skulle bare mangle, sa vi og rettet nakken og strøk neven gjennom luggen.  

Vi støttet han hjem og satte han forsiktig fra oss på trappeavsatsen foran inngangsdøra. Så ringte vi på og stakk av. Pilte avsted med halen mellom beina og inn i skogen igjen.

Skulle bare mangle! Mødre som engstet seg over lekene våre i skog og mark hadde vi selv. Vi trengte ikke å bli overhøvla og irettesatt av en til, tenkte vi vel? Eller kanskje var vi bare feige, og ikke fullt så tøffe som vi trodde? Kanskje ønsket vi ikke å få kjeft for et vanvittig dårlig vedlikehold av "Storslenga"?

Uansett! Hadde jeg visst det jeg vet i dag, ville jeg stått igjen. Bredbeint og med hendene i sidene og sett på mora hans med et kjølig rasjonelt blikk. Jeg ville fortalt henne at hun egentlig burde være glad til. At framtidas unger kom til å lide av fedme og sukkersyke og det som verre var, fordi de satt stille og spilte spill på mobiltelefoner, nettbrett, X-boxer og datamaskiner. Vilter lek i skog og mark kjente de knapt til.

Videre ville jeg fortalt henne at sosialt sett var framtidas unger også sunket så dypt at de knapt kunne snakke med hverandre uten å ta i bruk tekstmeldinger, Facebook, Snapchat, E-mail, telefon, osv, osv. Målt opp mot slike svære indre og ytre skavanker ved framtidas unger, skulle både hun og sønnen hennes være glad for at det her var snakk om en knekt arm. 

En skarve knekt arm! Det var et tegn på sunnhet det! Ekte sunnhet! Det måtte vel hun også kunne forstå? 

Senere fikk vi vite at han ikke bare hadde brukket armen, men også kravebeinet. Og i tillegg bresta et ribbein. Altså enda et par sunnhetstegn! Ja, det er ingen tvil! Vi var steike heldige som vokste opp på den tida