Den capriske muse

Ei ung kvinne med en løk-bunt over skuldra? Ja, men hun er ikke min modell. Hun ble født i 1861, nesten hundre år før meg. Likevel ble det av en merkelig grunn nødvendig for meg å male henne. 

Uforståelig og forvirrende? Ja, absolutt, men vil du skjønne hvordan dette gikk til, må vi først ta ei reise tilbake i tid. Så hvis har du tid og anledning, er det bare å bli med.

Reisen tilbake 

For halvannet år siden så jeg et maleri i ei kunstbok. Maleriet viste ei ung kvinne som solgte løk. Hun var malt av en av verdens beste portrettkunstnere opp gjennom tidene, John Singer Sargent, da han besøkte Capri i 1878. Jeg gransket maleriet i mange minutter, og følte begeistringa stige av især fire grunner.

"Rosina", John Singer Sargent, 1878

For det første hadde Sargent gjengitt henne på en måte som gjorde henne full av energi. Det uryddige håret, det skjelmske smilet og hendene på hoftene framhevet det. Hun formelig strålte av livskraft der hun stod. At hun måtte være i slekt med den ildfulle Carmen i Bizet's opera, lå straks i tankene mine.

Det andre som begeistret meg var hennes "rufsete" skjønnhet. Hun var ikke pyntet. Langt ifra. Hun skulle jo bare ut og selge løk. Hun var derfor ikke påtatt vakker, men naturlig vakker. Omtrent som en nyutsprunget hestehov i ei grå og skitten veigrøft om våren. Hun hadde denne naturlige skjønnheten som, presis lik hestehoven, får oss til å kose oss over synet av den.

Det tredje som begeistret, var at skjønnheten hennes passet Sargents impresjonistiske penselstrøk som hånd i hanske. Det ene "rufsete skjønne" framhevet det andre "rufsete" og økte bare den visuelle nytelsen. Det er nettopp slik magi som store kunstnere som Singer Sargent er i stand til å få til.

Det fjerde som begeistret meg var perspektivet. Hun var blitt malt fra en uvanlig vinkel, skrått ovenfra og med ryggen delvis mot oss. En sjelden vinkel for et portrett. Jeg ble derfor overbevist om at Sargent måtte ha malt dette; mens han fortsatt var overveldet over synet av henne, og like etter han hadde oppdaget henne på plassen eller gata nedenfor. 

For synet av denne løkselgende "hestehoven i en skitten veikant" måtte males! Han må ha følt det intenst. Utstrålingen hennes. Males! Straks! . . . . . Og det var det han gjorde.

Jeg er sikker på at han tenkte slik og handlet deretter. Alle malere kjenner nemlig den følelsen. Denne plutselige eksplosjonen i "skaperkraft" og "lykkerus". "Følelsen av å være nær guddommelig energi" eller hva man kan kalle det. Jeg er tror Sargent følte det. Straks han så henne. 

I nøyaktig det øyeblikket merket jeg det selv, mens jeg satt der og betraktet maleriet til Sargent. Derfor tegnet jeg en skisse av henne, slik jeg trodde hun så ut, og sett fra en annen vinkel enn Sargent hadde tatt i bruk. Deler av ansiktet til en modell i en reklame som hadde dumpet i postkassen, hjalp meg i tankene om hvordan Sargents modell kanskje hadde sett ut fra den vinkelen. Jeg gjorde skissa ferdig og deretter "glemte" jeg den. Slik det ofte skjer, kom andre mer presserende ting og opptok min oppmerksomhet.

For en måned siden fant jeg skissa igjen. Denne gangen hadde jeg mer tid. Jeg gikk derfor inn på nettet i håp om å finne informasjon om Sargent og hans løkselgende modell. 

En muse . . . også over 140 år etter

Joda - jeg fant en del. Det året Sargent var på Capri, malte han et titalls malerier av løkselgeren Rosina Ferrara i tillegg til andre malerier. De fleste av hus, landskap og menn. 

Sistnevnte motiv syntes Sargent å ha særlig dragning til, skal man tro ryktene om hans homofile legning. Men nettopp det styrket også min antakelse om at det var noe ved Rosina som gjorde at Sargent måtte male henne. Og han var ikke alene om det. 

Det virket også som andre malere oppdaget at det var "noe" ved Rosina. Frank Hyde, Adrian Stokes og George R. Barse var blant kunstnerne som tegnet eller malte henne. En fjerde maler, Charles S. Pearce, skrev i 1882: "Hun er solbrun. Øyne som en panter. Rosina er som en alv, som en av de villeste og smidigste av alle ville skapninger på den ville øya Capri". 

Kanskje kan man gjøre det enkelt og si at det var Rosinas skjønnhet som fylte Sargent og andre malere med energisk skaperkraft. Skjønnheten, uansett i hva eller hvem vi finner den, er alltid slik at den styrker skaperkraften. Ingen tvil om det. Det vet alle uansett kjønn, alle malere, alle skulptører, alle musikere, alle lyrikere, alle forfattere, osv. 

Det var omtrent på dette stadiet at jeg fant et par nye portretter av Rosina på nettet. Begge viste at jeg hadde feilet i min antakelse om hvordan Rosina hadde sett ut. Skissa jeg hadde tegnet, liknet ikke henne i det hele tatt. 

"Pike fra Capri", John Singer Sargent (1878)

Etter hvert som jeg leste på nettet, ble det også klart for meg at malerne på Capri på 1800-tallet hadde få modeller å velge mellom. Innbyggernes kultur og religiøse tro gjorde at kvinner var vanskelig å få som modeller. Og de som fantes var ikke flinke til å holde en positur. Det kunne imidlertid Rosina Ferrara. Hun var helt på høyde med profesjonelle modeller i Paris eller London, var det en av malerne som skrev.

Jeg var nær på å krølle sammen min feilslåtte skisse og kyle den i papirkurven, da jeg nok en gang merket det. Intenst! Behovet for å male henne. Det forbauset meg virkelig. Særlig nå som jeg visste mer om modellen og situasjonen på Capri den gangen for over 140 år siden. 

Prøvende slapp jeg skissa i papirkurven, men tok den like fort opp igjen. Jeg kunne ikke kaste den. Ikke ennå. Ikke før jeg hadde malt henne, eller -- rettere sagt -- malt mitt dumme og feilaktige bilde av henne. Men å male henne måtte jeg likevel. Måtte!

Så der har du historia bak dette merkelige maleriet. Slik gikk det altså til at den capriske musen Rosina Ferrara inspirerte en skarve penselsvinger til å male sin fantasiversjon av henne, over 140 år etter at malere på Capri hadde malt henne slik hun egentlig så ut. 

Jeg føler meg likevel i slektskap med 1800-tallets Capri-malere. Tross alt tror jeg vi alle merket denne underlige følelsen av skaperkraft og lykke. Vi kunne derfor ikke la være å male henne. Vi bare måtte.

Og hvis noen fortsatt tviler på at det finnes muser i verden, har de faktisk skjønt lite av hva som nærer kunsten. Jeg vet at det finnes muser, og jeg tror også Rosina var i besittelse av musenes eiendommelige kraft. Men hva det er som skaper denne overveldende og herlige energien . . . . . Se det, begriper jeg fortsatt ingenting av. 


"Den capriske muse", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 61 cm, 2018 ©