8. nov. 2019

Minner


Malerhytta sent i juni. Ei svak lukt av oljemaling. Ute regnet det. Kuling i vindkastene. Det typiske polare "gråværet" som av og til velter inn mot kysten, og som kan klippe av alle følelser om en noenlunde varm sommer.
Jeg fyrte i ovnen, men ennå hadde ikke varmen rukket å få opp temperaturen i hytta. Jeg beholdt ytterjakken på, fylte kaffekoppen og satte meg ved kjøkkenbordet. På staffeliet midt på gulvet stod et lerret med et halvferdig motiv. Det var blitt påbegynt utendørs for noen dager siden i strålende sommervær, og skulle med tida få tittelen "Den gærne jinta" etter sangen til Alf Prøysen.
Avhengig av når vinden skiftet retning, trommet regnet svakt på kjøkkenvinduet bak meg. Til og med inne og med taklampa tent, virket lyset grått. På radioen i bakgrunnen begynte en mannsstemme å snakke om sorgen etter å ha mistet noen. Et kjært menneske.
Snakker om god timing, tenkte jeg. Regnet, lyset, lyden av vinden og stemmen på radioen utfylte hverandre så mye at selv ikke en fjortis oppstemt på rap-musikk og høyt sukkerinntak, kunne unngått å bli melankolsk. Stemmen på radioen fortsatte. Minnet meg om tida som går og som tar med seg folk vi kjenner.
Og med dem mister vi også deler av oss sjøl, tenkte jeg. Det oppstår alltid et tomrom, nesten uansett hvor mye eller lite vi har hatt med vedkommende å gjøre. Et fenomen som poeten John Donne (1572 - 1631) fant ei treffende formulering på i tittelen "Intet menneske er en øy".
Intet menneske er en øy, hel og ubeskåren. Hvert menneske
er et stykke av fastlandet, en del av en helhet. 
Om en jordklump skylles bort av havet, blir kontinentet
mindre, på samme måte som en landtunge blir det, eller 
som et jordegods tilhørende dine venner eller 
deg selv, blir det. Hvert menneskes død forminsker meg, 
for jeg er en del av menneskeheten.
Derfor bør ingen spørre: "For hvem er det 
klokkene ringer?" For klokkene ringer for deg.
Mens jeg satt der med bruddstykker av John Donnes dikt i tankene, husket jeg at diktet hadde inspirert Ernest Hemingway til å bruke tittelen "Klokkene ringer for deg" i sin roman fra den spanske borgerkrigen. Romanen ble utgitt på 1940-tallet og dermed over 300 år etter at John Donne vandret blant oss.

Nok en gang ble jeg slått av tanken på hvordan ulike kunstuttrykk overlevde årenes gang. Noen kunne dukke opp etter hundrevis av år og inspirere andre mennesker i samme eller andre kunstarter. Gammel visdom kom på den måten til heder og verdighet igjen, og gikk dermed ikke tapt? Egentlig var jo det en trøst i alt det grå.
I det øyeblikket dukket en eldre kar opp på netthinna. Han satt på en stol i en dag som gikk mot slutten. Han satt der og hadde et lite smil om munnen? . . .  Han liknet litt på den tilårskomne Hemingway.

I tida etter slapp ikke det visuelle bildet meg. Det kom stadig tilbake. En eldre kar som satt og mintes det og dem som hadde vært.

Jeg visste det godt. Det var bare en ting å gjøre. Det var et motiv jeg ikke slapp unna og som bare måtte males  . . . for at jeg igjen skulle kunne vende tilbake til sommerlige farger og landskapsmotiver. Svermeriet. 

"Minner", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 73 cm, 2019 ©

Ingen kommentarer: