Inspirasjon i olje, blekk og ord: Quijote og Panza på nye eventyr

Enda en gang har jeg malt "ridderen av det bedrøvede åsyn", den fattige landadelsmannen Don Quijote og hans væpner, Sancho Panza. Det virker som de to hovedpersonene i Miguel Cervantes mursteintykke roman fra 1600-tallet aldri slutter å pirre fantasien min. Verdens første roman, sies det, og den beste, mener mange.

"Don Quijote i sitt bibliotek", Gustave Dorè (1863)

Har lest den flere ganger opp gjennom årene. Antakeligvis er grunnen at jeg aldri slutter å le av disse parhestenes tåpeligheter, like lite som jeg slutter å bli imponert over deres innsikt og klokskap, samt å glede meg over deres små triumfer. De har alle menneskets laster og dyder, og det er kanskje derfor vi har så lett for å føle oss i slekt med dem? Og kanskje også lett for å forstå dem?

Skjønt forstå? Don Quijote lever ikke i denne verden og høster derfor heller ingen erfaringer eller lærdom av den. Han er som en religiøs, politisk eller faglig fanatiker som har "forstått" verden en gang for alle, og har derfor ingenting mer å lære.

Tenker vi oss om, innser vi nok at slike mennesker også finnes i våre dager? Og er vi ærlige med oss selv, hender det vel også at vi noen ganger ser konturene av en slik personlighet i speilet på badet?

Quijote lever fullt og helt i ridderromanenes verden, og alt han opplever, lukter, hører eller ser, er hentet fra ridderromanenes oppdiktete og eventyrlige verden. For hans blikk kan derfor en stor saueflokk ta form av en flokk stridende riddere, på samme måte som noen vindmøller kan framstå som en bande ondsinnede kjemper.

Fierabras trylledrikk slår ut Panza, Gustave Dorè (1863)

Hans trinne væpner, bonden Sancho Panza, lever i den virkelige verden, og har i motsetning til ridderen begge beina plantet på jorda. Han begriper som regel ikke et fnugg av hva den beleste og magre ridderen oppfatter av virkeligheten.

Likevel følger han trofast sin ridder fordi det før eller senere kan kaste av seg både gods og gull. Kosteligheter som ridderen nok vil dele med sin trofaste væpner.

Når væpneren av og til lykkes å trekke Don Quijote tilbake til virkelighetens verden, forklarer Quijote at han forfølges av trollmenn som ikke unner han seierens gunst, og som kan trylle et krigerfølge om til en saueflokk like enkelt som de kan trylle den tilbake igjen. Så pass kan da selv en enkel bonde som Sancho Panza forstå?

I sin galskap benytter Don Quijote seg av samme hersketeknikk som bl.a. visse topp-politikere gjerne tar i bruk for å manipulere folk. Å "fordumme" folk og fremstille seg selv som klok og allvitende, er mer regelen enn unntaket blant de fleste i den kretsen. Forskjellen mellom dem og Don Quijote, er at ridderen er psykisk ustabil i visse situasjoner mens topp-politikerne formodentlig stort sett er psykisk stabile . . . . kan vi vel anta?

Kort om maleriet

Landskapet i maleriet er hentet fra Spania, noen kilometer vest for San Miguel de Salinas i regionen Valencia. På en spasertur i grålysninga oppdaget jeg et enslig og skakt pinjetre. Det stod på ei forhøyning i terrenget og kom i relieff til det gryende og varme Middelhav-sollyset. Til høyre for forhøyninga var det nylig gravd ut en smal vei. Det enslige treet var trolig blitt slått skakt under selve veiarbeidet?

Uansett, i fantasien min ble det skakke treet en allegori på Don Quijote. På samme måte som pinje-treet var også han blitt slått skakk, men holdt ennå trassig stand mot all hån, juling og andre kvestelser.

De store pinje-trærne på høyre side av veien, så jeg for meg som forkledde trollmenn. De lå selvsagt på lur for enda en gang å føre ridderen og hans væpner bak lyset.

Et par hestelengder bak Quijote rir Sancho Panza noe reservert eller kanskje motstridende fram fra grålysninga. I motsetning til ridderen har han det ikke travelt med å finne nye situasjoner der ridderen skal utrydde urett, verne vergeløse eller å redde jomfruer ut av det ondes klør.

Tvert om malte jeg Paza som om han gruet seg for hva ridderens nye eventyr ville komme til å medføre av juling og andre fornedrelser. Ikke bare for ridderen selv, men også for en snill og godmodig væpner som ikke ønsker annet enn å sove godt, spise godt og unngå stridigheter.