Jeg åpner det nye året på bloggen med "Vinter i innlandet", inspirert av en opplevelse i indre Troms på 1990-tallet. Husker ikke om det skjedde i Målselv kommune eller i Bardu kommune. Uansett spiller det liten rolle siden begge er fulle av vakre innlandsmotiver, året rundt.
Men tilbake til selve opplevelsen. Jeg kjørte bil sørover langs E6. Snø og iskaldt. Sollyset rakk bare såvidt over fjelltoppene. Opplevelsen må derfor ha funnet sted i slutten av januar, når sola ennå står lavt og nylig er kommet tilbake etter mørketida.
En opplevelse som ble sittende
Mobiltelefonen i forsetet ved siden av meg ringte. Jeg svingte inn på en avkjørsel. Tilfeldigvis gikk blikket ut av sidevinduet, og der ble det. Synet tok meg. Overveldende. Jeg ble sittende med mobilen i hånda. Den iltre ringelyden stoppet. Jeg ringer tilbake, tenkte jeg åndsfraværende.
Utenfor strøk glisne skyer sakte langs fjellene, og fikk det lave sollyset til å bevre mot trærne på den andre sida av elva. I forgrunnen trakk sola gylne stråler gjennom frostrøyken som steg opp av ei råk i elveisen. Den stadig skiftende blandinga av kalde blåtoner og lys og skygger i det flakkende gylne solskinnet, virket hypnotiserende.
Da jeg for noen måneder siden kom til å tenke tilbake på denne skjønnhets-opplevelsen fra 1990-tallet, ergret det meg at jeg ikke hadde noe foto. På den tida hadde jeg ikke alltid med meg et kamera, og mobiltelefoner var fortsatt telefoner uten kamerafunksjon. Jeg hadde heller ikke tegnet noen skisse av hendelsen.
Derfor; om jeg nå -- over tjue år etter -- ville male synsopplevelsen som hadde bergtatt meg på 90-tallet, stod jeg altså på bar bakke?
Eller kanskje kunne jeg "ta en gauguin"?
Å "ta en gauguin"
En av motsetningene mellom Vincent van Gogh (1853 - 1890) og Paul Gauguin (1848 - 1903) var at Vincent likte å male konkrete synsopplevelser. Som mange andre malte han mennesker, hus og landskap slik han så dem der og da.
Gauguin (1890) og Van Gogh (1887) [selvportretter]
Gauguin på sin side malte ofte etter slik han hadde sett dem. Altså malte han etter hukommelsen; i etterkant av selve synsopplevelsen og uten å ta utgangspunkt i skisser.
Denne metoden innebærer at "blikket vendes innover mot hukommelsen", og dermed uvilkårlig til det man husker best av synsopplevelsen. Sagt på en annen måte, maler man "den indre opplevelsen" mer enn den ytre virkeligheten.
Som tenkt, så gjort. Jeg malte "Vinter i innlandet" etter Gauguins metode.
Jeg har også mange ganger tidligere "tatt en gauguin", men denne gangen ga det mersmak. Av en eller grunn ga det meg økt forståelse om hva jeg tiltrekkes av i den vinternaturen som etter hvert vokste fram på lerretet. Kanskje var det fordi selve synsopplevelsen lå langt tilbake i tid, og tvang meg til å konsentrere meg om essensen i synsopplevelsen?
Altså er det å "ta en gauguin" eller male etter hukommelsen ingen dårlig metode. Men kanskje ikke alltid rett å bruke. I noen tilfeller kan man avgjort komme i samme situasjon som maleren som hadde malt et portrett etter hukommelsen, og som fikk følgende respons fra den portretterte:
-- "Jeg betaler ikke for et portrett av en totalt ukjent fyr"
Ønsker alle besøkende på bloggen et riktig godt og fredelig nytt år!
"Vinter i innlandet", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 65 x 54 cm, 2020 ©
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar