Renoir og skjønnheten

I høst mens jeg balte med noen landskapsmaleri og et par mer symbolske motiver, fikk jeg en merkelig innskytelse. Jeg ville male et portrett av Pierre-Auguste Renoir (1841 - 1919). 

"I hagen", Renoir (1885)

Der og da så jeg motivet for meg. Jeg ville male Renoir inn i et av hans egne malerier, nærmere bestemt inn i hans "Dans i Bougival" fra 1883, der en av hans legendariske modeller, Suzanne Valadon, er maleriets fortryllende blikkfang.

Renoir selv, som hele sitt liv jaktet på skjønnheten i natur og mennesker, skulle i mitt maleri sitte i forgrunnen. Blikket hans skulle rastløst søke etter nye, skjønne motiv. 

Problemet meldte seg raskt. På nettet fant jeg ingen foto eller portretter av Renoir som passet mitt formål. På fotoene jeg fant, viste han fram et heller trist og sørgmodig ansikt.

Det var bare en ting å gjøre, jeg måtte prøve å rekonstruere han som mindre trist og mer søkende og nysgjerrig, helst uten å miste grepet på hvordan han egentlig så ut. 

Grunnen til Renoirs triste ansikt, skyldes trolig at han i de siste tretti årene av sitt liv ble stadig mer plaget av alvorlig leddgikt. I de siste årene kunne han knapt gå. Penslene måtte bindes fast til hånden hans. Han maktet ikke å holde dem på en normal måte. 

Renoir i 1918 i Cagnes sur Mer

I 1907 flyttet han fra Paris og til Frankrikes Middelhavskyst, nærmere bestemt til Cagnes sur Mer for å dra nytte av et varmere og mindre fuktig klima. 

I de to siste årene av livet hans, pleide maleren Henri Matisse (1869 - 1954) å besøke han to, tre ganger i måneden. I notater fra disse besøkene, skrev Matisse at Renoir ofte hadde så store smerter at han ynket seg for hvert penselstrøk.

 -- "Hvordan orker du å male, når det gir deg så store smerter?", skal Matisse ha spurt.

-- "Det er lett å svare på", sa Renoir. "Mine smerter vil forgå, men skjønnheten vil bestå".  

Nettopp denne kompromissløse skjønnhetsdyrkelsen er kanskje det jeg forbinder mest med Renoir. Til tross for motgang og smerter ga han aldri opp å lete etter og male det vakre. Både i samtiden og i vår egen tid kan vi beundre resultatene i hans harmoniske farger, valører og modeller.

"Claude Monet maler", Renoir (1873)

Denne jakten på skjønnheten er et mysterium som jeg ofte selv har prøvd meg på. Hva er skjønnhet? I 2018 prøvde jeg sågar å systematisere det jeg hadde lært og selv erfart i essayet "Skjønnhetens magi".

Tror jeg kom et stykke på vei, men ennå i dag er det slik at når jeg tror å ha funnet skjønnhetens rette formel, går det ikke lenge før jeg oppdager nye nyanser som jeg så langt ikke hadde vært bevisst.

Kanskje er skjønnhetens viktigste kjennetegn at den er udefinerbar? Uhåndgripelig som det lune smilet til en ukjent forbipasserende? Flyktig som duften av markblomster om våren? Eller som lukta av aromatisk mose i lumre sommerkvelder? Dufter som får oss til å stoppe opp for å nyte mer av den, bare for å oppdage at den er forsvunnet med luftdraget?

En av våre fremste diktere, Stein Mehren, sa det på følgende måte:

• Skjønnheten unnflyr oss. Vi strekker oss etter den; vi griper den aldri. Hvorfor? Fordi den, som horisonten, er evighetens alltid vikende tilsynekomst.

Renoir ga imidlertid ikke opp. Ikke langt unna 80 år gammel, med ullteppe over skuldrene, verk i leddene, i rullestol og med penselen bundet til hånda, prøvde han fortsatt å gripe og gjengi skjønnheten.

Det er umulig å ikke beundre et slikt menneske og en slik maler. Ikke annet å vente enn at jeg ble inspirert til å male et portrett av han. Male en "bror i ånden".

I dagens verden som ødelegges av grotesk økonomisk grådighet og politisk vanstyre, er skjønnheten en av de få tingene som ennå kan lyse opp i tilværelsen. Det gjelder å ta vare på den.

 

"Renoir og skjønnheten", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 60 x 73 cm, 2020 ©