Skogkongen (og "Det vi mistet")

Naturen er full av fantastiske former, farger, lys og skygger som fantasien gjerne spinner videre på, hvis vi skyver vekk logikken og lar fantasiens kreative kraft få spillerom. Erik Werenskiolds og Theodor Kittelsens mange fabelaktige illustrasjoner fra norske folkeeventyr, står som gode eksempler på det.

Trollene på Hedalsskogen, Werenskiold (1878)

Fra min egen barndom husker jeg Werenskiolds illustrasjoner til bl.a. eventyret om "Småguttene som traff trollene på Hedalsskogen".

Jeg gransket tegningene hans med frydefulle grøss over hva man kunne oppleve, hvis man snek seg ut i skogen om natta. For det var selvsagt om natta man kunne støte på troll og andre skumle skapninger.

Riktignok sa de voksne at troll og underjordiske ikke fantes, men man kunne jo ikke være sikker? Selvsagt kunne man ikke det -- og jeg var i tillegg så heldig å ha en bestefar som var enig. Helt sikker kunne man aldri være. 

Kanskje i større grad enn Erik Werenskiold tok Theodor Kittelsens mange illustrasjoner utgangspunkt i natur, når han avbildet troll og underjordiske. Et glimrende eksempel er "Nøkken"; en skapning som kunne lære folk å spille fele.

"Nøkken", Kittelsen (1904)

Forutsetninga var at du ga Nøkken et fenalår eller noe annet å spise. Men kjøttrikt måtte det være. I motsatt fall ble nøkken sur og tverr.

-- Du skal lære å stemme (fela), men ikkje å slå (spille), for du ga meg et lår det ikkje var noe på . . . .
heter det i et gammelt vers om avtalen som Nøkken gjorde med en rik gjerrigknark.

Når jeg i dag er ute i naturen, sent på kvelden eller om natta, gransker jeg omgivelsene med et "Kitteliansk" blikk, på jakt etter lys, skygger og former som kan røpe tilstedeværelsen av underjordiske. Det var slik jeg oppdaget Skogkongen og hans tjener.

Joda - det er selvsagt bare et gammelt tre som en gang knakk i en storm. Men i rett lys og sett fra rett vinkel forvandles det knekte treet til Skogkongen og hans tjener. Slik er det bare.

Kanskje skriver jeg en dag eventyret om Skogkongen? Men i ei tid der digitale spill, etc. tar ungene i tidlig alder, har det kanskje liten hensikt? Dessuten kaver vi ofte rundt i destruktive amerikanske "trender" som f.eks. cansel-culture og woke som driver sensur av hva vi bør ha som kultur og historie.

Husker ennå rektoren som ikke ville ha jule-feiring på skolen fordi det kunne såre foreldre som ikke trodde på julebudskapet. Når vi slik mister deler av vår kulturarv, mister vi også mye av det som kan pirre vår fantasi. Derimot er det helt i orden at vi blir pådyttet og opplært til å dyrke kommersialisert fantasi som f.eks. Supermann og Captein America.  

Da jeg for noen måneder siden ryddet i papirene til stuntpoeten, kom jeg over hans dikteriske hjertesukk fra 1993. Et hjertesukk som passer godt i denne forbindelsen.

 

Det vi mistet

Hvor? Jeg bare spør.
Hvor har dere gjort av fjøsnissen
som trofast passet husdyra
og som sov på halmen i stallen?

Det er vanskelig å være enig,
men det er forståelig,
høyst forståelig . . . . . . .  
om dere har latt sjøforsvaret
kverke draugene med splintbomber
og latt flyvåpenet
massakrere trollene med napalm
. . de hadde nå engang den uvanen
å ta med seg prinsesser
inn i berget det blå
-- og slikt noe gjør man bare ikke
i våre dager.

Men dere skulle ikke
gjort noe med nøkken
som lærte folk å spille fele,
og ikke noe med de vakre huldrene
med korngult hår, blå klær og
kuromper . . .

-- og hvor i huleste
har dere gjort av fjøsnissen?

Han som stod bak fjøsveggen i måneskinnet
mens Kittelsen malte katta
der den trippet over nysnøen.

Ikke engang gudene lot dere være i fred.
Først sendte dere Odin og Tor
dit pepperen gror
og satte skylda på Kvite-Krist,
som dere senere jaget på flukt
med logikk og deduksjoner,
overlydsfly, Internett, mobiltelefoner og
dopapirholdere med innebygd radio.

Hender det ikke at dere
stopper opp i blant og spør
om det egentlig var så lurt å tømme livet
for skrømt og myter,
tro og religion,
for bare å gi plassen til stadig større
kulturell fattigdom og
hjemløshet?

 

"Skogkongen", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 50 x 40 cm, 2022 ©

"Det vi mistet", Jan R. Iversen, 1993