Nedenfor sier jeg først noe om hva som trigget meg til å male dette nidportrettet. Deretter følger en glimrende artikkel av Terje Alnes ("Obs! Krig pågår!"). Terje bestyrer nettstedet "Spartakus". Anbefaler også varmt hans foredrag: "Norge - fra innbilt fredsnasjon til permanent krigsdeltaker".
Siden dette blogginnlegget går på krig og fred, minner jeg også om essayet "Krake søker make". Det tar for seg det "militærindustrielle komplekset" (MIC) som består av USAs forsvarsdepartement (ca. 3 mill. ansatte), våpenindustrien, global finansnæring samt diverse leverandører i Nato-landene innen analyser, revisjon, planlegging, jus, transport, renhold, catering, bygg- og anlegg, helsetjenester, etc.
Som Alnes viser til i sin artikkel, er til og med krigshandlinger i ferd med å bli privatisert, og slik overlatt til bl.a. uforutsigbare leiesoldat-selskaper i MIC som har spesialisert seg på dette "markedet" for drap og ødeleggelser.På slutten 1950-tallet var MIC i ferd med å bli "makta bak tronen" i beslutninger om krig eller fred. USAs president, Dwight D. Eisenhower, advarte mot dette nettverket i sin avskjedstale 17. jan. 1961. I dag tyder mye på at MIC er mektigere enn noensinne, og derfor også den største trusselen mot fred i verden, samt mot klima og miljø. Svært lite er nemlig mer miljø-ødeleggende og klimaskadelig enn nettopp krig og forberedelser til krig.
Bakgrunnen for nidportrettetFør Natos toppmøte 14. juni 2021 og på selve toppmøtet, ivret Natos generalsekretær Jens Stoltenberg for sterkere fiendebilder, og dermed også for mer opprustning samt et globalt / verdensomspennende Nato.
Heldigvis kom kritikken raskt fra folk med innsikt og lang erfaring i utenrikspolitikk og geopolitikk. En av Norges mest erfarne diplomater, Kai Eide, understreket at Nato ikke bør innta en global rolle. "Når Nato har forsøkt å strekke seg vidt og bredt, har det oftest gått galt".
Seniorforskerne Lodgaard og Thune stakk også hull på Stoltenbergs ekspansive og krigerske retorikk. Etter deres syn stod han i fare for å virkeliggjøre det motsatte av hva han sa han ville motvirke, altså krig istedenfor fred og avspenning. Deres advarsel fikk meg til å minnes hva prof. Jon Hellesnes skrev allerede i 2016:
- Det er blitt stadig vanskeligere å bortforklare at Nato er blitt ein farlig trussel mot verdensfreden, ein trussel av det slaget som alliansen i si tid blei sagt å skulle verne oss mot (Klassekampen 08.08.2016)
Vi får håpe at kritikken til bl.a. Eide, Lodgaard og Thune også svekker sjansen for at Stoltenbergs enøyde virkelighetsforståelse festner seg som nok en urokkelig sannhet hos kommentatorene i norske medier.Der har dessverre mange stivnet i den naive forestillinga at USA og Vesten alltid er snille, mens alle som ikke ydmykt underkaster seg alle krav og retningslinjer fra USA-Nato, alltid er onde og slemme.
Blant annet Hanne Skartveit i VG og Øystein Bogen i TV2 framstår ofte som lidenskapelige tilhengere av dette ensidige, selvforherligende og farlige verdensbildet. Farlig fordi det gir næring til frykt, hat og fordommer mot andre land, samt til politisk demagogi og etnosentrisme av samme type som legitimerte mange hundre års vestlig kolonialisme og rasisme, og som på 1900-tallet utløste både 1. og 2. verdenskrig.
Våre etablerte medier eller mainstream media (MSM) erklærer gjerne at de er motstandere av ukritisk og ensidig tenkning hos vanlige folk. Det kaller de farlig populisme. Blant sine egne kommentatorer på utenriks- og forsvarspolitikk synes de imidlertid å tillate såvel ukritisk kildebruk som historieløshet på samme nivå som eplekjekke fjortiser.
Stoltenberg kaster stein i glasshus
Går man inn på Stoltenbergs begrunnelser, framstår mye som vikarierede argumentasjon med uhyre liten forankring i virkelighetens verden. Det er ikke plass til å gå inn på alt her, men la oss ta hans kronargument for Vestens (USAs og Europas) soleklare rett til å styre og ta seg til rette, også gjennom et eventuelt framtidig verdensomspennende Nato.
- "Kina deler ikke våre verdier. De tror ikke på demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet." Underforstått: Og det gjør heller ikke Russland, men det gjør vi i Europa og i USA! (Og det til tross for det historiske faktum at det var nettopp Europa som avfødte såvel italiensk som spansk fascisme samt tysk nazisme og militarisme).
Demokrati
Selvsagt har Kina en annen kultur, et annet politisk system (ettparti-system) og andre historiske erfaringer (f.eks. opiumskrigene som det (vestlige) britiske imperiet påtvang Kina på 1800-tallet).
Men på samme måte som oss i vesten (og i tillegg til fellestrekkene som Lodgaard og Thune nevner), styres også Kina av en politisk elite der politikken ikke endres mye, selv om andre i eliten overtar styringa. Altså endres lite i både Kina og vesten, selv om vi i vesten -- i det minste på papiret -- ikke har det som vi ser på som et udemokratisk ettpartisystem.
I Europa har vi f.eks. i flere tiår byttet mellom høyrestyrte og sosial-demokratiske eller såkalte sosialistiske regimer. I valgkampene blir vi av MSM og den politiske eliten fortalt at de to sidene er klart forskjellige. Dette til tross for at begge siden 1980-tallet, og med sin lojalitet til EUs direktiver og påbud, har fulgt samme høyreorienterte, nyliberalistiske ideologi. En ideologi som bl.a. krever økt markedsstyring og privatisering, og som dermed undergraver demokratiet og skaper økte forskjeller i samfunnet.
Fra tid til annen kommer også nyliberalismens iboende forakt for demokratiet direkte til uttrykk, som da Linda Helleland (H) avslørte at Solberg-regimet ville svekke folks demokratiske rett til å velge vekk en politikk de ikke ønsker. Budskapet hennes var at Solberg-regimet ville gjøre nyliberalismen mest mulig permanent og irreversibel.
Dette og andre utspill fra Høyre og FRP i de siste åra, gjør at Solberg-styret framstår som et rent samfunns- og demokrati-undergravende regime.
USA har hatt samme nyliberale utvikling helt siden 1970-tallet, kraftig forsterket av president Ronald Reagan på 1980-tallet og i ettertid lojalt fulgt opp av de fleste demokrater og republikanere.
En felles erfaring for amerikanere og europeere som har ønsket å fase ut den samfunns-skadelige og antidemokratiske nyliberalismen, er at det nesten er likegyldig hvem som har makta i et land. Uansett om man velger sosialdemokrater eller høyresida, blir det bare minimale forskjeller eller "same shit, just different wrapping". Begge sider har nemlig vært nyliberalistiske siden 1980-tallet.
- Er det dette "fait accompli"- eller liksom-demokratiet som Stoltenberg mener er så fullendt demokratisk? . . . . og som er så kolossalt forskjellig fra styresett og politikk i Russland og Kina, samt Cuba, Venezuela, Syria, Nicaragua, Hvite-Russland og andre land utenfor Nato?
La oss pirke litt mer i Stoltenbergs forsikringer om at demokratiet har stor verdi for vestens politiske elite, og dermed også for landene i Nato.
De fleste Nato-landene ligger i Europa, et kontinent der EU-kommisjonen er særdeles innflytelsesrik og mektig. Ingen demokratisk valgte forsamlinger i Europa kan måle seg i reell makt. Men kommisjonen er IKKE demokratisk valgt av folket. Likevel utsteder den direktiver på løpende bånd som overkjører alle demokratisk valgte myndigheter i Europa. I Norge har langt over 10.000 lover blitt innført uten at Stortinget, Norges lovgivende forsamling iht. grunnloven, har hatt noe å si.
- Er også dette, i tillegg til liksom-demokratiet, et uttrykk for det Stoltenberg mener er demokratiets sterke posisjon i Vesten?
Og hvordan står det til med demokratiet blant landene i angreps- og forsvarsalliansen Nato? Altså blant de landene som iht. Stoltenberg har demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet som sine største og viktigste verdier? At Portugal var et militærdiktatur da Nato ble stiftet i 1949 og fortsatte å være det fram til 1974, eller at USA-Nato støttet militærkuppet i Hellas i 1967, drukner fullstendig i Stoltenbergs propaganda-strøm. Men la oss se om han har sine ord i behold i dagens USA-Nato.
Siste demokrati-indeks (2020) viser at av Natos 30 medlemsstater faller bare 9 land i kategorien "godt fungerende demokrati". 17 faller i kategorien "svakt fungerende demokrati" (bl.a. USA, Frankrike og Portugal) og 3 i kategorien "hybride regimer" (Tyrkia, Nord-Makedonia og Montenegro). Styreformen "hybride regimer" pendler mellom svakt demokrati og rent diktatur. Slik står det altså til med demokratiet i Nato-landene som i følge Stoltenberg har demokrati som sin viktigste og styrende verdi.
Hvordan står det så til blant Natos militære? I april 2021 undertegnet 20 generaler og 100 offiserer et brev til det franske Macron-regimet. I brevet hevdet de at Frankrike er i ferd med å gå i oppløsning, bl.a. fordi "rasekrig" truer og fordi myndighetene bruker "politiapparatet som lynavleder og syndebukk i møte med de gule vestene som uttrykker sin håpløshet (…)"
I den tyske hæren florerer avsløringer av soldater og befal med nazi-sympatier. Voldelige angrep, trusler og mord på politikere, jøder og innvandrere forekommer ganske ofte. Tidlig i 2020 kom det for dagen at 550 offiserer og menige er mistenkt for høyreekstremisme og "manglende lojalitet til forfatningen".
Kanskje er det grunn til å spørre hvor lenge Tyskland kan regnes i kategorien "fungerende demokrati" og Frankrike i kategorien "svakt fungerende demokrati"? Uansett kommer 550 tyske offiserer og menige til å føle seg mindre alene, hvis Ukraina tas med i Nato. Da vil de på linje med Victoria Nuland (president Bidens og USAs viseutenriksminister) finne gode venner i Ukrainas Parvij Sector og deres nynazistiske Azov-bataljon. Gode demokrater med gode demokratiske verdier alle sammen, ikke sant, Jens Stoltenberg?
Når det gjelder demokratiets tilstand i USA; den reelle sjefen i Nato og den som oftest snakker med utestemme om demokrati og menneskerettigheter, har det lenge stått dårlig til.
Allerede i 2008 påstod lederen (for kontroll av valgene) at finansieringa av valgene i USA var legalisert korrupsjon. I tillegg kommer triksing og fiksing som f.eks. valgdistrikt-manipulering og å vanskeliggjøre valgdeltakelse for visse folkegrupper. F.eks. å ha åpne stemmelokaler kun i arbeidstida og slik forhindre at folk som ikke har råd til å ta fri, avgir stemmer. Allerede i 2013 gikk tidligere president, Jimmy Carter, så langt som å hevde at USA ikke lenger var et demokrati.
"USA må ses på som et semi-demokrati med betydelig risiko for overgang til diktatur", slo prof. Tore Wig fast i januar 2021. Veldig skjøre greier med andre ord.
Makter heller ikke nåværende president, Joe Biden, å redusere den avgrunnsdype splittelsen i USA (som følge av flere tiårs nyliberalistiske undergraving av demokratiet og vanlige folks livs- og levevilkår), kan det førende landet i Nato raskt få en ny president.
Og det kan bli en president som krever at et globalt Nato skal settes inn for å ivareta interessene til multinasjonale amerikanske selskap og/eller USAs strategiske interesser, ikke bare i Midt-Østen og Asia, men også i Afrika, Kaukasus og Latin-Amerika?
Hvem av Nato-landene ville motsatt seg en slik ordre? Sannsynligvis ingen. Det er også et aspekt ved et eventuelt globalt Nato som er vel verdt å tenke over og frykte.
- Oppsummert: 70% av Nato-landene er "svakt fungerende demokratier" og "hybride regimer". Videre sliter regimene i flere Nato-land med store sosiale og økonomiske ulikheter, og dermed voksende skepsis i folket (bl.a. Spania, Frankrike og USA). Skepsis og uro har dels også spredt seg til Nato-regimenes militære styrker. I tillegg synes USA -- den reelle lederen i Nato -- å gå en heller usikker demokratisk framtid i møte.
Hvordan kan så Stoltenberg på et slikt grunnlag, mene at Nato bør bli global fordi Nato-landene i motsetning til Kina, Russland, m.fl. dyrker demokratiet og praktiserer dets verdier?
Tar vi med at mange av USA-Natos nærmeste krigskompiser og samarbeids-partnere er beinharde diktaturer (Saudi-Arabia, De arabiske emirater, Qatar, Oman, mfl.), blir det hele komisk. Lyden av knust glass fra Natos og Stoltenbergs glasshus kan høres på mange mils avstand.
Hva så med de to andre kjennetegnene Stoltenberg hevder Vesten (Europa og USA) har som styrende verdier, og som Nato-landene derfor har satt fullt og helt ut i praksis.
Ytringsfrihet og mediefrihet (pressefrihet / trykkefrihet)Ytringsfrihet og mediefrihet (pressefrihet / trykkefrihet) er viktige demokratiske verdier. Mediefriheten ansees som grunnleggende for alle andre friheter som skal være til stede i demokratier.
Men ingen land i verden har full ytringsfrihet og mediefrihet. Heller ingen Nato-land! Frihetene begrenses alltid av et lands myndigheter for å unngå handlinger og atferd som bryter med andre lover. Og det skjer både i USA, i Russland, i Norge, i Kina, i Frankrike, på Cuba, i Tyskland, i Venezuela, osv.
Hvordan står det så til med ytrings- og mediefriheten i Nato-landene? Best i verden, skal vi tro Stoltenberg.
Den årlige Pressefrihets-indeksen til "Reportere uten grenser" vurderer presse-friheten i 179 land. Blant de 10 landene på topp i 2021, er 5 medlemmer i Nato (Norge, Island, Canada, Danmark og Nederland). I den andre enden ligger Hellas på 70. plass, Montenegro på 104. plass, Bulgaria på 112. plass og Tyrkia på 153. plass.
De store og mest innflytelsesrike landene i Nato har følgende fordeling: Tyskland 13. plass, Frankrike 23, Spania 29, Storbritannia 33, Italia 41 og USA (som av en ubegripelig grunn er det store frihets-idealet for en rekke kunnskapsløse reportere i norske mainstream-medier) ligger på 44. plass.
Går man pressefrihets-indeksen nærmere etter i sømmene og ser på hvordan pressefolk behandles i hvert enkelt Nato-land, blir mange overrasket. Grov politivold mot journalister, konfiskering av diverse dokumentasjon (film, foto, notater, etc.) og annen form for trassering fra myndighetenes side, er slett ikke uvanlig.
Et kjent eksempel er Julien Assange, redaktør i Wikileaks som i 2010 publiserte filmer og dokumenter som avslørte amerikanske krigsforbrytelser i Afghanistan og Irak. USA krevde Assange utlevert fra Storbritannia med utsikt til fengsel på 175 år i USA. Å avsløre at USA -- den såkalte frie verdens store leder og Nato-oppnevnte verdenspoliti -- driver med krigsforbrytelser, tortur og det som verre er, er selvsagt uhørt og må straffes, må vite.
Assange tok derfor tilflukt i Ecuadors ambassade som ga han asyl. Etter 9 år i ambassaden ble han i 2019 arrestert av britisk politi, og har siden sittet isolert i høyrisiko-fengslet Belmarsh utenfor London.
Bilder fra USAs tortur av krigsfanger i Abu Gahrib, Irak
En liknende skjebne har Edward Snowden fått for sine avsløringer. Blant annet avslørte han at amerikanske etterretnings-organisasjoner ulovlig overvåket hvem som helst, og hvor som helst i verden. Glem alle fagre ord fra den politiske eliten om personvern. Takket være "store hvite far" i Nato, er personvern en illusjon. Uansett var dette nok ei flau avsløring av hykleriet til Natos reelle leder. Derfor truer USA også Snowden med lang fengselsstraff.
Joda, selvsagt kan alle land -- både i og også utenfor Nato -- straffe pressefolk og andre som avslører hemmelighetsstemplet informasjon. Men IKKE hvis avsløringene (som i Assanges og Snowdens tilfelle) gjelder krigsforbrytelser, tortur og andre brudd på nasjonale lover og internasjonale avtaler som vedkommende land har sluttet seg til. Men det tar selvsagt ikke ledende Nato-land eller Natos generalsekretær på alvor.
La oss nå vende blikket vekk fra USA, og se litt på hvordan ytrings- og mediefriheten blir ivaretatt i andre Nato-land som i likhet med USA og iht. Stoltenberg, har ytringsfrihet og mediefrihet som sine styrende verdier.
I kjølvannet av finanskrisa stanset det spanske Rajoy-regimet i 2015 folkets demokratiske rett til å demonstrere mot myndighetene. Videre ble det innført forbud og skyhøye bøter for å unngå at folk filmet politiet, og slik kunne dokumentere regimets utstrakte voldsbruk mot ubevæpnede demonstranter.
Journalisten Wanda Kristiansen avslørte på en glimrende måte hvordan livet til vanlige folk fortonte seg under det nyliberalistiske og korrupte Rajoy-regimet. Les mer her om dette høyre-regimets korrupsjon, noe som selvsagt ikke heller skal forekomme i Nato-land som -- i henhold til Stoltenberg -- dyrker de demokratiske verdier mye bedre enn alle andre.
Det spanske politiets systematiske voldsbruk -- trolig en arv fra fascisten Franco's "Guardia civil" -- gjentok seg også flere ganger i forbindelse med Catalonias folkeavstemming i 2017. Politivolden har senere fortsatt, også mot journalister.
La oss gå over til et annet Nato-land, Frankrike. Siden 2019 har Macron-regimet bekjempet "De gule vestene" med bl.a. ekstrem politivold og skyhøye bøter. Først i januar 2020 ble bruken av den dødelige sjokkgranaten GLI-F4 forbudt. Ingen andre europeiske land bruker slike våpen mot sivile.
På linje med Rajoy-regimet i Spania prøvde også det franske regimet seg med forbud mot å filme politivold. Inntil videre ble det stoppet i rettsvesenet. Det antyder likevel at Macron-regimet -- på linje med det spanske regimet -- ikke legger stor vekt på ytringsfriheten slik Stoltenberg hevder at vi gjør i vesten.I Ungarn er ytringsfriheten under press på bl.a. livssyn, og en ny unntakslov gjør at regimet kan fengsle folk i opp til 5 år, hvis de kritiserer myndighetene. Ungarn legger dermed i likhet med Spania opp til å fengsle politiske motstandere. I 2017 uttrykte Den norske Forfatterforening bekymring for ytringsfriheten i Nato-landene Polen, Ungarn og Tyrkia samt i Hvite-Russland.
Hvordan det står til med ytringsfriheten i Tyrkia, Nato-landet som åpenlyst støttet terroristene i IS i deres krig mot Syria og som har rundt 50.000 politiske fanger (herunder 150 - 200 journalister), trenger man vel knapt å minne andre enn Stoltenberg om?
I Norge kom Solberg-regimet i mai 2021 med en lov som gir opp til 10 års fengsel for "samarbeid med utenlandsk etterretning for å påvirke samfunnsdebatt og utfall av valg".
Det betyr at PST nå kan overvåke folk som kritiserer Solberg-regimet (og framtidige norske regimer) under påskudd av å sjekke om kritikerne samarbeider med utenlandsk etterretning. Gjør de ikke det, vil PST uansett ha sikret seg informasjon som kan deles med utenlandsk etterretning i USA-Nato. Slik gjør man jo "blant venner", må vite.
Opptrer man derimot som agent og/eller påvirker for USA, slik avsløringene i bl.a. 2010 og våre dagers "danske avsløringer" viser, tyder alt på at man kun blir utsatt for symbolsk etterforskning og ingen straff.
Solberg-regimets nye lov framstår dermed som det den er: en lov for å overvåke mennesker som ikke har samme virkelighetsforståelse som USA-Nato. Altså en lov for å kriminalisere opposisjonelle og lovlig-gjøre "brønnpissing", i tråd det litterære bildet som forfatteren Sigbjørn Hølmebakk brukte om arbeidet for å mistenkeliggjøre annerledes-tenkende i den forrige kalde krigen (1947 - 1990).
"Det er ikke straffbart å være uenig og ha sterke meninger", sier justisministeren i Solberg-regimet. Nei, enn så lenge er det ikke straffbart. Inntil videre er regimet tilfreds med å mistenkeliggjøre alle systemkritikere. Da vil kanskje de mest lettskremte slutte å ytre seg, selv om de slett ikke samarbeider med en ytre makt som ikke er i Nato.
Oppsummering
Glem alle fagre taler om demokrati, menneskerettigheter, ytringsfrihet, mediefrihet, etc. som årsaken til USA-Natos mange kriger (Afghanistan, Irak, Libya, Syria, m.v.), og til USA-Nato og EUs undergraving og sanksjoner mot andre land i verden (Venezuela, Iran, Russland, Hvite-Russland, Cuba, m.fl). Glem det også som begrunnelse for Stoltenbergs plan om å utvikle Nato til en global krigsmaskin.
Hadde demokrati og andre høyverdige verdier virkelig vært det viktigste for Nato ville ikke alliansen etter 72 års eksistens, fortsatt pleid vennskapet til rene diktaturer samt stilltiende eller åpent støttet diverse statskupp i USA-regi, bl.a. i Ukraina i 2014 og i Bolivia i 2019.
For det andre ville generalsekretærene i Nato i disse 72 årene ikke slått seg til ro med at hele 70% av Nato-medlemmene var halv-demokratier og hybride stater, der både demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet haltet rundt uten at Nato la vekt på å få dem forbedret.
Og for det tredje ville den politiske eliten i Nato-landene vært mye mer skeptisk til nyliberalismens prinsipper. Især privatisering / økt markeds-styring, ettersom det undergraver nettopp demokratiet ved stadig å overføre mer makt til bl.a. EU, samt overlate offentlige funksjoner -- som tidligere ble demokratisk styrt -- til private nasjonale eller internasjonale konsern utenfor demokratisk kontroll.I denne nyliberalistiske og anti-demokratiske virkeligheten, som USAs og EUs nyliberale og moralsk korrupte elite har utformet og pleiet siden 1980-tallet, står slett ikke høyverdige verdier som demokrati, ytringsfrihet, etc. i sentrum.
Slike verdier har eliten forlengst forvist til festtaler og til å rettferdiggjøre sanksjoner, kupp, kriger og militære overfall på andre land. Nytale, hykleri og dobbeltmoral er blitt deres måte å forholde seg til verden.
Snarere enn demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet, ligger den nyliberale politiske elitens oppmerksomhet på å sikre sine globale investorer og multinasjonale selskap størst mulig avkastning på investert kapital. Økonomiske verdier som økt fortjeneste, større markedsandeler, økt konkurranseevne og økte aksjekurser har m.a.o. fortrengt humanistiske og samfunnsbyggende verdier som demokrati, ytringsfrihet og mediefrihet.
Virkeligheten har gang på gang vist oss at slike verdier spiller liten rolle i spørsmålet om krig og fred siden opprustning og krig gir enorme fortjenester til investorene. Et eksempel er den kolossale økonomiske fortjenesten som Irak-krigen (2003 - 2011) ga. En krig som på toppen av det hele ble startet på ren løgn i FN fra to ledende Nato-land, USA og Storbritannia. (Det forteller på sin side ikke rent lite om ledende Nato-lands respekt for FN og for basale verdier som ærlighet og moral).Blant bedriftene som tjente mest på Irak-krigen var amerikanske KBR, DynCorp og Washington Group International. KBR på topp med ufattelige 39,5 billioner dollar (1 billion = 1 tusen milliarder) i fortjeneste. Det manglet selvsagt ikke heller på britiske krigsprofitører i Irak-krigen, deriblant BBC Service Trust, British Petroleum og HSBC-banken som også er kjent for hvitvasking av narkotikapenger og pengeforvaltning for terrorister.
Samtlige bedrifter inngår i "det militærindustrielle komplekset" (MIC) som ble nevnt innledningsvis, og det er nettopp i denne konteksten at også Stoltenbergs plan om et globalt Nato må sees.
Et eventuelt globalt Nato vil dekke et langt større geografisk område, og dermed flere konfliktlinjer (i Asia, Afrika og Latin-Amerika) som MICs mange tenketanker, stiftelser og konsulentselskap kan "lobbyere for og varme opp" hos politikerne i USA-Nato. Nato har heller ikke mandat til å operere i global skala. Verken FNs sikkerhetsråd eller noe annet internasjonalt organ har gitt Nato en slik autorisasjon.
Lykkes man imidlertid, vil det kunne gi langvarige og dermed ekstra lønnsomme kriger for bedriftene i MIC-nettverket. Større og flere fiendebilder, mer opprustning og et globalt Nato i hendene på et alltid "trigger-happy" USA (minst 9 kriger bak seg siden år 2000), vil utvilsomt være til stor nytte for det krigsprofitterende næringslivet i MIC. Alt betalt av statskasser og vanlige folk / skattebetalere som vil oppleve at stadig mer av velferd og demokrati bygges ned for å finansiere mer opprustning og flere og lengre kriger.
Å si ja til et globalt Nato er det samme som å si ja til et USA-forankret verdensomspennende diktatur styrt av mektige globale forretnings-interesser, og med Nato-landenes politiske eliter som klakører og markedsførere. Det er bare å håpe at FN setter en stopper for framveksten av dette diktaturet som vil legge demokratiet og nasjonenes selvstendighet i grus.
Jeg avslutter med et sitat av den svenske sosialdemokratiske landsfaderen og en sann demokratiforkjemper, Tage Erlander :
- "Politikernes oppgave er å bygge dansegulv der folket kan danse sine liv"
Bortsett fra noen uker foran hvert parlamentsvalg der det gjelder å kapre nok stemmer, har dagens nyliberalistiske politiske elite i Europa og USA svært lite til overs for folket. De er slett ikke opptatt av "å bygge dansegulv for folket".De er langt mer opptatt av å bygge dansegulv for ledelse og investorer i grådige multinasjonale selskap som "vil vokse inn i himmelen", og som derfor krever ubegrenset tilgang til alle naturressurser og alle markeder i hele verden (samt flere sugerør ned i flest mulig statskasser).
Mye taler for at et globalt Nato vil bli et sentralt redskap for å oppnå nettopp dette. Å rettferdiggjøre dette ved å vifte med høyverdige demokratiske verdier, er et skammelig forsøk på å lokke folk inn på en vei som vil gi flere kriger, flere flyktningkatastrofer og enda mer rasering av natur, miljø og klima.
Man får bare håpe at færrest mulig lar seg lure av krigshisserne og krigsprofitørene denne gangen.
"Obs! Krig pågår!" (Terje Alnes)
(først publisert på nettstedet Spartakus 2. jan. 2021)
Den nye krigsmaskinen er en stillegående evighetsmaskin som jobber kontinuerlig med et bredt spekter av strategier.
Første verdenskrig varte i fire år og tok livet av 18 millioner mennesker. Den andre varte i seks år og kan ha kostet så mye som 70 millioner menneskeliv. Selv om krigene var grusomme og lidelsene enorme, tok de likevel slutt.
Dagens imperialistiske kriger er seigpining i sammenlikning, de er tilsynelatende evigvarende, men for aggressoren er kostnadene til å bære. Tapstallene er nemlig så lave at hjemlig opinion ikke bryr seg. Den endeløse krigen angår oss ikke, vi legger nesten ikke merke til den.
Den nye imperialismen ser ikke ut som gammeldagse bakkeinvasjoner, den likner på kalde kriger med flere fronter, økonomisk krigføring, blokader og sultsanksjoner, drone-angrep, bevæpning av proxy-militser, CIA-støttede kupp, viltvoksende teknologiske overvåkingsnettverk, enestående sofistikert psykologisk krigføring og narrative styringssystemer for å legge til rette for dem.– Caitlin Johnstone “Imperialism 2.0: Notes From The Edge Of The Narrative Matrix”
I tråd med nyliberal ideologi kan alt med fordel overføres til markedet, også krigføring. Det gir mening å snakke om en delvis privatisering av de nye imperialistiske krigene.
Offentlig-privat samarbeid
Istedenfor at vernepliktige ofres er krig gjort til profesjon og karrierevei og til investorvennlig næring. Slik offentlig-private samarbeid demper kritikken av krigene. Regjeringen unngår at pårørende klandrer dem for personlige tap, når motvillige menige kommer hjem i kister. Da er aksjonærutbytte til krigsprofitører langt å foretrekke. Noe har man tross alt lært siden Vietnamkrigen.
President Trump benådet nylig fire leiesoldater fra firmaet Blackwater som er dømt for massedrap i Irak. Erik Prince, grunnleggeren av Blackwater, er bror av Trumps utdanningsminister Betsy DeVos, så benådningen anses også som en vennetjeneste. Prince har bakgrunn fra Navy Seals, en spesialenhet som fungerer som dødsskvadroner for CIA.
Typisk nok omtales han som «forretningsmann» av Wikipedia, ikke som krigsprofitør eller leiemorder. Firmaet hans ble kjøpt opp av private investorer, skiftet navn til Academi i 2011, og leverer nå «tjenester» til både den føderale regjeringen og til CIA.
Et voksende, profitabelt marked
Globalt vil private militær- og sikkerhetstjenester ha omsatt for 223 milliarder dollar i 2020. Det er den vestlige verden som har ledet an i privatisering av krigføringen. Enten det gjelder å utføre hemmelige operasjoner i krigssoner, bekjempe narkosmuglere i Latin-Amerika eller pirater utenfor Afrikas Horn, blir private aktører brukt av mange regjeringer og selskaper. Faktum er at flere amerikanske kontraktører tilknyttet ulike sikkerhetsfirmaer er drept i Afghanistan, Irak og Syria enn amerikanske soldater.
Slike firmaer påtar seg oppdrag som tradisjonelt har blitt utført av nasjonale hærer og etterretningsbyråer. Oppdragene kan variere fra å stille med væpnede vakter, til vedlikehold av våpensystemer, og til opplæring av lokale styrker og sikkerhetspersonell. Blant de ledende aktørene er firmaer som Academi, Booz Allen Hamilton, G4S Plc og Securitas AB. Det beregnes en årlig vekst i dette markedet på 7,4 % det neste tiåret.
Krig ved stedfortreder
Det er utenkelig for USA å sende store tropper til Midtøsten for å okkupere stater. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Derfor er målet å utplassere så få soldater som mulig, og i stedet få de lokale til å kjempe for seg. Det kan gjøres ved å alliere seg med etniske eller religiøse minoriteter eller å la etablerte terrorgrupper gjøre jobben. Slike allianser eller underforståtte bindinger er aldri permanente, men tjener formålet en periode. Dette er kynisk maktpolitikk der moral ikke har noen verdi.
Hvordan skal vi ellers forstå dette utsagnet:
Man må passe på å ikke slå ut IS. For det er IS som på mange måter legitimerer en fortsatt amerikansk tilstedeværelse i Syria
– oberstløytnant Tormod Heier til NRK Urix, 11. april 2018
Når uttalelsen kommer fra en yrkesmilitær og forsker som Heier har den sannhetsverdi. Han vet selvsagt hvordan militære strateger tenker og handler. USAs «terrorbekjempelse» i Midtøsten, som Norge er en deltaker i, er i realiteten kynisk maktpolitikk.
Å bekjempe terror er underordnet, det som betyr noe er å styre terrorvirksomheten i en retning som tjener våre interesser. Derfor har USA og de allierte sluppet en stri strøm av fremmedkrigere inn i krigssonene i Midtøsten, og sørget for at disse har rik tilgang på ressurser for å kunne bedrive sin virksomhet. Det er mildt sagt flytende grenser mellom det å være en «frihetskjemper» – type Mujahedin, og til å være terrorist tilknyttet en filial av Al Qaida i Syria.
«Krigen mot terror», som George W. Bush proklamerte i 2001, og som Norge så forbilledlig har sluttet opp om, er derfor en suksess selv om terroren fortsetter. Den tjener den vestlige imperialismens interesser, og er et røykteppe som hindrer hjemlig opinion i å se hva som foregår.
Å bevæpne og trene lokale militser/terrorister har høyeste prioritet. Norge bidrar så godt vi kan. På et lukket møte bestemte Stortingets utvidede forsvars- og utenrikskomité at norske spesialsoldater skulle sendes til Jordan for å drive militær opplæring av militsen «New Syrian Army» (NSyA). I dag kan ingen fortelle oss hva disse syrerne holder på med, militsen forsvant som dugg i ørkenheten, med amerikanske våpen og norsk opplæring i bagasjen.USA-sponset terror i Afghanistan
Mens Taliban deltar i fredsforhandlinger i Doha har USA-støttede militser stått bak flere massakrer mot sivile i Afghanistan. Siden invasjonen i 2001 har USA støttet militser med penger, våpen og trening, akkurat som de i sin tid gjorde med «frihetskjemperne» i Mujahedin. Som visepresident under Obama var Joe Biden tilhenger av å bruke slike proxy-grupper for å opprettholde kontroll, og for å begrense amerikansk tilstedeværelse. Dette vil fortsette.
Det som kjøpte militser ikke kan utrette, kan sikkert droneførerne i et kontrollrom i Nevada fikse. Når Obama beordret tjenestemenn til å gi ham lister over mål for drapsdronene, vil nok Biden gjøre det samme.
Da er det godt å vite at den norske militære Etterretningstjenesten har vært en perfekt partner for National Security Agency (NSA) i Afghanistan og bidratt med betydelige mengder informasjon. Norsk signalovervåkning fra E-tjenestens anlegg på Eggemoen ved Hønefoss sporer fiender av okkupasjonsstyrkene, og bidrar i neste omgang til at disse «passiviseres». Slik dreper vi uten å sette oss selv i fare.
Fordi «krigen mot terror» utkjempes med lave kostnader når det kommer til antall vestlige døde, er det få som bryr seg og enda færre som krever slutt på myrderiene og lidelsene.
Krigens kostnad
De som bærer kostnadene er befolkningen i land som Afghanistan, Irak, Syria og Pakistan. Minst 800.000 mennesker er døde på grunn av direkte krigshandlinger, av disse mer enn 335.000 sivile.
Det er sannsynlig at mange ganger flere har dødd på grunn av underernæring, ødelagt infrastruktur og miljøforringelse som følge av krigene. 21 millioner afghanere, irakere, pakistanere og syrere lever som krigsflyktninger og internt fordrevne, i svært kummerlige kår.
Inkluderer vi land i Afrika har den USA-initierte «krigen mot terror» skapt 37 millioner flyktninger. I den grad den norskstøttede terrorkrigen i det hele tatt problematiseres, er det når noen tusen av disse flyktningene når helt frem til Norges grenser. Da har vi en krise.
Kilder til "Obs! Krig pågår"
“Imperialism 2.0: Notes From The Edge Of The Narrative Matrix”, caitlinjohnstone.com 13.12. 2020
“Trump benåder Blackwater-mordere for Nisour Square-massakren”, wsws.org/no 24.12.2020
“Private Military & Security Services Market to Total $457.3 Bn in 2030”, ASDNews 19.02.2020
“Dette er Syria-gruppen norske spesialsoldater skal trene”, vg.no 03.06.2016
“Blir våpen for Biden”, klassekampen.no 24.12.2020
“Obama orders US to draw up overseas target list for cyber-attacks”, theguardian.com 07.06. 2013
"Snowden-dokumentene: Norge er NSAs drømmepartner", dagbladet.no 18.12.2013
"Costs of War”, Watson Institute, Brown University
1 kommentar:
Godt skrevet.!!!
Legg inn en kommentar