Byråkratisk bremsekloss?

Det er et privilegium å samarbeide med folk som ønsker å utvikle sin egen kommune eller lokalsamfunn. Noen ganger støter man imidlertid på utgaver med en tilsynelatende annen agenda. Et slikt ”sammenstøt” skjedde i 1983, like etter at landbruksetaten i Troms hadde tiltrodd meg å organisere en studietur for folk som var interessert i pelsdyrsoppdrett. Turen gikk til Oppdal kommune i Sør-Trøndelag.

Tilbake i Troms igjen var over halvparten av deltakerne fullt bestemt på å gå i gang med oppdrett av sølvrev. Alle kom fra kommuner som hadde netto utflytting og som sårt trengte nye arbeidsplasser. Første skritt var å finne egnet areal til formålet. Ikke noe problem, ledige arealer var det nok av i disse spredt bebygde kommunene. Deretter gjaldt det å søke om omregulering av arealet til pelsdyrsformål. Jeg var optimistisk og så for meg starten på ei næring som ville redusere den negative nærings- og folketallsutviklinga i kommunene.

Så en dag ble jeg kontaktet av teknisk sjef i en av kommunene. Jeg husket umiddelbart skrekkhistoriene fra næringsdrivende i andre kommuner. De fleste hadde på en eller annen måte gått seg fast i nettopp teknisk etat. Her gjelder det å være grei og imøtekommende, tenkte jeg, og ikke legge stein til byrden for de som vil skape seg en arbeidsplass. Etter at vi hadde unnagjort høflighetsfrasene, forløp telefonsamtalen omtrent på følgende måte.

- ”Ja, du skjønne. Du vet jo at nokken av guttan her i kommunen søke om omregulering til pelsdyrsareal i Varre”.
- ”Så flott. Det betyr flere arbeidsplasser hos dere og ordføreren ønsker jo mer næringsvirksomhet”. Der fikk han den, tenkte jeg. Som byråkrat må han legge vekt på hva den politiske ledelsen prioriterer.
- ”Nåja", sa han.
- ”Nåja?”- ”Ja, kanskje blir det nokken få arbeidsplassa, men det var ikkje det eg ville snakke med deg om. Guttan har søkt fradeling for et areal til pelsdyrsformål, men eg vet ikkje om eg skal skrive ei positiv innstilling til planutvalget”.
- ”Vet ikkje?” Det var nesten som om jeg hørte de dystre tonene av Chopins sørgemarsj i bakgrunnen.
- ”Ja,” fortsatte han, ”er det ikkje grusom stygg lukt fra disse fæle pelsdyrene? Slik lukt kan vi sjølsagt ikkje ha så nær boligområder.”
- Jeg svelget. ”Det er ikke nært boligområder. Nærmeste hus ligger minst en halv kilometer unna.”
- ”Ja, men vinden kan jo sjølvsagt føre lukta med seg til bebyggelsen.”
- ”Nei, vinden i dette området går stort sett nedover dalen og dermed blir eventuell lukt feid ut over fjorden. Vindmålingene viser dette, og hvis du ikke har fått dem allerede, skal jeg oversende dem”. Jeg hørte han rasle med noen papirer.
- ”Nåja, Iversen. Du kan kanskje ha rett i det. Eg har vindmålingene her og de bekrefter det du sier.”
- For første gang følte jeg et streif av lettelse, men det ble knust i neste øyeblikk.
- ”Hva med pelsdyrsmøkka? Hvordan vet vi at vi ikkje får tilsig til drikkevannskilder og til elva som ligger øst for området. Nei – dette ser ikkje bra ut.”
- Jeg ble varm i hodet. Der var beviset. Fyren var en bremsekloss! Jeg tvang stemmen inn i fortsatt høflig modus. ”For det første ligger drikkevannskildene høyere oppe i dalen. Derfor er tilsig ikke noe problem. I henhold til fysiske lover kan ikke væsker flyte oppover, heller ikke i din kommune. For det andre vil ekskrementene bli samlet opp og tatt vare på. Det er et utmerket gjødsel som kan brukes i landbruket. Og for det tredje ligger pelsdyrsområdet på selvdrenerende morenegrunn, og med det begrensede antall pelsdyr som det her er snakk om, blir det heller ikke bli noe forurenset tilsig til elva.”
- ”Jasså, sier du det,” sa han.
- Det ble stille. Nå sitter den bremseklossen der og leter etter annet han kan stikke i hjulene for de sårt tiltrengte arbeidsplassene, tenkte jeg. Hvorfor i all verden ansetter distriktskommunene slike folk? Folketallet går nord og ned, og så ansetter de folk som . . . . som . .
- ”Iversen? Er du der?”
- ”Ja, sa jeg og anla en optimistisk og offensiv tone. ”Som du forstår er denne saken helt i orden. Du kan med godt hjerte innstille positivt i reguleringssaken?”
- ”Nei – kan nok ikkje det. Det er jo denne hylinga. Den kommer vi nok ikkje utenom. Er det ikkje slik at disse pelsdyrene hyler forferdelig stygt i parringstida?”
- I det øyeblikket gjorde jeg det ingen vettige utviklere bør gjøre. Jeg mistet besinnelsen og angret meg i samme øyeblikk. Men da var det allerede sagt.
- ”Hyle!? Ja, det gjør også både du og jeg i parringstida!"
Det ble helt stille. Det var som hodet kokte. Tankene raste desperat rundt etter ord som kunne gjøre det sagte usagt, men jeg fant ingenting. I samme øyeblikk lød høylydt humring i den andre enden.
- "Ja, du har pinade rett. Hyle gjør både du og eg i parringstida. Men det kan jo ikkje bety at vi skal nektes en plass på jorda." Latteren hans ljomet. "Skjønner at du ble irritert på meg, men nå har du gitt meg nok ammunisjon til å få denne saken igjennom i planutvalget.” Latteren buldret igjen. ”Men argumentet om hylinga i parringstida, kan eg ikke bruke. Vi har mange fra Kristelig Folkeparti i planutvalget, og de synger nok heller salmer under parringsakten.”
- Jeg var i himmelen. ”Du innstiller positivt?”
- ”Positivt? Eg skal sloss som en jerv for å få denne saken igjennom. Eg og ordføreren har snakket om dette. Vi trenger disse arbeidsplassene. Måtte bare teste ut nokken argument som eg vet politikerne vil komme med.”

Når noen i dag klager over gjenstridige byråkrater, er jeg alltid skeptisk. Stereotyper er noe herk. De gir aldri en dekkende beskrivelse av virkeligheten. Byråkrater er som andre mennesker. Noen ser framover mens andre er mest opptatt av å opprettholde status quo. Nåja, selvsagt med ett unntak, oss utviklere som alltid ser framover :-)