Gemäldegallerie i Berlin

Foto: Andreas Praefcke

Tidligere i høst besøkte jeg Kulturforum - Gemäldegallerie like vest for Potsdamer Platz i Berlin. Ei diger, langstrakt bygning i funksjonell arkitektur og med luftige og romslige utstillingslokaler.

Et kunstmuseum tilegnet den kulturelle grunnmuren i Europeisk historie

Det sies at hvis man er opptatt av bildende kunst fra 1200-tallet til inn på 1700-tallet, er Gemäldegallerie i Berlin verdt å besøke. Innenfor disse 600 årene finnes viktige kultur-epoker som gotikken (ca. 1100 - ca. 1420), renessansen (ca. 1400 - ca. 1600) og barokken (ca. 1600 - ca. 1730). I museet var de rundt 850 maleriene, trykkene og kirketavlene fordelt på over 60 utstillingsrom. Vil man se alle utstillingsgjenstandene, må man tilbakelegge ei strekning på vel 2 kilometer. 

Utover dette hadde jeg ikke lest mye om Gemäldegallerie og kjente derfor lite til hvilke malerier som var i samlinga. Turen gjennom utstillingslokalene ble derfor en oppdagelsesreise, og jeg ble på ingen måte skuffet. Jeg tilbrakte nesten fem timer der, og kunne gladelig brukt enda flere. Samlinga var rett og slett imponerende. 

Overraskelse på overraskelse

Utstillinga var organisert i kronologisk orden. Det innebar at jeg først kom inn til kirkekunst fra gotikken. Deretter fulgte renessansen og deretter barokken. På den måten ble turen gjennom museet også ei reise i tid og samfunnshistorie.

Ei reise fra gotikken der kristendommen gjennomsyret alt, og til slutten av barokken der mennesket og verdslig skjønnhet hadde overtatt som midtpunkt for kunstnerisk interesse. Det ble også ei reise gjennom dramatiske epoker, religiøse strider og kriger som f.eks. hundreårskrigen (1337 - 1453), svartedauden (1347 - 1351), reformasjonen (1517 - 1648), motreformasjonen (1545 - 1648) og tredveårskrigen (1618 - 1648), og hvordan slike hendelser påvirket kunsten. 

På denne reisa i historie og tid var min første store overraskelse et trepanel (179 x 75 cm) utformet av forløperen til renessansen i bildende kunst, Giotto (1267 - 1337) og hans "Gravleggelsen av Maria".

Grovt sagt er Giotto en av de første som skapte dybde / tredimensjonalitet i maleriene sine og som malte mennesker som ga uttrykk for sinnsstemninger. Dette til forskjell fra den rådende bysantinske framstillingsmåten der mennesker og dyr ble framstilt på en heller oppstyltet måte, slik det bl.a. kan sees i ikon-bilder.

Giotto regnes derfor ofte som den som innledet renessansen i nordre del av landområdet som på slutten av 1700-tallet fikk navnet Italia. Vil du vite mer om Giottos panel, anbefaler jeg denne videoen på Smart History.

Mykporno eller inspirasjonskilde?

En annen stor overraskelse var å finne renessansens store venetianske maler, Tizian (1477 - 1576). Tizian var etterspurt som portrettmaler av de katolske fyrstene i Europa, ikke minst etter at han foreviget den tysk-romerske keiser, Karl V, til hest. For Tizian gikk det gjerne i portretter samt motiver hentet fra bibelen eller i gresk og romersk mytologi. 

Det som hang foran meg, var definitivt ikke et portrett eller et religiøst motiv hentet fra bibelen. Tvert om var det et av renessansen yndlings-motiver, kjærlighetsgudinnen Venus (også kjent som Afrodite) i selskap med sin lille bueskytter, Amor (også kjent som Cupido eller Eros).

"Venus med orgelspilleren", Tizian, 1550

Flere tanker slo meg der jeg stod. For det første var jeg nå overbevist om at bl.a. Rubens (1577 - 1640) måtte ha brukt Tizian som forbilde, når han malte sine omfangsrike damer. Et lubben kropp som i datidens Europa -- der mange døde i barsel, tuberkulose og diverse infeksjoner -- framstod som kjernesunn, livskraftig og dermed attraktiv.

For det andre minte maleriet meg om at de gamle renessanse-mesterne levde i et strengt religiøst Europa. Skulle de male noen naken kunne det ikke være mennesker. Da var det greit å gripe til gamle hedenske guder som alle visste var noen moralsk fordervete skapninger. At de sprang nakne omkring var bare noe man kunne forvente av slike typer.

En tredje tanke var at renessansens store begeistring for verdslig skjønnhet og antikkens (ofte nakne) statuer, gjorde det lettere å male nettopp nakenhet. Å framheve skjønnheten i den menneskelige form og la seg fascinere av den, hadde genier som Michelangelo og Leonardo da Vinci allerede slått fast i arbeider som f.eks. David og Mona Lisa.    

Men så ble jeg stående fast. Ved føttene til Venus har nemlig Tizian malt en orgelspillende fyr som nærmest sluker henne med blikket. Hvordan skulle jeg tolke det? Var det en "kikker"; en slags voyeur som søkte tilfredsstillelse i Venus nakenhet? Men hvorfor satt da denne fyren og spilte orgel? . . . . Det hele virket komisk. 

Men så kom jeg til å tenke på antikkens muser, kunstens inspirasjonskilder. Orgelspilleren lot seg nok inspirere av skjønnheten til Venus. Den menneskelige form! Den myke harmonien i kurver og linjer i kvinners former . . . . .  

Jeg slo meg til ro med den fortolkninga. Ganske sikker på at det var det Tizian hadde i sinne. Orgelspilleren var en komponist som ved å studere skjønnheten, også ble i stand til å gjenskape den i musikken og uttrykke den i sine orgeltoner.  

Noen glitrende gode portretter

Og mens jeg er inne på renessansens beundring av verdslig skjønnhet, kan jeg nevne en tredje stor overraskelse på besøket i Gemäldegallerie. Det var å finne enda en av renessansens store italienske mestere, Sandro Botticelli (1445 - 1510) og hans "Portrett av en kvinne" (ca 1480).

"Portrett av en kvinne", Botticelli, ca 1476

Portrettet avbilder visstnok Botticellis store og uoppnåelige kjærlighet, Simonetta Vespucci. Hun døde lenge før han, og det hører med til denne såre kjærlighetshistoria at Botticelli ønsket å bli gravlagt ved hennes føtter. Det sier sitt om italienernes respekt for kunsten og kjærligheten at de tok hans ønske på alvor. Han er i dag gravlagt ved hennes føtter i "Chiesa di San Salvatore di Ognissanti" i Firence. 

Gemäldegallerie hadde også flere andre portretter som overrasket meg, og som i ettertid nok har bidratt til å styrke min interesse for portrettkunst. 

Alt i alt finnes mange fantastiske portretter fra både renessansen og barokken; utført av mestere som f.eks. Jan van Eyck (1390 - 1441), Quinten Matsys (1466 – 1530), Tizian (1477 - 1576), Jan Gossaert (1478 - 1532), Rafael (1483 - 1520), Hans Holbein (1498 - 1543), Rubens (1577 - 1640), Frans Hals (1582 - 1666), Diego Velazquez (1599 - 1660) og Rembrandt (1606 - 69).

Etter besøket på Gemäldegallerie føyde jeg to nye til min personlige liste av portrett-mestere: Rogier van der Weydens (1400 - 64) og hans kvinneportrett fra ca. 1435, samt Albrecht Dürer (1471 - 1528) og hans portrett av Holzschuher fra 1526. 

"Portrett av H. Holzschuher", Dürer, 1526

"Portrett av en kvinne", R. Weyden, 1435

Stilmessig kan vi her snakke om tilnærmet "fotografisk" gjengivelse til tross for at fotografiet i moderne forstand først så dagens lys rundt 1820.  Forløperen til fotoapparatet, det såkalte camera obscura, var imidlertid i bruk på 1400-tallet. 

Om Albrecht Dürer eller Rogier van der Weyden tok det i bruk som hjelpemiddel, har jeg imidlertid verken lest eller hørt om. De to portrettene er uansett en håndtverksmessig prestasjon og samtidig gode eksempler på det Rembrandt ble en mester på; å gjengi ikke bare en persons utseende, men også gi oss som ser maleriene visse hint om den portrettertes personlighet.

Over 160 år etter Rembrandts død, i 1835 skrev filosofen Georg F. Hegel (i "Vorelesungen über die Ästhetik") at om et portrett skulle regnes som et ekte kunstverk, måtte den åndelige karakteren til den portretterte dominere.

"Georg Gisze", Hans Holbein, 1532

Et annet enestående portrett i Gemäldegaleriets samling, er Hans Holbeins maleri av kjøpmannen "Georg Gisze" (1532), malt i London et tidspunkt der Holbein også portretterte bl.a. kong Henrik VIII. Detaljrikdommen er så overveldende og teknikken så finmasket at portrettet kunne konkurrert med et moderne fotografi. I tillegg kommer at symbolbruken er så mangfoldig at det å finne alle symboler og tyde dem, nærmest er umulig for oss som ikke kjenner inngående til renessansens intrikate symbolverden. 

Heldigvis har vi bøker der andre har gjort det for oss, og jeg skal bare nevne én fascinerende sammenheng mellom symbolbruk og den portrettertes personlighet. På veggen bak kjøpmannen står hans personlige og klart protestantisk inspirerte motto: "Nulla sine merore voluptas" (Ingen glede uten anger).  

"Malle Babbe", Frans Hals, 1633

Underforstått; "Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike", Markus 10:17-27. Kjøpmannens avmålte blikk og mellomfornøyde ansikt, forteller oss at Holbein har lyktes godt med å synliggjøre kjøpmannens personlighet. 

Det er umulig å forlate dette avsnittet om portretter, uten å ha trukket fram en av mine favoritter, Frans Hals (1582 - 1666), og hans portrett "Malle Babbe" (1633). Midt i en periode der portrettmalerne fokuserte de rike og mektige (som selvsagt også kunne betale kunstneren godt for portrettet) maler Frans Hals den alkoholiserte(?) eller psykisk syke(?) "Malle Babbe". Det geniale ved Frans Hals er både valget av modell og den løse og nonchalante måten han maler på. 

For å sette han i kontrast til f.eks. Rogier van der Weydens (1400 - 64) og Hans Holbeins (1498 - 1543) pertentlige måte å male på, påfører Frans Hals sine penselstrøk på en spontan og nærmest uvøren måte. Men det gir også portrettene til Frans Hals et særegent levende og intenst uttrykk.

Barokkens store mestere på Gemäldegallerie

At Gemäldegallerie hadde hele 21 malerier av Rembrandt kom som en fjerde stor overraskelse på meg. Jeg trodde det meste av Rembrandt var i samlingene til Eremitasjen i St.Petersburg og Rijksmuseum i Amsterdam. 

Men på Gemäldegalleriet fant jeg altså bl.a. "Mann med gyllen hjelm" (1650) og et par andre av mine Rembrandt-favoritter: "Lignelsen om den rike dåren" (malt i 1627 og som tar utgangspunkt i Bibelens Lukas 12:16 - 21). Videre fant jeg også "Samson truer sin svigerfar" (fra 1635 og der Samson til "forveksling" likner Rembrandt selv) og "Mennonitt-presten Anslo og hans kone" (1641).

"Mennonitt-presten Anslo og hans kone", Rembrandt, 1641.

Slik jeg ser det, synliggjør dette dobbeltportrettet Rembrandts genialitet, både som menneskekjenner og som en teknisk fremragende maler. Foruten at maleriet forteller mye om ekteparets personlighet, relasjonen mellom dem og deres religiøse hengivenhet, er det en slående framstilling av klær og interiør malt i chiaoscuro-teknikken som Rembrandt også mestret til det fullkomne. 

"Den seierrike Eros", Caravaggio, 1602

Min begeistring over Rembrandt ble imidlertid litt spakere da jeg i naborommene påtraff to andre giganter som bare hårfint (om i det hele tatt?) står tilbake for Rembrandt: Jan Vermeer (1632 - 75) og skaperen av chiaoscuro-teknikken, Caravaggio (1571 - 1610). 

På en vegg i Gemäldegallerie hang Caravaggios maleri av "Den seierrike Eros", en allegori på ordtaket "kjærligheten overvinner alt". På gulvet og for føttene til Eros (også kalt Amor, Cupid, Agape, m.fl.) hadde Caravaggio malt symboler for musikken, matematikken, krigen, diktningen, osv.

Eros ser på oss med et småfrekt smil. Han viser oss pilene, men ikke buen som han skjuler bak ryggen. I et usett øyeblikk treffer han oss med en pil, og dermed blir vi kastet ut i forelskelse til et annet menneske. En berusende og vill forelskelse, som hvis den er gjensidig, kan overvinne alt. For øvrig et yndet tema også i skjønnlitteraturen, musikken og scenekunsten helt fram til våre dager.

Caravaggios bruk av lys og skygger og hans fotografiske måte å male på, påvirket sterkt de etterfølgende malerne i barokken, og ikke minst de som skulle komme til å danne den flamske og nederlandske gullalderen i malerkunsten. 

Folk som f.eks. stilleben-mesteren Willem van Aelst (1627 - 1683) samt portrett-mestere som Rembrandt (1606 - 69), Frans Hals (1582 - 1666) og Jan Vermeer (1632 - 1675) der sistnevnte også kan sies å ha vært mesteren på det hjemlige interiør. Det kommer for øvrig klart til uttrykk i de to maleriene av Vermeer på Gemäldegallerie: "Vinglasset" fra 1660 og "Kvinne med et perlehalsbånd" fra 1664.

"Vinglasset", Jan Vermeer, 1660

For meg er Vermeer en stor mester på minst to måter. For det første ved sin tekniske fullkommenhet m.h.t. perspektiv, farger og lys/skygger, og for det andre gjennom valget av motiv. Han motiver får meg alltid får meg alltid i tvil om hva som virkelig skjer. I "Vinglasset" har han delvis skjult ansiktet til mannen og kvinnen, noe som gjør det enda vanskeligere for oss å skjønne hva som foregår. Vermeer er derfor også gåtenes mester innen billedkunsten.

Oppsummert

Er du interessert i Europeisk historie og kunsthistorie, og beundrer av de gamle mesterne i bildende kunst, er Gemäldegallerie i Berlin ikke bare verdt et besøk. Man kommer rett og slett ikke unna et besøk der. 

For meg var besøket en vekker på flere måter. For det første ble jeg minnet om nytelsen det er å friske opp gammel kunnskap, samt tilegne seg ny kunnskap om utviklinga i kunst og kultur i Europa. Kjenner man den, blir det lettere å forstå samfunnsutviklinga på dette kontinentet, både på godt og vondt. 

En annen vekker, var at jeg på tur ut av Gemäldegallerie bestemte meg for "å ta opp penselen igjen", etter at den hadde fått ligge i altfor mange år. Jeg ville begynne å male igjen. Ikke en sjelden gang som tidligere, men minst et par ganger hver uke. Om jeg makter det, vil framtida vise ;)

Kortvokst kvinne stiller Gud et spørsmål

Som mennesker og dermed sosiale skapninger har vi sans for rettferdighet. Derfor dukker spørsmålet opp før eller senere. Både hos funksjonsfriske og hos mennesker som sliter med funksjonshemninger.  

Spørsmålet hvorfor? Hvorfor rammer dette meg? - eller like gjerne - Hvorfor er jeg så heldig å være funksjonsfrisk mens andre er mindre heldige?

Vitenskapelig finnes det alltid et svar. I alt fra medfødte gener til ulykker som rammer oss. Men slike svar er sjeldent tilstrekkelig. De fleste av oss vil derfor lete videre bak slike forklaringer og i retning av det metafysiske. Noe som vi kan slå oss til ro med.  

Er vi heldige, finner vi et svar og kan fortsette på livsveien med nytt mot.


"Kortvokst kvinne stiller Gud et spørmål", 1983, Jan R. Iversen. Pennetegning, 21 x 29 cm ©

Sex og drøggs og råkk og råll

Æ har nettopp kommet hjem fra ei øving med de andre Free'raperan. Vi tok blant ainna "Sunshine of your love" av Cream. Han søkki kor det svingte! Og denne gangen sang æ heller ikkje så innmari falskt at mælka blei sur i kjøleskapan i husan omkring.

Leif'en, Roger og Jan R

Men, til saken!.I mitt forrige innlegg om Free'raperan var æ inne på han dærre Knausgård og "Min kamp"-bøken hannes. Da skreiv æ at han fan'kje vesste ka han snakka om, og det mene æ på alvor. For uansett kor mykje han Knausgård har slitt med laus mage, drøggs, pængemangel, øresus, kvinnfolkhistorie, røykhoste, prestasjonsangst, tåfis og haupina, så kan det aldri måle sæ med de utallige kampan som vi Free'raperan sleit oss igjennom.

Og som ikkje det var nok, hadde ei lunefull skjebne tildelt oss en manager og en lysmester/sjåfør som ikkje alltid var helt tilregnelig. Den ene måtte du tælle fingran dine ætter å ha håndhilst på, og den andre rakk du knapt å hilse på før han hadde pantsatt fingran dine og skaffa sæ ildvann for pængan. 

Men når sant skal sies. Ka hadde vel 70-tallet vært for oss Free'raperan uten disse to fargerike personan? Jo, det skal æ si dæ. De åran hadde vorre mykje mindre full av liv og latter og minneverdige historie . . . . . Slik e det no engang med oss menneska. Når vi står midt oppe i det, kan vi skjære teinner av forbainnelse, men når vi får det litt på avstand skjønne vi at slike ting gir livet krydder . . . . og at livet uten slike folk ville vorre som å pirke i sæ fårikål uten både salt og peppar. 

Men tilbake til han Knausgård og "Min kamp". Æ har sagt det før. Han kan ikkje måle sæ! Du himla tid - kor vi Free'raperan sleit! Husk at vi va barn av søttitallet og aillt som faintes av sex og drøggs og råkk og råll . . . . og klamydia og steike dårlig heimbrent. Det var et jækla slit fra ende til annen.

Trening i kyssekunst med sekundant

La mæ ta nåkken eksempla, og la mæ begynne med sex'en. Med navnet vårres "Free Rape" forstod jo kvinnfolkan at vi var kollåpen for alt. 

Ingen av dem trengte å være beskjeden, skrape med foten og be om lov. Vi guttan var mottakelig for alle tilnærmelsa. Alt fra feminin forføringskunst med fingerspitzgefühl under trusestrikken til det å bli brøtte ned, kyssa med åpne spøttkjærtla og grådig håndtert av kvinnfolk med dyriske drifter. 

Ja, det var ei tid for oss Free'raperan som oste av bankanes pikehjerter og heite netter . . . Ja, nokken ganga blei det så mykje sex på oss at vi knapt fikk mat i oss innimellom slagan. Ja, knapt tid til en røyk innimellom aille de hundretalls av vakre dama som sverma omkring oss . . . . 

Nei, for svarte! Dette e jo bare forbainna tuill! Vi sleit! Sleit som fan! Dette var jo 70-tallet. Tiåret der de fleste kvinnfolkan sværga til en mote som absolutt likna grisen. Det hele gikk ut på å være mest mulig hæslig. Svære ukledelige gensera, mannfolkskjorte til knærn, bukser som 10-mannstelt, ustelt hår, Sigrun Berg-sjal og bjeksko. De så'kje ut . . . og vækka knapt ainna følelsa i oss Free'raperan enn akutt fluktbehov. 

Nåja, på den andre sida så var heller ikkje vi Free'raperan nokka å skryte av; uflidd og med eim av helgefyll. De som sværma rundt oss var nok mer spyflue enn kvinnfolk.

Men uansett kordan det no var eller ikkje var, hadde det ikkje vorre for nokken få kvinnfolk som faktisk så ut som kvinnfolk, og som fant oss Free'raperan nokken lunde akseptabel, ville vi guttan mest sannsynlig ramla inn i et livslangt sølibat eller måtte ha skifta lægning for å få oss en bette . .

Nei, når det gjaldt sex'en hadde nok vi Free'raperan lite å skryte av, dessverre.

Men derimot, når det gjaldt drøggs'en! Nei, du svarte fan! Tru mæ - på drøggs'en var vi Free'raperan nokken skikkelige ræsera, helt uslåelig! Antakelig værst i hele Nord-Norge. NEI, VÆRST I HELE NORGE! 

Nåja, kanskje ikkje de aller værste . . men vi var i alle fall ganske uslåelig. . . i alle fall litt.

Titte H. (lysmester, sjåfør, rodie og muntrasjonsråd)

Nei, førr å være ærlig var vi nokså telbakeståanes på drøggs'en også . . . Faktisk helt på trynet. 

Mens forbildan vårres i Led Zeppelin, Status Quo, Motörhead, Nazareth, Rolling Stones, Uriah Heep og Deep Purple var så STEIN at de kunne vorre en del av grunnmuren på ka som helst betongbygg, ville vi Free'raperan bare ha forårsaka bygningskade og erstatningskrav mot entreprenøren. 

I tillægg ville nok bygghærran porra oss ut av grunnmuren og gitt oss saftig juling . . . . . Ja, så lite stein var vi. Det einaste vi kunne skryte av, var at vi kjente ganske mange som hette Stein . . . men det telle jo ikkje nokka i drøggs-sammenheng, dessverre.

Nei, hos oss Free'raperen gikk nok drøggs'en mæst i tobakk, alkohol og cocca cola . . . . . Men han søkkivære kor vi drakk alkohol og røkte tobakk! . . . . og drakk cola. Og sniffa gjorde vi også . . . ja, sjølsagt ikkje lim og bensin og slike skumle ting. Det gikk nok mest i sniffing av ulike avgassa.  

Ja, som for eksempel den gangen da vi lå i telt etter ei spelling på Jægervatnet, og lysmesteren hadde fått i sæ for mykje rømmegraut og øl kvelden i forveien . . . . . . Snakk om å våkne opp i en skjetten drøm!!! Lufta i teltet var så kompakt av tarmgassutslæpp at vi måtte skjære oss ut av det med en tållekniv. Æ var knapt i stand til å puste normalt igjen på flere daga.

Ja, vi begynte kanskje ikkje å hallusinere etter slike sniffe-episoder, men den gangen en av gitaristan tok av sæ gummistøvlan etter ei spelling, og tåfislukta inntok hele gjestgiveriet og la sæ om oss som en ramm forbainnelse . . . . . . ja, da begynte vi alle å hallusinere og det varte i flere tima. Sjøl huske æ at når vi kjørte tilbake til Trømsø igjen, stakk æ hauet ut av bilvinduet uten å stange painna i vindusglasset. Snakk om hallis! Helt konge! Max stein! . . . . . . Men det kan jo kanskje også ha si forklaring i at vinduet var blitt sveiva ned? . . . 

Hårek - - -  var vel et av navnan vi greip tell, når vi blei plaga av dårlig rykte? 

Men æ innser det. Verken på sex'en eller drøggs'en var vi Free'raperan nokken ræsera, og på disse områdan hadde vi mange flere nederlag enn han Kanusgård nokken gang kunne drømt om . . . . . . Men derimot når det gjaldt råkk og råll!

Råkk og råll?! Han søkki! Der var vi mestra! På vårres beste i 1974, trur æ, hadde vi over 80 låta på spillelista og de fleste av dem var knaillhard råkk og råll med avslitte gitarstrenga, pessvåt av svette, avsvimte dame og forsterkera i full fyr!

Ja, æ skal ikkje påstå at damen svimte av på grunn av oss og musikken vårres . . . . Det kan jo også ha vært kvinnefrigjøringa på 70-tallet og rætten til å kaste sæ inn i helgefylla . . . . også for kvinnfolk som da forlangte å gjøre de samme idiotiske ting som det vi mainnfolk dreiv med.

Men som aille store søttitalls råkkestjerne hadde vi i alle fall på oss rare hatta og spellte luftgitar på fæsta hos hverandre. Det var nokså lett førr en av gitaristan vårres. Imellom spellingen på Polleidet, Lakselvbukt, Storsteinnnes, Vollan, Straumsbukta, Kvaløyvågen, Jægervatn  . . . . eller på ungdomsskolefæsta i Tromsø, hendte det at han pantsatte gitaren sin hos en eller anna brukthandler. Derfor måtte han ty til luftgitar av og til.

Ja, han lærte mæ ikkje bare å spelle luftgitar, men også å stæmme den, og det e ganske vanskelig når man ikke kan se stemmeskruan. Da var det jo heller ikkje ainna å venta enn at det blei ganske surt, når vi heiv oss i gang med en eller anna låt.

Ja, ja . . . . ka sa æ? Jo, at når alt kommer til alt så kan bare han Knausgård klappe igjen gomman og gå å lægge sæ. Vi Free'raperan sleit mykje meir enn han på alle områda. Både på sex'en og drøggs'en hadde vi det mykje, mykje værre enn han. Det hente at vi tell og med måtte bytte navn fra FreeRape til f.eks. Hårek fordi vi hadde skapt litt for mykje rabalder på eller utaførr sceenen. 

Bare på ett område hadde vi mindre kampa og problema enn han . . . . og det var på råkk'en og råll'en . . . Der hadde vi det mykje bedre enn han, trur æ. 

. . . .

Sionistisk nestekjærlighet

 

Gaza-krigen varte fra 27. des. 2008 til 18. jan. 2009. Israel angrep den palestinske bosettinga på Gaza-stripa og drepte 1.380 mennesker, deriblant mange barn og gamle. I alt 5.380 palestinere ble såret, og mange sterkt kvestet for livet. De norske legene Gilbert og Fosse opplevde det på nært hold.

Mange tror at religiøs fanatisme bare finnes i Islam. Dessverre finnes fanatikere i alle religioner, også innen jødedom og kristendom. Fellestrekket er at fanatikere i alle religioner legitimerer sine meninger og handlinger med utgangspunkt i "den rette fortolkningen" av hellige skrifter, og selvsagt har de rett og alle andre feil. 

De kan alt, vet alt og har ingenting å lære av andre. Vitenskaplige fakta og sunn fornuft er irrelevant, og det gripes ofte til vold mot mennesker som ikke deler deres politisk-religiøse vrangforestillinger. I så måte er de på samme lavmål som politiske fanatikere som fascister og nazister.

Derfor er det også et utrolig paradoks at Israel i dag blir styrt av sionister; politiske og religiøse fanatikere som ikke står tilbake for verken nazister eller fascister. Tortur og andre brudd på menneskerettighetene, apartheid, ulovlig okkupasjon, systematiske brudd på FN-vedtak, osv. er dessverre blitt et kjennetegn ved staten Israel, til forferdelse for mange jøder og andre mennesker rundt om i verden, herunder også religiøse grupper som f.eks. det jødiske Neturei Karta som tar klar avstand fra det sioniststyrte Israel. En dokumentasjon over noen av lovbruddene kan lastes ned her (pdf.) 

Men den sionistiske ideologien har også sine tilhengere. Her i Norge tiljubles de av lobbyen "Israels venner" på Stortinget og ulike sekter i norsk kristen lekmannsbevegelse. I henhold til mange av disse gruppene, har Israel en guddommelig rett til å utvide sitt territorium på bekostning av andre etniske folkegrupper.

Altså en guddommelig rett til å okkupere, fordrive og drepe andre som ikke er etniske jøder. Og samtidig gjør mange av disse gruppene seg til talsmenn for nestekjærlighet og godhet. Nestekjærlighet og godhet! Ufattelig. Et rasjonelt paradoks, . . . . men så synes da rasjonalitet ikke å være noe disse folkene prioriterer. 


"Sionistisk nestekjærlighet - Gaza 2009", Jan R. Iversen, 2009, olje på plate, 33 x 42 cm ©

 
.................

Dansen rundt gullkalven (1993)

Så danser vi rundt gullkalven,
så danser vi rundt gullkalven,
og Moses skriker
og Ghandi sukker
og Voltaire stønner.
Sokrates ber om nok et beger,
han vil absolutt ikke se mer.
- Sannheten er blitt markedsstyrt!

For nå danser vi rundt gullkalven igjen

nå danser vi rundt gullkalven igjen,
og trærne dør
og maten forgiftes
og lufta gir sår hals.
Ungene fra framtidsbyen Tsjernobyl,
har tårer i øynene og blod på leppene.
- Framtida ligger snart bak oss!

Men vi danser rundt gullkalven vi,
vi danser rundt gullkalven vi,
og TV'n viser fotball
og radioen lager lyder
og Dagbla' viser katta som vant i Lotto.
Og vi kaller det nyheter,
mens sennepsgass dreper folk langt borte.
- Hurra for den fjerde statsmakt!

For vi lar oss villig drepe
av brød og sirkus
og blir stadig mer tom i blikket,
og blir stadig mer fjern i blikket,
og blir stadig mer dum i blikket,

der vi danser rundt gullkalven vi,
der vi danser rundt gullkalven vi,
der vi danser rundt gullkalven vi.

Gi oss Ghandi! Gi oss noen!
For Guds skyld. Vekk oss!
Smell oss i trynet med en spade!
La oss bare ikke leve og dø slik!



"Dansen rundt gullkalven", 1993, Jan R. Iversen

Biff ala Rembrandt

Barokken regnes av mange som malekunstens gullalder med legendariske mestere som bl.a. Michelangelo da Caravaggio (1571 - 1610), Peter Paul Rubens (1577 - 1640), Diego Velázquez (1599 - 1660), Rembrandt van Rijn (1606 - 1669) og Johannes Vermeer (1632 - 1675).

Teknikken til disse malerne krevde stor tålmodighet og presisjon. De la lag på lag med transparent / "gjennomsiktig" maling, og skapte på den måten god dybdeeffekt og stofflighet uten å male "pastos", dvs. ved hjelp av tykke, relieffliknende malingslag som den senere post-impresjonisten Vincent van Gogh (1853 - 1899) ble en typisk representant for. 

En nålevende mester og en verdig arvtaker etter barokkmesterne er vår egen Odd Nerdrum. 

Rembrandts maleri er over 350 år gammelt og er blitt mørkere over tid. Derfor la jeg på litt ekstra overlys og friskere farger i håp om å komme nærmere originalmaleriet fra 1655. For morro skyld gjorde jeg også slakterkona mindre blyg og trakk henne mer fram i maleriet.

 

 

Tålmodigheten min sviktet imidlertid, og det ble nok mer pastos- enn transparent-teknikk.

Nå skjønner jeg hvorfor Rembrandt og de gutta tok seg tid til å male transparent; de ble ikke heftet bort av TV, PC, Skype, Blogger, Twitter og andre tidstyver. 

Kanskje er det derfor "moderne malerkunst" synes å bestå mer av impulsiv klatting enn tålmodig presisjonshåndverk? (spurte han syrlig og smilte ondt :-)  

Hvis man vil studere teknikken til barokkmalerne, er det ingen bedre måte å gjøre det på, enn å prøve selv. I 1985 gjorde jeg det med utgangspunkt i Rembrandts "Okseslaktet".

"Biff ala Rembrandt", 1985, Jan R. Iversen. Olje på plate, 27 x 35 cm ©.