Når den arktiske vinteren holder pusten . . .

 (klikk på bildet for større versjon)  

For noen dager siden satte jeg meg i vegkanten i nærheten av Rakkfjord på Kvaløya, vest for Tromsøya. Det var som å sitte i en enorm polarblå katedral. Alt var stille. Ingen bølgeskvulp, ingen lyder av fugler, av dyr eller mennesker, ingen biler, ingen vind . . . Ingenting, absolutt ikke en lyd, bare en allestedsnærværende, vedvarende ro.

Med ett ble jeg klar over at også jeg selv holdt pusten. Ja, kanskje er det noen av oss som ikke liker å skape unødig støy i en polarblå katedral? Kanskje prøver vi heller å bruke stillheten som en døråpner til ettertanken? Men i motsetning til naturen er det heller sjeldent at vi mennesker kan vedlikeholde slik stillhet over lengere tid. Det var da jeg kom til å tenke på Arnulf Øverland og hans dikt "Mennesker har ikke meget ro" (1962).  

Mennesker har ikke meget ro.

Du ser dem søke og savne

   noen å favne,

   et sted å bo.

   Barn er dem kjære.

For dem kan de sette sitt liv på spill.

Av ømhet for rett og ære

har mange gått gjennom ild.

Hvordan kan det da være,

at bare i menneskets hjerte

   blir ondskapen til?

Foto ("Den blå kaedral"), Jan R. Iversen, februar 2012