Hvor mye jord trenger et menneske?

Leo Tolstoj, malt av Ilya Repin i 1887

Vi leser kriminallitteratur som aldri før. I alle fall om trenden fra 2009 har holdt seg, og det tror jeg den har. Det finnes mye bra innenfor den sjangeren, men er vi i ferd med å glemme annen skjønnlitteratur? Leses f.eks. Hamsun, Steinbeck, Hemingway, Tsjekhov og Tolstoj ennå?  Har vi glemt litteratur som tar opp annet enn drap, skurk og politi?

Leo Tolstoj (1828 - 1910) er en av verdenslitteraturens største forfattere. Blant hans mest berømte bøker finnes "Krig og fred" og "Anna Karenina", men han skrev også mange noveller og mindre fortellinger som f.eks. "Hvor mye jord trenger et menneske?" Den ble skrevet i 1886, men er like aktuell i våre dager. Ja, kanskje enda mer aktuell i dag, i en verden som styres av tøylesløs markedsliberalisme (også kjent som nyliberalisme) og dens hovedpremiss: "Greed is good".

Jeg har ikke funnet denne fortellinga i norsk oversettelse, men du kan lese den på engelsk på "Gutenberg.org". Er du imidlertid interessert i et kort resyme, finner du det nedenfor. 


Småbonden Pahom bestemmer seg for å skaffe familien mer jord. Vel nok har vi det bra nå, tenker han, men om jeg bare hadde nok jord, ville jeg ikke en gang fryktet djevelen. Men djevelen hører han og legger en plan.

Like etter bestemmer en storbonde i landsbyen seg for å selge sin eiendom, og Pahom og noen andre småbønder kjøper så mye land de makter. En god høst gjør at Pahom kan nedbetale noe gjeld og leve et mer komfortabelt liv.

Jakten på mer eiendom og arbeidet med å passe den han allerede har, går imidlertid til hodet på Pahom, og fører til at han stadig kommer i krangel med sine naboer om grensestolper og andre ting. Til slutt selger han og flytter til et annet sted der han kan kjøpe seg en enda større eiendom. Her blir avlingene større og han legger seg etter hvert opp en liten formue. Likevel er han ikke tilfreds. Selv om han er blitt enda rikere, ergrer det han at han ikke kan kjøpe mer jord, men i stedet må leie tilleggsjord av andre jordeiere.  

Så en dag får han høre om Bashkirene, ei folkegruppe som har tilgang til ufattelig mye fruktbar jord. Bashkirene er kjent for å arbeide til de synes de har nok, og deretter bruke tid og penger til å kose seg og ta livet med ro. Pahom besøker bashkirene og prøver å få kjøpt så mye jord han kan til billigst mulig pris. Bashkirene er ikke tilhengere av så mye prat og pruting fram og tilbake, og forslår i stedet at Pahom kan få så mye land han klarer å gå rundt på en eneste dag, og til bare 1000 rubler. 

Avtalen innebærer at Pahom skal starte ved daggry og merke sin rute underveis med et spadestikk i jorda. Hvis han rekker tilbake til sitt utgangspunkt før solnedgang samme dag, vil hele området han har sirklet inn være hans eiendom. Hvis han imidlertid ikke rekker tilbake til utgangspunktet før solnedgang, får han ikke kjøpt noe land av bashkirene og han vil også ha tapt sine 1000 rubler til dem. Pahom synes bashkirene er svært enfoldige. I løpet av en dag vil han kunne ringe inn land som er verdt det tidobbelte. Derfor aksepterer han straks avtalen og starter ved daggry neste dag. 

Han går og går og merker med jevne mellomrom sin rute med spadestikk i jorda. Han ser det ene gode jordarealet etter det andre. Der er et område som er godt til hvete og der er et som passer utmerket til lin. Han er så opptatt av å tilegne seg mest mulig jord at han ganske sent oppdager at sola er i ferd med å gå ned. Likevel ser han at han har innringet et stort område, verdt svært mye mer enn 1000 rubler. Nå gjelder det bare å komme seg tilbake til bashkirene som venter på han ved utgangspunktet som han forlot ved daggry. Han går raskere og raskere. Med drivende svette og økende redsel ser han sola stadig nærme seg horisonten. Han kaster fra seg jakken og spaden, og løper så fort han kan. Han makter knapt å puste idet han endelig får øye på bashkirene som venter på bakketoppen han forlot ved daggry. 

Med oppmuntrende tilrop fra bashkirene kjemper han seg fram de siste hundre meterne. Nærmest bevisstløs når han fram til dem i samme stund som sola går ned. Bashkirene strømmer til for å gratulere han, men i samme stund dør Pahom av sine anstrengelser. Tjeneren hans begraver han i en vanlig grav som er seks fot lang. Altså akkurat så mye jord som et menneske trenger.