Apens siste sang

 

APENS SISTE SANG

 

Kom! La oss kjøpe mer
og kaste mer!
Hold alle butikker åpne - dag og natt!
Tenn alle lys - dag og natt!
La oss forbruke alle jordas ressurser,
hurtig som bare fan!

I dag tjente en norsk multimilliardær 724 nye millioner
og fortsatt vil han ha mer. Mye mer!
Så la oss forbruke mer, 

så han klarer det.
(For slike som han får aldri nok?)

I dag brente multinasjonale bedrifter 
over hundre km2 regnskog
og fortsatt vil de ha mer. Mye mer!
Så la oss forbruke mer, så de klarer det.
(Hvor lenge skal de få lov
til å ødelegge jordas framtid?)

 I dag ble politikere i verden bestukket 
av økonomiske banditter
og de vil la seg bestikke igjen.
Så la oss velge dem på ny,
slik at de kan betjene andre 
enn oss som valgte dem.
(Hvor lenge skal vi velge
og ha tillit til slike forbrytere?)

I en verden der grådigheten er blitt vår Gud
hyller vi makta og pengene
og avskyr tanken på konsekvensene.
Vi ser fryktsomt i bakken
og skylder på kapitalister og politikere,
mens vi selv er det største avskummet,
fordi vi fortsatt lar slike ting skje. 

I går la FNs klimapanel fram sin siste rapport,
og fortsatt vil vi ha mer!

Når jeg neste gang ser meg i speilet,
og gransker øynene nøye,
vil jeg se blikket til en uintelligent ape.

Men når du og jeg en gang
tør å innrømme det,

er det kanskje for sent

for oss alle?

 

"Grådighetens endelikt", olje på lerret, 40 x 50 cm, 2013,  Jan R. Iversen ©
"Apens siste sang", stuntpoesi, 2013 

Nasjonalgalleriet - London

The National Gallery, det britiske nasjonalgalleriet, ligger på Trafalgar Square. Museet ble grunnlagt i 1824 og har ei samling på over 2300 malerier. Samlinga er dermed ikke blant de største i Europa, men inneholder likevel noen av de mest berømte perlene i bildende kunst.

Når jeg i september 2013 gikk gjennom utstillinga, slo det meg at den rommet malerier fra så godt som samtlige epoker i Europeisk malekunst fra tidlig middelalder og fram til begynnelsen av 1900-tallet. Bildende kunst av yngre dato med fotfeste i epoker som kubismen, popkunst, etc. finner man på Tate Modern. Er man primært ute etter britisk kunst med storheter som William Turner, John Constable, David Hockney, o.l. er Tate Britain rett sted å besøke.

Nedenfor har jeg lagt ut noen malerier som National Gallery har i sin samling, og som jeg av en eller annen grunn har et personlig forhold til.

Arnolfinis bryllup (1434)

"Arnolfinis bryllup", Jan van Eyck, 1434

Jan van Eycks maleri ble opprinnelig kjent under navnet "Arnolfinis bryllup", men denne forståelsen har bleknet. I dag omtales det mest som "Dobbelt-portrettet av Arnolfiniene".

Grunnen til det er at maleriet er fullt av symboler (bl.a. et tent og et utbrent stearinlys) som kan peke i retning av at Eyck malte det på bestilling fra Arnolfini som et minne om hans elskede kone som døde i barsel. Ønsker du å vite mer om denne fortolkninga finner du den på YouTube (video). 

Tvetydigheten i hvordan dette maleriet kan tolkes, og herunder utstrakt bruk av symboler, er noe av det som har bidratt til min interesse for dette maleriet. 

En annen faktor er at jeg alltid har beundret Jan van Eyck for hans tekniske eller håndverksmessige ferdigheter. Med teknologien (fargepigmenter, olje, pensler, etc. i den tidlige renessansen) er det en stor prestasjon å male så naturalistisk presist. Sett fra mitt ståsted er Jan van Eyck på høyde med berømtheter som Rubens og Rembrandt som levde over hundre år etter.

Kveldsmat hos Emmaus (1601)

Den italienske renessanse-maleren Caravaggio (1571 - 1610) har alltid hatt ei høy stjerne hos meg. Til tross for et hardt og utsvevende liv rakk han å skape mange mesterverk. Deriblant "Kveldsmat hos Emmaus" som også er et godt uttrykk for mye av det Caravaggio tilførte malerkunsten.

"Kveldsmat hos Emmaus", Caravaggio, 1601

For det første clairobscur-teknikken, dvs. en svært bevisst bruk av dramatiserende lys og skygger. Mange vil ha det til at Leonardo (1452 - 1519) var den første som tok i bruk denne teknikken i bl.a. maleriet "Dame med røyskatt" (1490). Ikke uenig i det, men jeg synes det er viktig å understreke at Leonardo ikke brukte teknikken som et dramatiserende virkemiddel, men mer som en faktisk gjengivelse.

Det er ikke noe dramatisk i f.eks. Leonardos "Dame med røyskatt", mens dramatikken lyser av verkene til Caravaggio, som f.eks. "Judith halshogger Holofernes" (1599) og "Kveldsmat hos Emmaus" (1601). I sistnevnte maleri ser vi to av Jesus disipler i samme øyeblikk som de sjokkert oppdager at de sitter til bords med den korsfestede Jesus (Lucas 24: 30-31).

Andre nyskapende element ved Caravaggio, er "helhetsbudskapet" og vektlegginga av personers "indre opplevelse av situasjonen" som også dette maleriet gjengir. Vil du vite mer om det, finner du noe her.  

Venus ved speilet (1648)

Diego Velázquez (1599 - 1660) er den spanske barokkens fremste portrettkunstner. Han malte i det strengt religiøse Spania der inkvisisjonen var vakthund for den rette tanke og den rette atferd.

"Venus ved speilet", Diego Velázquez, 1648

Til tross for dette og til tross for at Velazquez også var hoffmaleren til kong Filip IV, malte han i 1648 "Venus ved speilet". Maleriet ble holdt skjult av noen ved kongens hoff, og endte i 1813 opp i England der det senere ble kjøpt av Nasjonalgalleriet.

Min interesse for maleriet er dels at det ble malt av en kunstner som visste at maleriet kunne bli brukt mot han av inkvisisjonen, hvis han av en eller annen grunn havnet i unåde ved hoffet. Likevel tok han altså sjansen på å male det. Sett fra mitt ståsted, forteller det mye om Velazquez store integritet som kunstner. Det står respekt av slikt.

Et annet interessant trekk ved maleriet, er at Velazquez tar i bruk den såkalte "Venus-effekten" der gudinnen Venus tilsynelatende beundrer sin skjønnhet i et speil. For den som betrakter maleriet, oppleves det imidlertid som om Venus møter blikket hans/hennes i speilet. Denne effekten kommer særdeles godt til syne i Rubens maleri med samme tema.

Erasmus (1523) og Ambassadørene (1533)

Erasmus av Rotterdam, Hans Holbein (1523)

Er man opptatt av portretter og især renessansens portretter, kommer man ikke utenom Hans Holbein d.y. (1497 - 1543) som mot slutten av livet var hoffmaler hos den beryktede Henrik VIII av England.

Blant Holbeins mange portretter har jeg helt siden ungdommen vært fascinert av portrettet av Erasmus av Rotterdam. For meg ble Erasmus en kombinasjon av forkjemper for et bedre samfunn og en oppdagelsesreisende i glemt kunnskap. En slags kunnskaps-arkeolog som gikk på jakt etter glemt visdom i nedstøvete pergamenter, bortgjemt i arkiver og biblioteker.

Erasmus kom fra fattige kår, men utdannet seg til teolog / prest og ble en ledende forkjemper for den humanistiske ideologien som blomstret opp under renessansen i Europa.

På linje med andre humanister var han opptatt av antikkens filosofi, vitenskap og språk; gresk og latin som de trengte i sine studier av gamle skrifter og pergamenter. Begrepet humaniora ble brukt som en betegnelse på antikkens store visdom. Den mellomliggende perioden, middelalderen, så renessansens humanister på som ei tid preget av overtro, uforstand og barbari.

"Ambassadørene", Hans Holbein (1533)

Målt opp mot middelalderens syn på mennesket som et usselt kryp befengt av arvesynd, la Erasmus og andre humanister vekt på mennesket som et verdifullt vesen, skapt i Guds bilde, og som derfor verken kirken eller fyrster kunne eller burde gjøre som de ville med. Mennesket måtte ansees som fritt (fra bl.a. slaveri og livegenskap), verdifullt og uavhengig. 

Et annet av Holbergs berømte portretter, "Ambassadørene" fra 1533, finnes også i Nasjonalgalleriet og viser bl.a. Holbeins fabelaktige innsikt i perspektiv.

Ved føttene til de to franske ambassadørene ved Henrik VIII's hoff, har Holbein malt et dødninghode som kun kan sees korrekt fra høyre side av maleriet. Sett rett forfra gir det ingen mening. Dødningehoder ble i renessansen gjerne brukt som en påminning om at all rikdom og berømmelse var forbigående, og ville til slutt bli innhentet og lagt i grus av døden. På sett og vis samme påminnelse som uttrykket "Memento mori" ("Husk, du skal også dø") som en slave hvisket i øret til den eneveldige keiseren under triumftogene i antikkens Roma.

Når man ser sjølgodheten hos mange i verdens politiske og økonomiske elite og hva de forårsaker av krig og elendighet, er det tydelig at de ikke har noen som hvisker dem noe i øret; noe som kunne satt igang en sunn sjølkritikk og forbedring av atferd.

Filthatten (1625)

Peter Paul Rubens (1577 - 1640) er bl.a. kjent for sine lubne, halvnakne gudinner fra gresk og romersk mytologi; skikkelser som ofte spiller en underordnet rolle i dramaet som Rubens gjengir. Se f.eks. "Bortførelsen av Leucippus døtre" fra 1618, der den dødelige  Castor og den udødelige Pollux kidnapper døtrene til Leucippus, prins av Messina.

"Filthatten", Rubens (1625)

Med "Filthatten" fra 1625 ser vi det stikk motsatte. Her er verken det fysiske eller psykiske i tråd med Rubens underlegne kvinner og tvilrådige gudinner. Modellen er trolig Susanna Fourment, datter av en rik handelsmann i Antwerpen, og selv om hun kan tolkes å framstå som nokså blyg i portrettet, antyder blikket, det betingete smilet og de korslagte armene at vi trolig har med ei selvbevisst ung dame å gjøre.

Antakeligvis er det snakk om et bryllupsportrett, malt samme år som hun giftet seg med Arnold Lunden, muligens en svensk handelsmann bosatt i Antwerpen? Jeg synes det er et nydelig portrett, og klart blant de beste portrettene Rubens malte.

Det står riktignok noe strid om det var han selv som malte det. Ingen er uenig om maleriets opprinnelse, dvs. at det kom fra Rubens atelier, men det hersker noe usikkerhet om det var Rubens selv eller noen av hans læringer som malte det. Årsaken er at deler av maleriet framstår som noe uferdig, som f.eks. høyre pufferme er hvitt, mens venstre side har sin grønne farge. Vakkert er det uansett. 

Høyvognen (1821)

På Nasjonalgalleriet er John Constables (1776 - 1837) "Høyvognen" et maleri man bør ta seg tid til å se nærmere på. For engelskmenn har maleriet omtrent samme status som "Brudeferden i Hardanger" har for mange nordmenn. Og på samme måte som brudeferdens malerne, Adolph Tidemann og Hans Gude, tilhørte John Constable den romantiske tradisjonen i malerkunsten.

Ved en konkurranse i 2005, arrangert av BBC, kom maleriet på andreplass etter Joseph William Turners "The Fighting Téméraire". Det er m.a.o. et av britenes store klenodier, og et av kunsthistorias store klisjeer i den forstand at man finner motivet gjengitt overalt, på tallerkener, håndklær, puslespill, kopper, t-skjorter, konfektesker, osv. osv. 

"The Hay Wain", John Constable, (1821), 130 cm x 185 cm

Høyvognen viser en landlig scene i området der Constable vokste opp. Tre hester er i ferd med å trekke ei stor gårdsvogn over elva som skiller fylkene Suffolk og Essex.

I det jeg har lest om maleriet, er det særlig Constables begavelse som landskapsmaler som trekkes fram. Hvis man ser maleriet på en viss avstand, ser det svært detaljert ut. Går man nærmere ser man at måten Constable maler på, synes å være en forløper for stilen som impresjonistene utviklet sent på 1800-tallet. I så måte er det mulig å si at Constable var historias første impresjonist, i alle fall i sjangeren landskapsmaleri.

Krigsskipet Temeraire taues til sin siste fortøyning for å bli hugget opp (1838)

Selv om Joseph M.W. Turner (1775 - 1851), "lysets store mester", er best representert på Tate Britain, finnes det selvsagt også noen perler av han på Nasjonalgalleriet. Deriblant dette maleriet avseilkrigsskipet Temeraire som deltok i "Battle of Trafalgar" i 1805. I dette sjøslaget overvant Lord Nelsons flåte på 27 skip Napoleons fransk-spanske flåte på i alt 33 skip. Seieren innebar at Storbritannia sikret sin rolle som verdens største og militært sterkeste kolonimakt til langt inn på 1900-tallet.

Etter hvert overtok moderne dampskip rollen som Storbritannias koloniale knyttneve til havs. Dermed ble de gamle seilkrigsskipene overflødige og sendt til opphugging. Deriblant også Temeraire som hadde kjempet side om side med Lord Nelsons flaggskip Victory ved Trafalgar.

"The Fighting Temeraire, tugged to her last berth to be broken up", Joseph M.W. Turner (1838)

Turner ønsket å gi Temeraire en siste honnør med dette maleriet. Han beundret de store seilskipenes utforming og velde der de ble erstattet av stygge dampbåter med all sin motorstøy og skitne kullrøyk. I dette maleriet får han det godt fram ved å kontrastere det lyse og smekre marineskipet Temeraire med den svarte og buldrende taubåten, der den trekker Temeraire til hennes uverdige død som skrot for oppkjøp.  

I realiteten ble Temeraire ikke trukket av bare en, men to slepebåter. Det skjedde heller ikke i solnedgangen om kvelden, men det spilte selvsagt ingen rolle for Turner. Hans oppgave var ikke å gi oss et realistisk bilde av hendelsen, men å formidle en vemodig stemning. Slik jeg ser det, oppnådde han det på en helt fabelaktig måte med sin bevisste bruk av alt fra geometrisk komposisjon til farger, tekstur, lys og skygger.

Nettopp dette maleriet samt maleriet "Snowstorm: Steamboat off a harbours mouth", malt i 1842, står for meg også som malerier som innvarsler male-epoker som skulle komme i framtida. Kanskje især i "snøstorm-maleriet" står Turner som foregangsmann til det som mot slutten av 1800-tallet skulle komme til å bli omtalt som impresjonisme, og det som inn på 1900-tallet skulle komme til å bli omtalt som abstrakt kunst.

Solsikker (1888)

Avslutter denne runden fra et av verdens fremste kunstmuseer med en av mine store favoritter, og da sikter jeg både til kunstneren selv, Vincent van Gogh (1853 - 1890) og dette maleriet, "Solsikker".

Solsikker, Vincent van Gogh (1888)

Det og flere andre solsikke-motiver ble malt i Arles, høsten 1888 og i en spesiell anledning. Vincent aktet å dekorere rommet til en tilreisende venn og kunstmaler fra Paris, Paul Gauguin (1848 - 1903), med nettopp malerier av solsikker. 

Det finnes i alt 4 malerier av dette motivet som i dag er fordelt på tre kunstmuseer Munchen, Amsterdam og London samt ett i privat eie i Tokyo. 

Nettopp dette solsikkemotivet har alltid fascinert meg. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor, men jeg tror det har å gjøre med hvordan Vincent eksperimenterte med både farger og maleteknikker i de fire maleriene. Uansett synes gult å ha blitt hans yndlingsfarge etter oppholdet i Paris i 1886, og det er vel det samt Vincents veloverveide bruk av farger (bl.a. komplementær-kontraster) som ble hans kjennetegn i maleriene som fulgte fram til hans tragiske død i 1890.

I ettertid kan det tilføyes at for å lære litt om de ulike teknikkene samt selv eksperimentere med farger i en kontekst der gult dominerte, kopierte jeg i 2015 den varianten som henger i Van Gogh-museet i Amsterdam.

---- o ---- o ---- o ----

Hva kan man si? Ikke annet enn at National Gallery i London imponerte en penselsvinger fra det høye nord. Riktignok var det beste med hele London-reisen å få treffe igjen min yngste datter som arbeider som journalist i London. Derfor kommer National Gallery som nest best i denne sammenhengen ;)  

Hykleren

 

Friedrich Nietzsche: 

"Politikerne som styrer statene har aldri brydd seg om sannheten, bare om den sannheten som er nyttig for dem. Eller mer presist; hva som helst som er nyttig for dem, enten det er sannhet, halvsannhet eller løgn".

Spørsmålet om hva som er sannhet, fikk meg til å minnes et dikt som stuntpoeten kom med i 2012. Tar det like godt med her ettersom jeg synes det passer godt til denne malingsskissa 

Sangen om Norge 

Syng! Wir fahren gegen Serbia mit Bomben und Granaten!
Stolte nordmenn kjemper for Albaner'n og Kroaten
Vi sluntrer aldri unna, vi er lydige soldater
som tar vår tørn på maktens blodige teater.
NATO er vår gode venn, vår føringsoffiser
vi tier når han sier "Go!", vi sier ikke mer.

Syng! Wir fahren gegen Afghanistan mit Bomben und Granaten!
Stolte nordmenn kjemper hardt mot Taliban-prelaten
Fanger som vi tar i vår stolte kamps bravur
overlates kjekt og greit til CIA-tortur
NATO er vår gode venn, vår føringsoffiser
vi tier når han sier "Go!", vi sier ikke mer.

Syng! Wir fahren gegen Libya mit Bomben und Granaten!
Stolte nordmenn bomber kjekt Libya-potentaten,
Vi sloss for landets frihet mot Gadaffys diktatur,
og overlater restene til gruelig tortur.
NATO er vår gode venn, vår føringsoffiser
vi tier når han sier "Go!", vi sier ikke mer.

Syng! Wir fahren zu Hause ohne Bomben und Granaten!
Stolte nordmenn går i kne for verdens-plutokraten
Uten skam vi står der i vårt eget paradis
og deler ut med brede smil Nobels fredspris.
Hykleriet er vår gode venn, vår føringsoffiser
vi tier når han sier "Go!", vi sier ikke mer.

 

 

"Norsk utenriksminister" eller "Hykleren", Jan R. Iversen, malingskisse i akryl på plate, 27 x 35 cm, 2013 ©

 

Nordnorsk Mona Lisa

Å kopiere maleriet Mona Lisa (Fru Lisa) av renessansekunstneren og vitenskapsmannen Leonardo da Vinci, ble en lærerik og pussig opplevelse.

I vel 16 år, fra 1503 - 1519, malte Leonardo på portrettet av Mona Lisa eller rettere, Lisa Gherardini; kona til en rik silkehandler i Firenze. Det ser man forresten av den store mengden stoff som klærne hennes består av. Det var et signal på rikdom i renessansen.

At Leonardo brukte så lang tid på maleriet avslører en del. En av mange forklaringer er at han hadde så mange jern i ilden at maleriet nødvendigvis måtte ta tid. En annen er at han brukte maleriet som en reklameplakat for å overbevise potensielle oppdragsgivere at han mestret malerkunsten til det fullkomne. 

En tredje forklaring er at han brukte maleriet som huskeliste for sine nyskapinger i malekunsten som bl.a. sfumato-teknikken, å male et portrett forfra og å ta i bruk "luftperspektivet" der avstand skapes ved å gjøre fjerne objekter uklare og kjøligere. En siste forklaring jeg vil nevne, er at han ble så fascinert av portrettet at han ikke orket å fullføre det. Da kunne han jo stadig vende tilbake til det med nye endringer og forbedringer. Til tross for sin homofile legning ble han kanskje også fanget av skjønnheten hennes? 

Da jeg malte denne kopien av Mona Lisa, oppdaget jeg raskt at det bød på mye lærdom i komposisjon og maleteknikk. Jeg lærte også at jeg ikkes skal være spontan i forberedelsestadiet. Jeg hadde valgt et linlerret å male på, og et format på 41 x 33 cm (1.353 cm2). Leonardo hadde på sin side malt på et "glatt" trepanel i størrelse 77 x 53 cm (4.081 cm2).

"Mona Lisa" (1503 - 19), Leonardo da Vinci

Spontaniteten gjorde at jeg bl.a. fikk trøbbel med sfumato-teknikken ettersom valget av et mindre format samt den noe grove strukturen i lerretet, ble et hinder.

En annen ting var fargene. Leonardos nesten 500 år gamle maleri har mørknet og mistet mye av sine originale fargepigmenter. Derfor ble mitt fargevalg basert på det jeg delvis fant i andre malerier fra renessansen. I tillegg hadde Leonardos maleri blitt renset mange ganger. Det har medført at mange detaljer som f.eks. Mona Lisas øyenbryn, var blitt borte. Slike ting måtte jeg prøve å gjenskape.

På den andre sida valgte jeg ikke å fjerne meg for mye fra Mona Lisa slik det i dag framstår i Louvre. Derfor lot jeg især bakgrunnen stort sett være slik vi kjenner den i Leonardos tidsslitte maleri.

En annen og mer pussig lærdom var den magnetiske kraften som maleriet fikk over meg etter hvert som arbeidet skred framover. Om det skyltes maleriets komposisjon, det doble budskapet (alvor og smil), Leonados teknikker, maleriets berømmelse eller modellens skjønnhet, er vanskelig å si.

Uansett ga det følelsen om at jeg ikke ville klare å fullføre det. Det var alltid noe som kunne rettes opp, noe som kunne gjøres bedre. Til slutt måtte jeg bare si at nok var nok . . . . . selv om jeg vet at jeg kanskje kommer til å vende tilbake til det igjen med nye penselstrøk og korreksjoner . . . . . Kanskje var det slik også Leonardo følte det? Kanskje var det det som gjorde at han beholdt maleriet så lenge?

Helt til slutt. Jeg har lest mye om dette maleriet og Leonardo. Det bidro nok til at jeg av og til "hørte" hans kommentarer til endringer jeg gjorde. F.eks. endret jeg Mona Lisas nese fra gresk-romersk til en mer nordeuropeisk eller norsk variant. Da ble Ikke Leonardo blid. Men det var jo noe jeg måtte gjøre for at dette skulle bli min Mona Lisa. Og dessuten er jo norske og nordeuropeiske neser mye vakrere? 😄

Kanskje er dette også første gang at Mona Lisa er blitt malt av noen i Nord-Norge? I så fall fortjener hun navnet: "Den nordnorske Mona Lisa" . . . og i så fall, har jeg flere slike Mona Lisa'er på lager


"Nordnorsk Mona Lisa", Jan R. Iversen, olje på lerret, 41 x 33 cm, 2013 ©

Nordnorsk hulder

Å male naturalistisk og i motlys er et slit. Likevel gikk jeg i gang. Ideen til dette maleriet dukket først opp da jeg arbeidet med fantasifosteret Monalf Lister. Under arbeidet med han slo det meg at et ansikt har enormt mange uttrykk.

La meg ta et eksempel. "Mona Lisa" er berømt for sitt underfundige smil, men et ansikt rommer så uendelig mye mer. Helt fra babystadiet til vi ifører oss trefrakken, er ansiktene rundt oss de viktigste informasjons-kildene i våre sosiale liv. 

Ord kan lyve, men det gjør sjeldent et ansikt. Det sier sitt om ansiktets formidable sosiale og psykologiske kraft. I dem leser vi alt fra glede, sjøltillit og kjærlighet til sorg, usikkerhet og vemmelse, og det er igjen signaler som påvirker våre egen adferd. Et ansikt har altså makt til å overstyre vår egen atferd. Finnes det i det hele tatt et mer mektig synsinntrykk? 

Etter episoden med Monalf Lister ble ansikter mer spennende for meg. Men det måtte være spesielle ansikter. Ansikter som rommet mange tolkningsmuligheter. Ikke bare f.eks. et underfundig smil, men mye mer. Utfordringa er at slike ansikter er vanskelig å finne i en virkelighet der de fleste er mer opptatt av å spille en rolle enn å være seg selv.

En venn besøkte meg i sluttfasen av dette maleriet. Jeg spurte hva han så i dette ansiktet. Han så på det en stund og svarte:

-- "Humor, styrke, skjønnhet, selvbevissthet og . . . . liv . . . . masse liv. Jeg blir nysgjerrig av å se på det. Hvem er det?"

-- "Aner ikke," svarte jeg. "Det hører med til en penselsvingers etikk å ikke røpe navn på modeller i malerier som ikke er ment som et vanlig portrett". 

Helt til slutt. Jeg hadde opprinnelig tenkt å male denne modellen i en bunad fra Nord-Norge . . . men det gikk ikke fullt ut. Jeg ble rett og slett altfor fascinert over mangfoldet i uttrykk.  

"Nord-norsk hulder", Jan R. Iversen, olje på plate, 40 x 50 cm., 2013 ©

Min Gaia

 

Det ble en del småkrangling med Rembrandt, Caravaggio og Velázquez under arbeidet med dette motivet. Også Francisco Goya, Paul Gaugain, og Odd Nerdrum blandet seg inn, men til slutt - etter å ha gitt meg på noen punkter og stått steilt på andre - ble maleriet fullført 😉

Det er mange måter å se og tolke dette maleriet på. La oss tenke oss tre forskjellige iakttakere som tolker det på hver sin måte. Her er deres tolkninger: 

1. Jaha! En maler av hankjønn og dermed er jo motivet forståelig. Men dama er vakker. Til hans forsvar kan det i det minste sies at han er en estetiker, en skjønnhetsdyrker.  
   
   
2. Et aktmaleri av ei dame, malt i varme toner på en noe kjølig, blå madrass. Hun heter antakeligvis Gaia slik tittelen viser til. Det er malt i ikke-abstrakt stil og trolig noe inspirert av barokktradisjonen med folk som f.eks. Rembrandt, Frans Hals og Johannes Vermeer. (Joda, prøver å lure dere til å lese mer på internett om disse fantastiske kunstnerne. De slurvet ikke, verken med håndverket eller ideen bak et maleri )
   
   
3. Neppe et aktmaleri. Maleren må ha ment noe mer siden han tok det fra skissestadiet og over i et maleri som krever mye mer arbeid. Riktignok er det ei naken dame som gjengis. Men det er mer å tolke her.

Rommet er også fullstendig nakent. Bordet til venstre nærmest skriker ut sin nakenhet. Men det er også eneste likhet mellom modellen og omgivelsene rundt. Ellers er alt ulikt. Rundt henne ligger mørket . . . og tomheten? Bare hun er malt i varme farger. Så varme at de nesten gløder. Omgivelsene er derimot malt i kalde og mørke farger, nesten truende?

En annen ulikhet er at hun har former og kurver mens omgivelsene består av harde linjer og vinkler. Kun det som er nært henne; underlaget og delvis madrassen, følger hennes myke linjer.

Altså ser vi først og fremst motsetninger i dette maleriet? Uforenelige elementer. En strid mellom lys og mørke, mellom kaldt og varmt, mellom det myke og det harde . . . mellom følelser og fornuft? Eller kanskje mellom antakelser, tro og følelser på den ene sida og nøktern kunnskap på den andre? 

Hva mer? Jo, det hvite dagslyset gir i seg selv ingen varme. Hvitt er ingen farge og det er kun når det treffer henne at refleksjonen gir varme og skaper glød i rommet. . . . . . . Og kanskje er det nettopp denne refleksjonen som holder mørket unna? Ser nesten ut til det, ettersom hun ikke virker urolig eller engstelig, men heller avslappet og trygg? Kanskje sover hun? Uten engstelse for den tørre fornuft?

Vi aner dagslyset et sted til høyre for senga, dvs. til høyre for oss, men til venstre for henne. Nok et signal fra maleren? Uansett -- lyset kommer trolig inn gjennom et vindu oppe på veggen, utenfor vårt synsfelt. På samme måte som dagslyset ser også maleren henne skrått ovenfra. Det virker nesten som om han står på en stol eller i ei gardintrapp . . . . . eller kanskje har han lettet fra gulvet og svever i lufta . . . . i henførelse over hennes skjønnhet? Kanskje er det derfor han også har valgt å plassere seg i samme høyde som inngangen for dagslyset? Kanskje mener han at lyset også svever i ærefrykt og beundring? At ikke en gang lyset kan måle seg med henne? 

Noe mer som kan sies? Jo, dette med venstre og høyre. Dagslyset kommer inn til venstre for henne, og er på samme måte som venstre hjernehalvdel forankret i logikken. Dagslyset følger logiske, fysiske lover; som f.eks. solens gang over himmelen. Maleren står (eller svever) på hennes høyre side og er på samme måte som høyre hjernehalvdel, forankret i det kreative og skapende. Egentlig ganske logisk ettersom han har brukt sin kreativitet å tenke ut dette motivet? Men kanskje er det mer? Kanskje er tittelen en ledetråd til noe mer?  
 

"Den nakne Maja", F. Goya, 1799 - 1800

Maleriet har tittelen "Gaia". Da behøver det altså ikke å være en kvinne som maleriet gjengir. Det kan like gjerne være Moder Jord. Hun ble i gresk og romersk mytologi omtalt som Gaia, Maja eller Maia. Navnet Maria, Jesus mor, sies også å ha sitt utspring i denne tradisjonen.

Kanskje var det også Moder Jord som Francisco Goya malte på slutten av 1700-tallet . . . Hans "Nakne Maja?" Moder Jord? Hvem vet?

Malerens hensikt med dette maleriet, med  maleriet "Min Gaia"? Kanskje at det viktigste som står mellom oss og en kald og mørk framtid eller avgrunn, er evnen til å sette pris på skjønnheten og opphavet til framtidig liv?

. . . . . . . . . . . Vel, tror jeg stopper der. Spør så deg selv: Hvilke av disse tre fortolkningene ga deg mest? Og hvilken fortolkning tror du ligger nærmest hensikten som jeg hadde, da jeg malte dette motivet?

Poenget mitt er at når en penselsvinger gir seg i kast med å male noe som krever mangfoldige timer å fullføre, og som vedkommende ikke tenker å selge og tjene penger på, er det ikke fordi han eller hun ikke har noe bedre å foreta seg. Nei, det skjer fordi vedkommende ikke kan la være å male det. Ideen har en drivkraft som ikke lar seg stoppe fordi den næres av en mening! Og nettopp det utløser en kamp (med en selv) om å gjengi ideen(!) på et lerret, en plate, et papir eller noe annet. Nettopp derfor kan det være verdt å ta seg tid til å granske malerier nærmere, slik den siste av de tre observatørene gjorde. 

Tillat meg en siste bemerkning. At kvinner ofte dominerer som motiv i bildende kunst, skyldes ikke nødvendigvis at kvinnekroppen er visuelt vakrere enn en mannskropp. Snarere kan det skyldes at både menn og kvinner instinktivt vet at det var en kvinnekropp som ga oss livet . . . . . og at den av den grunn, er den det vakreste og viktigste av alt . . .

"Min Gaia", Jan R. Iversen, akryl på plate, 60 x 40 cm, 2013 ©