De gode følelsene

"Bløt om hjerterøttene" eller "mo i knærne"? Spiller egentlig ingen rolle hva vi kaller det. Vi har alle noe som trigger de gode følelsene. 

Det kan for eksempel være smilet til et lite barn, et viss type musikk, et dikt som rører oss, et vakkert maleri, et blikk fra en spesiell person eller den estetiske skjønnheten hos et annet menneske. Blir vi spurt om hva som overvelder oss, sier vi kanskje at vi i disse tingene opplever en så formidabel skjønnhet, visdom eller kjærlighet at følelsene ikke er til å stoppe. Og med ett står vi kanskje der med smil om munnen og lykketårer i øynene. 

Selv har jeg mange slike emosjonelle startmotorer. Deriblant motivet jeg har malt her. En skog med ei lysning som munner ut mot et vann eller et hav. Jeg kan ikke begripe hvorfor det er slik. Gransker jeg min egen tankegang finner jeg riktignok mange potensielle grunner til det, men hvilke som er utløsende og om flere av dem spiller på lag, er umulig å si. 

Uansett tror jeg opplevelser i barndommen har stor betydning. Jeg vokste opp i Tromsø i ei tid der deler av nordøya var utmark der kyr beitet fritt om sommeren. For en smågutt med liten aksjonsradius og i et nytt boligområde med svært få jevnaldrende, var skogen ofte eneste lekekamerat. Der var alt nytt og spennende. Fugler, dyr, blomster, trær og insekter. Men skogen var også litt skummelt, selv om huset der jeg bodde bare lå noen hundre meter unna.   

En ting visste jeg imidlertid. Hvis jeg ikke gikk lenger inn i skogen enn at jeg kunne se ei spesiell lysning, som ga utsyn ned mot Tromsøysundet, var det ingen problemer med å finne veien hjem igjen.  

Kanskje nettopp derfor ble det mentale bildet av en skog som åpner seg mot ei lysning, en emosjonell startmotor som gjør at jeg føler velvære hver gang jeg støter på slike synsinntrykk ute i naturen?  

Kanskje er følelsene til oss mennesker  -  vi som tror vi er så komplekse og vanskelig å forstå  -  egentlig så enkle?    

"Sommerkveld i nord", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 33 x 44 cm, 2015 ©