Meningsfull natur

Er nokså sikker på at det var slik det begynte. Inspirasjonen til dette maleriet vokste liksom ut av en samtale. Jeg er selvsagt ikke i stand til å gjengi samtalen ordrett, men skal likevel prøve å rekonstruere den nedenfor, slik jeg husker den. 

Det var en ettermiddag sent i juni 2017. Sol og varmt i været. En gammel kjenning fra studiedagene stoppet da hun så meg utenfor malerhytta på Kvaløya. Hun kjørte bilen opp i avkjørselen og kom for å slå av en prat. Skikkelig trivelig.

Vi tok oss en kopp kaffe i solveggen, og satt med blikket mot skogen som strakte seg opp mot utmarka. Sollyset slapp ned gjennom små åpninger i trekronene der inne, og lyste opp enkelte felt i den mørklagte vegetasjonen under trærne. Vi utvekslet noen minner fra studietida og lo litt over hvordan vi hadde forstått ting den gangen. I dag, med den erfaringa vi nå satt inne med, ville vi nok forstått mye på en annen måte.   


Behovet for å forstå virkeligheten 

-- Vi tolker jo alt, sa hun. Tolker hva vi hører, lukter, føler, smaker eller ser. Prøver å forstå. Leter alltid etter det meningsfulle; det rasjonelle. Ser vi f.eks. en fyr løpe i joggeklær, tolker vi det slik at han er ute og trener. Har han dress på seg, forstår vi det slik at han skal rekke et møte, et fly, en buss eller noe slikt. 

-- Og løper han helt uten klær tolker og forstår vi det slik at han enten driver med streaking eller er psykisk ustabil, lo jeg.

-- Joda, humret hun. Det er jo greit med oss mennesker. Vi handler jo som regel rasjonelt, hvis vi ikke har en skrue løs. Men mange tolker jo også atferden til hunder, griser, fugler, øgler, etc. som om de var rasjonelle dyr med fri vilje. Selv har jeg alltid tenkt at andre dyr -- utenom mennesker, sjimpanser, delfiner og andre høytstående pattedyr -- er mye styrt av instinkter. Se bare på katta. Den kaster seg over alle småfugler. Vurderer ikke om den er sulten eller ikke. Den slår bare til. Styrt av instinktet. Helt stimuli-respons i alle fall i slike sammenhenger.

Hun løftet kaffekoppen til munnen og lo. -- Vet du hva? Når det gjelder å forstå verden rasjonelt, er småunger de mest ekstreme. Til og med døde gjenstander som en stol, en stein eller en leke tillegger de fri vilje og rasjonalitet. Da sønnen min var 2 - 3 år gammel snublet han over en stor lekebil og slo neseblod på seg. Etterpå banket han løs på lekebilen fordi den hadde spent bein for han. Mente det var en slem og ondskapsfull lekebil som med viten og vilje hadde sparket beina under han. 

Vi humret godt begge to, men det var som om ordene hennes åpnet for noe i min egen forståelse. Men hva? Jeg ble ivrig. Ville ha tak i det som lå og pirret tanken min, uten helt å gi seg til kjenne. Og er man på jakt etter slike ting, gjelder det å holde samtalen igang.

-- Kom på at småunger ofte er mer spontan og ærlig enn oss voksne, sa jeg. Av fulle folk og unger får man høre sannheten, sies det. Det at unger tillegger også viljeløse ting som f.eks. en lekebil fri vilje og rasjonalitet, betyr vel bare at vi mennesker har et ukuelig behov for å forstå hva som skjer? Behovet for å forstå dominerer oss så sterkt at det må ansees som et medfødt instinkt, altså en slags ubetinget refleks? I så tilfelle er det jo forståelig at en død ting som f.eks. en lekebil kan bli tilegnet fri vilje og å være et handlende subjekt.

Hun nikket samtykkende og jeg fortsatte.

-- Og som medfødt instinkt er det minst like sterkt som overlevelsesinstinktet? Behovet for å forstå er så sterkt at når vi treffer på noe vi overhodet ikke skjønner som f.eks. når noe uforutsett rammer en eller flere uskyldige, så hender det også at vi voksne griper til ei forklaring som innebærer et handlende subjekt i form av en ond skjebne eller en guddommelig vilje.  

-- Som f.eks. at Herrens veier er uransakelige, konstaterte hun. Vi skjønner ikke hvorfor noen lider eller hvorfor noe går galt, men finner trøst i at det er en hensikt med det hele. At et handlende subjekt står bak tragedien.

-- Ja, nettopp. Tror det er frykten for det meningsløse som gjør at mange leter etter det meningsfulle i det som oppleves som meningsløst. F.eks. raser en diger fjellknaus ut og dreper mange hundre uskyldige mennesker. For mange pårørende blir det liksom umulig å akseptere at tragedien kun skyldtes naturgitte forhold som f.eks. is-sprengning.

Hun trakk hodet litt til seg som om hun ikke skjønte hvor jeg ville med resonnementene mine. Sant og si visste jeg det vel ikke heller selv på det tidspunktet. Hun så på meg.

-- Så poenget ditt er at småunger og vi voksne egentlig ikke er så forskjellige? 

-- Nettopp, sa jeg. Det sterke "jeg-vil-forstå-instinktet" i oss krever et svar, både når vi har et svar som f.eks. at is-sprengning fikk fjellknausen til å falle, og når vi ikke har et svar som kan fortelle hvorfor ting har skjedd. I begge tilfeller står forståelsesinstinktet klar til å forsyne oss med et handlende subjekt. Alt fra en slem lekebil til en fastlagt skjebne eller en guddom. Vi lar oss simpelthen ikke avfeie av tilfeldigheter eller vitenskapsbaserte naturlover.

Hun grep resonnementet og trakk det videre. -- Og "jeg-vil forstå-instinktet" er så sterkt at vi sågar kan bli syke, hvis vi ikke forstår?  Forstår vi f.eks. ikke hvordan ei motorsag fungerer, kan vi fort kappe foten av oss, og forstår vi ikke sammenhengene i den sosiale verden omkring oss, kan vi lett bli psykisk syke.

-- Flott, sa jeg og følte vi nå hadde funnet en forståelse som vi begge følte oss hjemme i. Hun satte fra seg kaffekoppen på bordet og strøk håret vekk fra pannen.

 -- Begynner å få sansen for dette "jeg-vil-forstå-instinktet", sa hun. Det er jo innlysende at behovet for å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, ligger dypt i oss. Uten det ville mennesket neppe overlevd. "Jeg-vil-forstå-instinktet" omformer en irrasjonell verden til en rasjonell verden, selv på områder der det ikke finnes rasjonalitet og null hensikt eller mening. Instinktet er viktig fordi det gjør en meningsløs verden mer meningsfull. Omskaper kaos til orden, og bidrar dermed til at vi lettere kan forholde oss til verden omkring oss og til hverandre.

-- Henger godt med deg i den tankegangen, sa jeg.

-- Dette var morro, sa hun. Det brakte meg tilbake til studiedagene og de ganger vi prøvde å forstå hvordan virkeligheten var skrudd sammen. Hun lo. Da får vi vel også avslutte med den forsøksvise konklusjonen, slik vi pleide å gjøre den gangen.

-- Enig, sa jeg, du begynner. Led an.

En forsøksvis konklusjon

Hun rynket pannen og viste fram et påtatt alvorlig ansikt uten helt å kunne viske ut smilet. -- Og den foreløpige konklusjonen blir da som følger: Behovet for å forstå, er et medfødt instinkt. I det hverdagslige omtaler vi det som nysgjerrighet. Men dette instinktet er en ubetinget og sterk refleks som trigger oss til å lete etter svar på hva som skjer og hvorfor det skjer. Ettersom det er et sterkt instinkt kan det også være en pest og ei plage, hvis vi ikke makter å tilfredsstille det. Da kan det -- som før nevnt -- skade oss fysisk eller psykisk eller begge deler. Drivkraften i oss til å tilfredsstille det, er derfor svært sterk."

-- Og hvordan kan vi tilfredsstille det?

-- Ved å finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. En stein faller til jorda på grunn av tyngdekraften. En mann springer uten klær fordi han vil noe med det. Steinen har ingen fri vilje og følger bare naturlovene mens mannen har fri vilje og følger sin egen intensjon. Beste måte å finne ut hvorfor han sprang uten klær, er å spørre han. Beste måte å finne ut hvorfor steinen falt, er å ta utgangspunkt i naturlovenes matematiske logikk. 

-- Og hva skjer hvis vi ikke kjenner til naturlover og matematikk - eller når det som skjedde, skaker oss så mye at vi har vansker med å akseptere det?

-- Da tillegger vi steinen intensjonen om å falle, eller vi tolker inn en slags bakenforliggende kraft eller guddom som fikk steinen til å falle. Begge fortolkninger er vitenskapelig helt på trynet, men tilfredsstiller menneskets medfødte instinkt om å ville forstå verden omkring seg.

-- "Perfekt!", sa jeg selv om jeg ennå følte at noe gjenstod. Ennå lå det som opprinnelig hadde pirret tanken min der. Det lå der, ennå skjult og ubesvart. Ennå fikk jeg ikke grep på det, men på den andre siden følte jeg å være kommet nærmere. Nå gjaldt det bare å holde samtalen igang og gi tanken mer næring, så ville det nok avsløre seg.

-- Se på skogen foran oss, sa jeg og pekte. Se på solstripene ned gjennom lauvtaket. Fargene og formene. Hør lydene fra fugler og insekter, og tenk at alt vi ser der inne, kan tolkes og forklares vitenskapelig med utgangspunkt i fysikk, biologi, matematikk, optikk, kjemi, osv. Og i henhold til det vitenskaplige perspektivet finnes ingen rasjonelle subjekter der inne. Alt og alle der inne styres av gener og instinkter, av ubetingete og betingete reflekser. Sollyset trigger fotosyntesen som igjen får planter og trær til å vokse. Insektet trigger fluesnapperen som dermed fanger insektet. Alt der inne er stimuli-respons. Enig?

-- Jepp, sa hun. 

 -- Men det vi ser der inne blir selvsagt også tolket og forklart av mennesker som mangler vitenskaplig basert kunnskap. Og i mangel av det, tolker og forklarer de livet der inne ved å tillegge naturen egenskaper som fri vilje og rasjonalitet. Trær, blomster, insekter og dyr blir til handlende subjekter på samme måte som vi mennesker. Og trær og planter og andre vesen blir ikke styrt av stimuli-respons mer enn det vi selv blir. Når naturfolk hugger et tre, ber de treets sjel om tilgivelse. Noen planter en ny spire på samme sted i respekt for treet de felte. De viser ærbødighet overfor dyrene som de dreper og spiser, og innlemmer gjerne slike dyr i kretsen av guder de tilber.

-- Leste en gang talen som høvding Seattle holdt på 1800-tallet, sa hun. Høvdingen summerte det godt opp.

-- Et godt eksempel, sa jeg og følte nå at den pirrende tanken hadde modnet i bevisstheten og var klar til å bli gransket nærmere. Jeg ble ivrig og rettet på stolen så kraftig at jeg vær nær på å skubbe kaffekoppen min av bordet.

-- Jeg kom på noe, sa jeg. Hør på dette: Avstanden mellom naturfolk og oss såkalte "moderne mennesker" er formidabel. På sett og vis har vi havnet i hver vår grøft på hver vår side av veien, mens den ideelle oppfatninga av naturen mest sannsynlig ligger midt på veien. Midt mellom de to perspektivene. 

-- Og det betyr? 

-- Å se på naturen som handlende subjekt slik naturfolk gjør, gjør at man uvilkårlig får respekt for naturen. Og det er selvsagt en god ting. Men samtidig begrenser det vår nysgjerrighet om hva naturen kan brukes til. Satt på spissen; et subjektiviserende perspektiv gjør oss forsiktige og avholder oss fra å eksperimentere med naturens orden. Man eksperimenterer ikke med sine brødre og søstre i flora og fauna. Det er uetisk. Kanskje er vi også redd for gudenes vrede hvis vi tukler med skaperverket?  

På den andre sida skaper det å se på naturen som et objekt -- slik det moderne mennesket ofte gjør -- liten eller ingen respekt for naturen. Og det er selvsagt negativt ettersom det undergraver både naturen og vår egen eksistens her på jorda. Men prisgitt moderne mennesker i en kapitalistisk økonomi, blir naturen noe vi "bruker og kaster" i den evige jakten på økt fortjeneste og avkastning på investert kapital. Men samtidig øker denne objektiviseringen av naturen også vår nysgjerrighet om hva vi kan bruke naturen til. Og nettopp det har ført til at det moderne mennesket har vært i stand til å gjøre store framskritt innen vitenskap og teknologi.

Jeg tror vi trenger begge perspektivene. Både det subjektivistiske og det objektivistiske perspektivet, men økonomien forhindrer oss. Kapitalismen som økonomisk system og nyliberalismen som er dagens utgave av kapitalismen, undergraver våre muligheter og tvinger oss enda mer ned i grøfta det moderne mennesket allerede ligger i. 

-- Jøss, hva har du hatt i kaffen? sa hun og lo. Jeg lo med henne, men ville straks videre. Det gjaldt å smi mens jernet var varmt, og hun var en nyttig samtalepartner; rene katalysatoren for tanken.

Eksperimentet

-- La oss avslutte med et tanke-eksperiment, forslo jeg.

-- Greit, sa hun. Kjør i vei.

-- La oss se på skogen foran oss på to måter. Først i et objektiviserende perspektiv der vi oppfatter trær, blomster, insekter, etc. som styrt av instinkter og naturlover. Deretter inntar vi et subjektiviserende perspektiv og ser på trær, blomster, insekter, etc. som rasjonelt handlende aktører; som skapninger som ikke er mer styrt av instinkter og naturlover enn vi sjøl. Spørsmålene vi skal prøve å besvare er : Hva ser vi i de to ulike perspektivene? Og er det noen forskjell mellom dem? I så fall hva?

Vi utførte eksperimentet og i den etterfølgende praten ble vi enige om følgende ulikheter mellom de to perspektivene: 

--- Det objektiviserende perspektivet la vekt på de fysiske gjenstandene vi så.  Dvs. gress, trestammer, trekroner, blomster, osv. som vi altså registrerte mer som "ting", dvs. som gjenstander mer enn levende vesener.

I tillegg registrerte vi ulik styrke på lys og skygger, alt etter som skyene beveget seg på himmelen og ettersom vinden i trekronene varierte. Denne årsak-virkningsforståelsen var i det hele tatt dominerende for alle prosesser vi kunne iaktta der inne.

For det tredje oppfattet vi det vi så som vakkert og beroligende. Egentlig kunne vel et godt foto av det vi så, tjent samme nytte. Følelsen av å stå utenfor og iaktta, og ikke være en del av en felles eksistens var sterk hos oss begge. Og for det fjerde gikk tankene til hva de ulike "tingene" kunne brukes til. Trærne til peisved, papirmasse, osv. Gresset til dyrefôr, blomstre til parfyme, osv. 

--- Det subjektiviserende perspektivet fikk oss til å bruke mer tid på hver enkelt del av skogen. Vi oppfattet trærne som unike og ikke som en gruppe identiske trær slik vi gjorde i det objektiviserende perspektivet. Det at vi brukte mer tid på hver enkelt subjekt i skogen, førte også til at vi oppdaget flere nyanser i skygger, lys og farger i vegetasjonen.

For det tredje registrerte vi større nærhet og samhørighet med "tingene" vi så. Å tillegge trær og vekster samme egenskaper til tanke og rasjonalitet som oss selv, gjorde oss på en måte til "slektninger". Vi var alle en del av samme virkelighet.

Og for det fjerde streifet også tanken oss om hvilke mål de ulike "tingene" hadde for sin eksistens. Hva ville de med livene sine, var et spørsmål vi begge hadde tenkt på. Det skjønne og beroligende ved naturen som vi oppfattet i det objektiviserende perspektivet, ble i det subjektiviserende mer usikkert og dynamisk. Noen trær så rett og slett ut til å være syke eller deprimerte.     

Dagen etter påbegynte jeg maleriet "Allegori på livet III" og du har kanskje allerede gjettet det? Joda - jeg malte det ut fra det subjektiviserende perspektivet. Det var en uvant opplevelse for en som så langt har malt landskaper ut fra et objektiviserende perspektiv. 

"Allegori på livet III", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 40 x 50 cm, 2017 ©