Krake søker make (et essay)

Krig er forferdelig! Ingen vil ha krig! Ingen tjener på krig!

Se nøye på disse påstandene. Bare den første er sann. De to siste er blank løgn! Eller "Løgn og forbannet dikt" for å si det med Mor Aase i Ibsens nasjonaldikt "Peer Gynt"; en satire over en løgnaktig og uansvarlig egoist.
 
For øvrig også en god karakteristikk på den nyliberalistiske ideologien som de fleste partiene på stortinget har omfavnet i de siste 40 åra. En ideologi som EU tiljubler, og som fortsetter å undergrave demokratiet og omforme Norge til et mer korrupt og oligarkisk samfunn.

Men mer om det senere. Først noen ord om hva som ga meg inspirasjon til å male "Krake søker make" (etter Honore Daumier) og "Krigens herre og lakei" som du finner lenger ned på denne siden.

Mange multinasjonale selskaper tjener grovt på krig

Da Dwight D. Eisenhower 17.01.1961 gikk av som amerikansk president, ba han ettertida være på vakt mot de usunne koblingene som vokste fram mellom USAs militære ledelse (Forsvarsdepartementet, også kjent som "Pentagon") og bedrifter som tjente store penger på opprustning, kriger og undergraving av myndigheter i andre land. Denne udemokratiske, illegitime og farlige koblinga mellom militæret og næringslivet, omtalte Eisenhower som det militær-industrielle kompleks (MIC).

Allerede i Eisenhowers tid hadde MIC begått flere overgrep og statskupp i utlandet -- deriblant i Guatemala i 1954 -- der militære styrker fra USA ble satt inn for å sikre amerikansk næringsliv (i dette tilfellet United Fruit Company) kontroll over naturressurser og den guatemalanske statens disposisjoner.

Lista over tilfeller der amerikanske topp-politikere og MIC gikk sammen om å overfalle andre land for å tilfredsstille ulike storbedrifters økonomiske interesser, var lang allerede den gangen.

På sett og vis en naturlig oppfølger av folkemordet på indianerne på 1800-tallet der USAs militærenheter ble satt inn for å fjerne urbefolkninga fra områder som var økonomisk interessant for næringsliv og bosetting for innvandrere fra Europa.

Inn på 1900-tallet fortsatte MIC å ta seg til rette, men nå også overfor andre nasjoner og folk. Den amerikanske imperialismen begynte for alvor å skyte fart.

Eisenhowers advarsel i 1961 var at MIC i framtida kunne komme til å styre enda mer av politikken til USAs topp-politikere, så vel innenriks som utenriks. Og dermed også politikken til USAs allierte vasallstater; kan vi tilføye, siden erfaringa viser at NATO-landenes politikk i stor grad bestemmes av Pentagon og USAs topp-politikere. Herunder også "norsk" forsvars- og utenrikspolitikk. 

Dessverre viser historia at Eisenhowers advarsel ble ignorert av de neste generasjonene av politikere i både USA og de øvrige NATO-landene. Politikerne tjente jo selv på MIC med bl.a. penger til sine valgkamper og godt avlønte styreverv i næringslivet, når de trakk seg ut av politikken. Derfor fortsetter ennå den skremmende og udemokratiske utviklinga som Eisenhower advarte mot.

Et nokså tydelig vitnesbyrd på det er at USA har stått bak hele 80 prosent av samtlige kriger etter 1945 (201 av i alt 248 kriger), og fortsatt bruker mange topp-politikere "militær keynesianisme" som en begrunnelse for økt opprustning.

Et annet vitnesbyrd er at Pentagon i 2018 har over 74 større militærbaser i andre land rundt om i verden. Nærmere 700 - 800 i følge kilder som tar i bruk andre målekriterier. Til sammen 5.500 baser påpekes det fra andre kilder igjen. Uansett understreker dette hvor langt MIC har kommet i sin kontroll av såvel amerikansk politikk som NATO-landenes og mange andre lands politikk. Deriblant Norges.

Et tredje vitnesbyrd er at NATO i 1991 besluttet at alliansen kunne angripe andre land uten at noen av NATOs medlemstater først var blitt angrepet. Omformingen fra ensidig forsvarspakt til angreps- og forsvarspakt kom dermed på plass, og NATOs opprinnelige defensive forsvarspakt-konsept ble kastet på skraphaugen. Å starte kriger over hele verden skulle nå bli langt enklere. På den måten ble Nato også et mer anvendelig og globalt relevant redskap for MIC.

Etter hvert som søkelyset er blitt satt på MIC og i hvilken grad amerikansk næringsliv tjener på krig, kan ikke en gang de mest blåøyde og kunnskapsløse norske politikere og journalister lenger benekte at mange av verdens største og mektigste selskaper tjener usedvanlig godt på opprustning og krig.

Irak-krigens økonomiske vinnere

Oversikt over de multinasjonale selskapene som tjente mest på den folkerettsstridige krigen mot Irak (2003 -- ) (1bn / 1 billion (engelsk) er tusen millioner eller en milliard (norsk), dvs. 1 000 000 000)

Blant selskapene som tjente mest på f.eks. Irak-krigen (2003 -- ) er bl.a. amerikanske KBR, DynCorp og Washington Group International. KBR på topp med ufattelige 39,5 milliarder dollar i fortjeneste. Det manglet for øvrig heller ikke på britiske krigsprofitører i Irak-krigen, deriblant BBC Service Trust, British Petroleum og storbanken HSBC som for øvrig også er kjent for hvitvasking av narkotikapenger og pengeforvaltning for terrorister.

Det er ingen tvil om at multinasjonale selskap i MIC tjener fett på krig og opprustning. Likevel vegrer fortsatt mange politikere og NATO-underdanige medier seg for å innrømme at disse selskapene og investorene, har stor innflytelse på politikken som føres av amerikanske topp-politikere og deres kolleger i andre NATO-land.

Ingen kan imidlertid bestride at selskapene i MIC ofte møter topp-politikerne i ulike sammenhenger i alt fra møter i World Economic Forum, BUSINESS EUROPE, Bilderberg-gruppen, Trilateral-kommisjonen, mfl. til ordinære konferanser og møter som løpende skjer mellom politikere og næringsliv i de respektive land.

For selskaper som profitterer på krig og opprustning, står neppe fredsarbeid på deres agenda i offentlige og private samtaler med topp-politikerne?

Selvsagt ikke. De prøver selvsagt å ivareta sine økonomiske interesser på samme måte som f.eks. NRA, National Rifle Asossiation of America.  

Som kjent ivaretar NRA sine interesser ved å motarbeide alle forsøk på å stramme inn amerikansk våpenlovgivning. Kan det da ikke tenkes at selskapene i MIC også prøver å ivareta sine interesser gjennom å motarbeide fredelige løsninger på konflikter, samt "snakke frampå" om opprustning og viktigheten av å gripe militært inn i aktuelle hendelser i andre land? Svaret gir egentlig seg selv. 

Sammenlignet med NRA har MICs multinasjonale selskaper og Pentagon i fellesskap atskillig større innflytelse og påvirkningskraft på amerikansk politikk enn NRA og de fleste andre multinasjonale selskaper hver for seg. Mange av disse selskapene har større årsomsetning enn brutto-nasjonalproduktet til mange land. Det betyr at disse selskapene har  formidabel makt og innflytelse såvel økonomisk som politisk og rettslig.

Men hallo? NRA og MIC? Det er som å sammenligne ei loppe med ei løve. Å tro at aktørene i MIC ikke skulle bruke sine kolossale ressurser og sin påvirkningskraft til å ivareta sine egne kort- og langsiktige økonomiske interesser på samme måte som bl.a. NRA, andre store interesse-organisasjoner og annet næringsliv, er i beste fall naivt og kunnskapsløst.

For selskapene i MIC som tjener mest på opprustning og krig, er fred og nedrustningsavtaler kort og godt ulønnsomt! For dette "dødens næringsliv" gir opprustning og kriger økt omsetning og økt utbytte til investorer og selskapenes toppsjefer. Følgelig er det helt rasjonelt for dem å argumentere for opprustning og mot nedrustning og fredsprosesser i bl.a. Midt-Østen. Man trenger knapt et nybegynnerkurs i bedriftsøkonomisk strategi for å skjønne noe så elementært. 

Likevel synes mange stortingspolitikere å være fullstendig ute av stand til å skjønne det? Hos dem synes kriger å være som i tegneseriene; de snille mot de slemme, de gode mot de onde. Og Norge er selvsagt alltid på de snilles og godes side, takket være den uendelige klokskapen og innsikten som disse stortings-politikerne er utrustet med?

Norges bombing av Libya i 2011 var vel et bevis på det? Se gjerne også NRK-dokumentaren: "De gode bombene". Også andre eksempler på "de snille og godes" aggressive voldsbruk finnes det rikelig av.

Multinasjonale selskaper med topp-politikere i lomma

Som illustrasjonen ovenfor ("Irak-krigens økonomiske vinnere") viste, lar det seg ikke bortforklare at mange multinasjonale selskaper tjener grovt på kriger. Koblingen mellom næringslivet i MIC og topp-politikere, kan heller ikke bestrides. Heller ikke korrupte forbindelser der topp-politikere direkte eller indirekte tjener på krig.

Et blant mange eksempler er Irak-krigen (2003 --). Den ble igangsatt av topp-politikerne i to ledende NATO-land, USA og Storbritannia, med utgangspunkt i falske "bevis" om at Irak hadde masseødeleggelses-våpen, altså atomvåpen, kjemiske eller biologiske våpen.

Denne løgna ble -- på samme måte som Adolf Hitler pleide -- gjentatt så ofte, i så mange medier og over så lang tid at folk til slutt trodde på den.

Indoktrineringens skammelige kunst når man ikke har har kritiske medier til å hjelpe seg. Ikke minst var NATOs ledelse blant de ivrigste i løgnkampanjen som til slutt ga de to Nato-landene den troverdigheten de trengte for å gå til krig.

Samme propaganda-taktikk anvendes også i dag, når ledende NATO-land ikke kan framlegge håndfaste bevis fra en nøytral instans som f.eks. Røde Kors eller et FN-organ. Slike ting synes imidlertid å spille liten rolle for NATO og størstedelen av vestlige medier, slik den tidligere britiske ambassadøren til Syria, Peter Ford, påpeker. Som regel holder det med reinspikka løgn eller i beste fall; vage og ubekreftede antakelser.

Et av mange eksempler på koblinga mellom MIC og topp-politikere i Irak-krigen, er KBR (datterselskap av Halliburton) som tjente svimlende 39,5 milliarder dollar på den folkerettsstridige krigen. Det kom relativt raskt for dagen at USAs visepresident, Dick Cheney, var styreleder i KBR og samtidig svært ivrig talsmann for det militære overfallet på Irak i 2003, inklusive krigsforbrytelsene som ble begått av de amerikanske "befrierne". Den korrupte koblinga mellom topp-politikere og MIC, var dermed blitt fullt synlig også på absolutt høyeste politiske nivå i USA.

Oppsummert: Til tross for Eisenhowers advarsler på 1960-tallet, lever MIC i beste velgående. For øvrig noe som også ble bekreftet av den anerkjente økonomen John Kenneth Galbraith i 2004. Mye taler også for at de korrupte koblingene mellom MIC og ledende topp-politikere er blitt langt flere og sterkere siden 1960-tallet.

Ikke minst som følge av at det i dag er lettere for rike investorer og multinasjonale selskaper å kjøpe seg topp-politikere som kan løpe deres ærender. Selv ikke på presidentnivå er det lenger en umulighet, slik Bill Buzenberg i Center For Public Integrity (CPI) understreker.

NATOs største krigsforbrytere straffes ikke  

Et skremmende fenomen ved NATO er, som nevnt ovenfor, overgangen fra forsvarsallianse til også en angreps-allianse i 1991. Det gjorde NATO til et mer anvendelig redskap som ved hjelp av opprustning og nye kriger, kunne sikre MICs multinasjonale selskaper store økonomiske overskudd, samt større budsjetter og flere stillinger til Pentagon.

Sistnevnte har i skrivende stund rundt 26.000 stillinger og en stående hær på mellom 1,4 og 2 millioner soldater. En organisasjon som i størrelse, kompleksitet og betydning har svært lett for å bli "en stat i staten" som selv utformer sine egne regler, mål og strategier uavhengig av staten de (i prinsippet) skal ha et underordnet forhold til.

Et annet skremmende fenomen er at topp-politikerne som samarbeider med MIC, ikke trenger å frykte for å bli rettsforfulgt. Hvis det ikke er mulig å skjule krigsforbrytelser som USA og andre NATO-land begår, er stående praksis å sparke ansvaret nedover rekkene til en eller annen menig soldat. 

"Krigens herre og hans lakei", 2018

Afghanistan-krigen gir en rekke eksempler på det. Det samme gjelder Irak-krigen.Sistnevnte ble startet på en løgn, sendte over 4 millioner sivile på flukt, tok i bruk og forsvarte utstrakt tortur av fanger, frambrakte nye islamske terrorgrupper, ødela store deler av Iraks infrastruktur og tok livet av vel 1 million mennesker i følge en rapport fra 2015.

Utenriksminister Jan Petersen (Foto: Ny Tid)

I tillegg kommer vel 500.000 barn som mistet livet på grunn av FNs handelsblokade av mat og medisiner til Irak i forkant av angrepet på landet i 2003. En blokade som NATO-landene USA og Storbritannia, stod fremst i rekka for å presse igjennom. Og som Norge med sin majoritet av (i beste fall!) servile og totalt kunnskapsløse stortingspolitikere også deltok i.

De mest kunnskapsløse og USA- og NATO-underdanige, som f.eks. Høyres Jan Petersen, ønsket som norsk utenriksminister at Norge også skulle delta aktivt i det militære overfallet på Irak i 2003. "Selv under tortur ville du ikke fått Jan til å kritisere USA", sa en intern kilde til Aftenposten. Det sier litt om den nasjonale lojaliteten til såkalte "norske" topp-politikere. 

Ingen av topp-politikere som utløste den kriminelle Irak-krigen, verken USAs president George W. Bush, visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld eller den britiske statsministeren Tony Blair, er så langt blitt stilt til ansvar for sine krigsforbrytelser ved domstolen i Haag. Verken de eller ansvarlige i NATO, slik som daværende generalsekretær Anders Fogh Rasmussen som gikk god for alle løgner som kom fra Bush og Blair.

Når ikke engang en slik graverende krigsforbrytelse med over 1 million drepte og massive brudd på Genevekonvensjonene utløser straffeforfølgelse av de hovedansvarlige, er signalet helt entydig. Topp-politikere i USA-NATO-komplekset kan begå uhyrligheter og slippe fra det uten straff. Det såkalte "verdenssamfunnet" er derfor i høy grad et primitivt samfunn, der makten rår og der internasjonale lover ikke gjelder for de mektigste.

Dette er verdt å huske neste gang norske politikere og journalister med stor innlevelse viser til det såkalte "verdenssamfunnet" som en slags legitim moralsk overdommer i internasjonale forhold.

I vestlig journalistsjargong er "verdenssamfunnet" nemlig sjeldent noe annet enn oppfatningen til topp-politikerne i NATO-land, og i land som ligger skinnflate for USAs og NATOs ønsker. Med andre ord oppfatningen til topp-politikere som ser gjennom fingrene med krigsforbrytelsene som ens egne kolleger og landsmenn har begått!

Fortjener slike hyklerske politikere og journalister å bli tatt på alvor?

NATO - et av MIC's viktigste redskaper for opprustning og krig   

Sett under ett taler altså mye for at mange topp-politikere i sentrale NATO-land inngår i samrøret som president Eisenhower kalte det militær-industrielle kompleks (MIC). Noen politikere er økonomisk og/eller etisk korrupt og inngår bevisst i sin tjenerrolle for MIC, mens andre gjør det av ren naivitet, kunnskapsløshet eller stupiditet.

Uansett har dette samrøret mellom MIC og topp-politikere tiltatt, etter hvert som politikken i de siste 40 åra er blitt kraftig infisert av nyliberalistisk ideologi.

Det har bl.a. ført til at militæret (enheter innen hav-, luft- og landforsvar) i de ulike landene er blitt gjenstand for "New public management-strategier" som f.eks. outsourcing, privatisering og OPS (privat-offentlig-samarbeid).

Et resultat er at ulike militære enheter og deler av næringslivet er blitt mer integrert i hverandre, og dermed også mer avhengig av hverandre. Ikke bare i USA, men også i Norge og de øvrige NATO-landene.

Så langt man vet har dette i USA bidratt til økt korrupsjon og sløsing med penger som topp-politikerne bevilger til militære formål. Mange, store og kompliserte anbud, tilbud og kontrakter med næringslivet, gir dårlig oversikt og penger "blir lett borte" i slike prosesser. En situasjon som Pentagon, som er en av storaktørene i MIC, selvsagt gjør sitt beste for å hemmelighetstemple og skjule. Pentagon er forunderlig nok ikke underlagt revisjon, påpeker bl.a. The Guardian.

At slike unndragelser, feil, unyttige prosjekter og regulær svindel også skjer i de øvrige NATO-landene, er mer enn sannsynlig. Det heldige for MIC-aktørene (næringsliv og militære) er at offentlig innsyn og kontroll er kraftig redusert, siden hemmelighetsstempling er regelen i alt som har å gjøre med militære forhold og disposisjoner. Det bidrar selvsagt til at MIC og dets forgreninger til næringsliv i andre NATO-land, har gode forhold for lyssky og dels kriminell bruk av folkets skattepenger.

Et annet resultat av nyliberalismens integrering mellom næringsliv og militære enheter, er at stadig større deler av næringslivet og internasjonale investorer (herunder det "norske" pensjonsfondet) tjener godt på kriger og opprustning.

Det er m.a.o. ikke lenger bare den klassiske krigsindustrien (våpen, kuler og krutt) som f.eks. amerikanske Boing, Lockheed Martin, General Dynamics eller norske Nammo som tjener godt på opprustning og krig. Det gjør også stadig flere virksomheter innen bank- og finans, verkstedindustri, forsikring, tenketanker som f.eks. RAND, overvåking, bygg og anlegg, drivstoff, næringsmidler, opplæring, sikkerhetstjenester, frakt og logistikk, osv. Til og med ordinær krigføring og såkalte spesialoperasjoner kan i dag kjøpes inn fra private selskaper som Blackwater og andre leiesoldat-selskaper.

Krigene er m.a.o. i ferd med å bli privatisert. For alle nyliberalister som elsker EUs ønsker om deregulering, liberalisering, "fri flyt" over grensene og privatisering (dvs. overføring av offentlige oppgaver til private), må dette være en våt drøm som går i oppfyllelse? Kanskje får også den økende privatiseringa av kriger og konflikter en aldri så liten skåltale i festlige sammenhenger i FrP, Høyre, Venstre, KrF og AP? 

For næringslivet som deltar i denne "dødens pengemaskin" er det slik at krig og opprustning øker priser og omsetning. Det fungerer dermed som ei vitamininnsprøyting i en global kapitalistisk økonomi, og især når næringsliv og investorer i USA og Europa -- slik tilfellet er i dag --  står i en situasjon med skjerpet global konkurranse fra lavkostland. Og tjener man ikke penger på noe annet, kan man jo gripe til spekulasjoner og pengeflytting samt opprustning og kriger?

Dette er også en viktig grunn til at USA (som er hjemland for de fleste av verdens krigsprofitører og der disse selskapene nokså lett kan kjøpe seg topp-politikere), er blitt stadig mer aggressive anstiftere av kriger og konflikter rundt i verden. Og i den sammenhengen har de også med seg Norge og andre NATO-lands skattebetalere og statsbudsjett som viktige finansieringskilder.

Når USA-NATO i våre dager forlanger økt opprustning, bør vi ikke glemme at det nettopp er hos amerikanske våpenprodusenter i MIC at både USA, Norge og de øvrige Nato-landene kjøper sine mest kostbare våpen. Det norske kjøpet av 52 amerikanske F35-krigsfly til den nette sum av 260 milliarder kroner, er bare ett av mange eksempler på det. Forestill deg inntektene til amerikansk våpenindustri, hvis du tar med deg Israel og samtlige 29 Nato-land inklusive Natos venner i USA-underdanige diktaturer som f.eks. Kuwait, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater.

Når nåværende president Donald Trump har slagordet "America first", og krever at samtlige NATO-land i Europa må øke opprustningen kraftig, er det fortsatt bare ukritiske "glupinger" på stortinget og mediene som ikke skjønner sammenhengen? Kanskje har de tatt for mange kurs og vært på for mange møter og konferanser i regi av NATO? Blitt litt hjernevasket? Kanskje blitt mer opptatt av å logre for amerikanske generaler og topp-politikere enn å bruke vettet og gjøre en jobb for sitt eget land?

Kriger gjør stater og vanlige folk fattige, og multinasjonale selskaper og investorer rikere

USA har i dag en gjeld på over 20.000 milliarder dollar og løpende underskudd på statsbudsjettet. En stor del skyldes krigene som USA har ført og fortsatt fører selv og/eller via stedfortredere som USA dels finansierer rundt om i verden; i Afghanistan, Nordvest-Pakistan, Irak, Libya, Syria, Somalia, Jemen, m.fl.

Grovt sagt er USA -- gjennom sin ekstremt sterke kobling mellom politikk og næringsliv -- kommet helt og holdent i klypene på det militær-industrielle komplekset (MIC). Altså nøyaktig den udemokratiske og farlige skrekkvisjonen som president Eisenhower så kraftig advarte mot i 1961.

Resultatet er at MIC's investorer og multinasjonale selskaper øker sine aksjekurser og fortjeneste og Pentagon sin bemanning og sine budsjetter, samtidig som nasjonen USA synker stadig lenger ned i gjeld. En av de fremste vitnene til MICs kolossale makt og innflytelse er general Wesley Clark (Video på YouTube).

Opprustning, forlengelse av "gamle" kriger og start av nye kriger med påfølgende flyktningtragedier, miljø-ødeleggelser og rasering av kulturminner, vil etter hvert også øke gjelden i andre NATO-land, samtidig som de store selskapene i MIC blir rikere og rikere, og smilene på Wall Street bredere og bredere. 

Det spiller heller ingen rolle om Russland, som NATO har utsett som en nyttig motpart i en ny kald krig og dermed mer opprustning, ruster ned.

Likevel krever USA-NATO at det skal rustes opp. Ingen som fortsatt har evnen til å tenke selv, bør tvile på hvorfor det skjer. Opprustning gir penger i kassa til de multinasjonale selskapene i MIC samt enda flere stillinger og ressurser til Pentagon.

Med USA som det militært mektigste land i verden og med de øvrige NATO-landene som servile nikkedukker, vil vold og kriger fortsatt være det normale, slik bl.a. filmskaperen Oliver Stone påpeker.

Som et av verdens største finanssentre (City of London) står også NATO-landet Storbritannia mer og mer fram som lydig redskap for MIC. Å planlegge folkerettsstridige kriger og undergraving av andre land, er derfor også blitt en fornyet britisk aktivitet, slik den tidligere franske utenriksministeren, Roland Dumas, viser til med Syria som eksempel.

Journalisten og forfatteren Caitlin Johnstone peker på at Storbrittania kan ha vært involvert i det påståtte giftangrepet på eks-spion Sergej Skripal i Salisbury i 2018. Stemmer det taler mye for at Storbritannia er en av arkitektene i arbeidet for å skape en ny kald krig mellom Vesten og Russland.

Alt i alt er det derfor god grunn til å si det med professor Jon Hellesnes:

• Det er blitt stadig vanskeligere å bortforklare at NATO er blitt ein farlig trussel mot verdensfreden, ein trussel av det slaget som alliansen i si tid blei sagt å skulle verne oss mot (Klassekampen 08.08.2016).

. . . og med professor og fredsforsker, Johan Galtung:

• Det er snart på tide at det norske folk blir klar over i hvilken grad USA har påført verden lidelse og at "vår nærmeste allierte", verdens overlegent største militærmakt og våpeneksportør, ikke har som misjon å skape en fredeligere verden, men i realiteten er verdens viktigste kilde til krig, brudd på menneskerettigheter og fattigdom (Helsemagasinet, vitenskap og fornuft, nr. 2 - 2018)

Som en kommentar til norske topp-politikeres stadige forsøk på å føre sitt eget folk bak lyset i forsvars- og utenrikspolitikken, skriver redaktør Bjørgulv Braanen:

• Norges deltakelse i Afghanistan-krigen har vært begrunnet med alt fra kvinnefrigjøring til terror­bekjempelse, men den egentlige grunnen er lojalitet til USA. Vi stiller opp når Washington kaller – til tross for at USAs krigspolitikk i regionen har vært en katastrofe, fra Afghanistan og Irak til Libya.
  
  De vestlige krigene er den enkeltstående viktigste grunnen til dagens sønderskutte statsdannelser, framveksten av Den islamske staten (ISIS) og økningen i ekstrem, voldelig islamisme. Nå har Norge igjen valgt lydig å følge Washingtons appell om å delta i krigen i Syria. (Klassekampen 27.05.2016)
  

Hva kan vi vanlige folk vente oss av framtida?

Vente oss? Ganske sikkert nye og flere kriger, samtidig som hyklerske norske topp-politikere står fram og gråter sine krokodilletårer over nye flyktningkatastrofer og krigens elendighet. At de selv er medansvarlige i tragediene gjennom sin mangeårige nesegruse underdanighet for alt som måtte komme fra MIC via "talerøret" USA-NATO, faller verken dem eller mikrofonstativene i mediene inn.

Så langt har Libya og Midt-Østen med Syria, Libanon, Irak, Jemen og Iran vært særlig hardt rammet. Det neste kan bli land i Afrika, Europa (Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan, o.a.) og/eller Asia, alt avhengig av hvor MIC, Pentagon og deres lojale topp-politikere finner det lønnsomt å starte nye kriger.

Forfatteren George Orwell var derfor nærmest profetisk da han hevdet at "Kriger er ikke ment for å vinnes, men for å fortsette". Underforstått: Man stopper ikke en pengemaskin som gir gode økonomiske resultat!

Derfor er det også svært beleilig at USA (og NATO) -- i tillegg til den nye kalde krigen mot Russland -- allerede har "krigen mot terror" i gang. Den har i sannhet vist seg å være en nyttig krig siden den skaper stadig flere terrorister i kjølvannet av USA og vasallstatenes dobbelmoral, militære overfall og brudd på bl.a. Genevekonvensjonene.

Under president og fredsprisvinner(!) Barack Obamas tid i Det Hvite Hus, ble nye kriger og konflikter igangsatt og gamle holdt ved like, bl.a. gjennom en utstrakt dronekrig som tok livet av flere tusen sivile. Dermed vokste naturlig nok hatet mot USA-NATO -- også i hans presidentperiode -- og sikret således rekrutteringen til stadig nye og mer fanatiske islamske jihadist-grupper. Kan man egentlig vente noe annet?

Og med stadig flere voldelige ekstremister og terrorister, kreves selvsagt mer opprustning og nye kriger som kan avløse hverandre, og slik sikre flere ressurser til Pentagon og enda større inntekter til de multinasjonale selskapene i MIC.  

Tro det eller ikke, men med dagens USA- og NATO-servile topp-politikere i bl.a. Norge, tyder mye på at dette er framtida vi kan tilby våre barn og barnebarn. Rett og slett fordi Norge og andre NATO-land ikke har topp-politikere som tør å vise til tragediene som MIC årlig skaper rundt i verden. 

Takket være denne majoriteten av etisk korrupte stortingspolitikere i over 40 år, er vi blitt en nasjon av spyttslikkende hyklere; sterkt medskyldig i uhyrlighetene som stadige kriger -- som regel igangsatt av de store NATO-landene -- fører med seg. I ødeleggelsen av bl.a. Libya, spilte Norges etisk korrupte stortingspolitikere en særlig framtredende rolle.

Tenk litt på det neste gang du hører "Norges" regjering eller storting tale varmt for at Norge -- ofte uten mandat fra FN eller klare bevis på noe som helst -- må sende penger, våpen og soldater til enda et konfliktområde i verden.

Om maleriene "Krake søker make"og "Krigens herre og hans lakei"

Maleriene ovenfor var opprinnelig ment som en besk kommentar til "norske" politikeres velvillige bidrag til å omdanne NATO fra å være en nord-atlantisk forsvarsallianse til å bli USAs globale angreps-allianse, og med amerikanske multinasjonale selskaper i MIC -- herunder verdens største våpenindustri og investorer -- som viktige premissgivere for hva USA og andre NATO-land skal foreta seg rundt i verden.

Men tolk meg ikke for langt. Jeg mener ikke at Norge skal stå utenfor allianser. Vi er et lite land og trenger selvsagt å delta i en forsvarsallianse som kan motvirke krig.

Men da snakker vi om en forsvarsallianse, og ikke en allianse som er en forlenget arm av aggressiv amerikansk utenrikspolitikk og som har hele verden som operasjons-område. Alt for å tilfredsstille de økonomiske interessene til sine reelle makthavere, de multinasjonale selskapene som inngår i MIC og deres medsammensvorne i Pentagon samt enkelte korrupte topp-politikere. Det er nettopp det som har gjort NATO til en skremmende krigs-allianse som "dødens familie" på maleriet gjerne oppsøker.

Kanskje var det nettopp "dødens familie" som Honore Daumier hadde i tankene da han i 1872 tegnet "Krigsdepartementets vitner" som "Krake søker make" er en variant av?

Å la en av dødningene bære sitt eget hode i neven, kan imidlertid tas som min egen kommentar til norske topp-politikeres forsøk på å framstille seg som viktige beslutningstakere i norsk forsvars- og utenrikspolitikk. Sannheten er at de i lang tid har sviktet sin oppgave og arbeidet for å overlate den rollen til USA, MIC og NATO, på samme måte som de stadig overlater flest mulig nasjonale beslutninger og naturressurser til EU. Å undergrave demokratiet og landets suverenitet på denne måten, synes i de siste tiårene å ha blitt regelen for majoriteten av "norske" stortingspolitikere.

Når det gjelder maleriet "Krigens herre og hans lakei", overlater jeg til deg som leser dette, å finne ut av hvem som er herren og hvem som er lakeien eller tjeneren. Hvis du gir meg rett -- i det minste i noen av resonnementene ovenfor -- skulle kanskje ikke det var så vanskelig?

Vi lever i en uhyre farlig tid der de ansvarlige fortsatt sitter trygt i NATO-landenes parlamenter. Den tida må ta slutt før MIC sender oss ut i en tredje og siste ødeleggende verdenskrig.

Vi ønsker ingen flere lovstridige angrep på andre land med etterfølgende flyktning-katastrofer, vanvittige ødeleggelser, rasering av kulturhistoriske skatter, brudd på Geneve-konvensjonene, økt rekruttering til terror-organisasjoner, osv.

Vi har fått nok av krigene og overfallene på Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Vi har fått nok av norske topp-politikeres notoriske løgner i utenrikspolitikken og den ukritiske journalistikken i massemediene som backer dem opp. Vi ønsker ikke at mer død, elendighet og jihadisme skal styrke inntjeningen til de multinasjonale selskapene og investorene i MIC, og sikre økt vekst i Pentagon!

Derfor bør vi ved stortingsvalgene stemme på helt andre enn de som stadig gjør seg til forsvarere av MIC's ønsker om krig og opprustning. Gjør vi ikke det, kan vi like gjerne slå oss selv hardt på kjeften, hver eneste gang vi sier at vi har omtanke for jordas framtid og for framtida til våre barn og barnebarn . . . . og det er den absolutt svakeste irettesettelsen vi kan gi oss selv. 

"Krake søker make" (etter Honore Daumier), Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 73 x 60 cm, 2018 

"Krigens herre og hans lakei", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 73 x 60 cm, 2018 ©


(Inntektene ved salg av disse maleriene vil gå uavkortet til en norsk fredsorganisasjon.)

"Hegemoni eller overlevelse", Noam Chomsky, Oktober forlag, 2004

Intervju med prof. Noam Chomsky vedr. USAs krigsforbrytelser (23.07.2018)

"De gode bombene" - NRK-dokumentar fra 2013 om ødeleggelsen av Libya

For videre lesing anbefales et besøk på bloggen til Ole John Saga og "Om «ekspertenes» virkelighetsforvrengning etter Trump/Putin møtet" (17.07.18) av Hans Christian Færden Se også "Ny forklaring på kriger og konflikter" i forskning.no (23.02.2019)

Se også artikkelen til Paul Craig Roberts på "Derimot" (09.04.2019)  

"Kan noen ha tiltro til denne mannen?", Kari Elisabeth Svare, Dagsavisen, (11.07.19)

"USA og NATO truer verdensfreden", Tor Krefting Nissen, Oppland Arbeiderblad (16.08.19)  

Trygghet for hvem? Om militære klimautslipp, krig som forretningside og veier til fred, Åse Møller-Hansen, Women’s International League for Peace and Freedom (WILPF) og Fredsstiftelsen, 2019

Norges ulovlige kriger (Terje Alnes) 2019

Norge i NATO (Terje Alnes) 2020


Obs! Krig pågår (Spartakus.no) 2021 

Høyre og folkeretten. Øystein Overein, Kronikk i Klassekampen (2.03.21)

Krigsinvestorer truer med å saksøke Pentagon, Spartakus (4.04.21) 

NATO-mediene og de 15 elefantene i rommet, Lars Birkelund,  26.12.21

Det militærindustrielle komplekset, Truls Lie, NY TID, 1.12.21  

Slik tapte USA (og NATO) den postsovjetiske freden, Jens-Eirik Larsen, Nord-Norsk Debatt, 22.12.21

Den europeiske krigshisseren, prof. Glenn Diesen, Klassekampen, 28.12.21

Ønsker USA krig? Hvor er Europa?, PhD i russisk historie, Bjørn Nistad, 27.12.21


Historiker Jeff Rich i dialog med Oascal Lottaz om NATOs historie (YouTube, "Neutrality Studies", 2024)