Tygger blåklokker til asfalt

Gode dikt er tidløse, sies det. De er som god vin. Blir bare bedre hver gang vi leser eller hører dem. For meg er de også som ringer i vann. De treffer en eller annen følelse -- en sensitiv nerve -- og trekker meg deretter utover mot gamle og nye assosiasjoner, omtrent som ringer i både kjent og ukjent farvann.

Gode dikt er som gode motiv for meg. De får meg til å oppdage ting ved meg selv og / eller ved verden omkring som jeg ikke tidligere var bevisst. Derfor synes jeg at lyrikk er viktig, fordi den kan øke vår forståelse av virkeligheten og oss selv.

For meg personlig er Rolf Jacobsen (1907 - 1994) en av mesterne i denne trolldomskunsten. Helt siden jeg ble klar over diktene hans og andre lyrikere som grep meg, har jeg ofte vendt tilbake til dem. Enten ved å lese dem eller å ved strømme diktene deres fra YouTube, Spotify, NRK-arkivet, etc.

Når jeg maler skjer det ofte med ei lydbok, en podcast, musikk eller lyrikk i bakgrunnen. Mens jeg malte dette portrettet av Jacobsen var det særlig to dikt jeg strømmet flere ganger; "Landskap med gravemaskiner" (1954) og "Stillheten efterpå" (1965).

Begge diktene er -- slik jeg ser det -- mer relevant i dag enn da de ble skrevet. Førstnevnte dikt får meg bl.a. til å tenke: Den politiske eliten snakker seg varm om "det grønne skiftet", men ser fortsatt på at naturen ødelegges i kapitalens grådige jakt på økt vekst. Sistnevnte dikt bringer tankene mine inn på hvordan den massive strømmen av politisk propaganda og reklame (radio, tv, nettet, telefon, etc) stjeler fra oss tid til stillhet, kontemplasjon og dermed økt forståelse av virkeligheten rundt oss.

Les og lytt. Kanskje tenker du noe liknende? Eller kanskje noe annet? Uansett -- et dikt som gir deg noe -- et eller annet, er alltid verdifullt.

 

LANDSKAP MED GRAVEMASKINER

De spiser av skogene mine.
Seks gravemaskiner kom og spiste av skogene mine.
Gud hjelpe meg for en skapning på dem. Hoder
uten øyne og øyne i baken.

De svinger med kjeftene på lange skaft
og har løvetann i munnvikene.

De eter og spytter ut, spytter ut og eter,
for de har ingen strupe mer, bare en diger
kjeft og en rumlende mave.
Er dette et slags helvete?

For vadefugler. For de altfor kloke
pelikaner?

De har blindede øyner og lenker om føttene.
De skal arbeide i århundrer og tygge blåklokkene
om til asfalt. Dekke dem med skyer av fet ekshaust
og kald sol fra prosjektører.

Uten struper, uten stemmebånd og uten klage.

 

 

STILLHETEN EFTERPÅ

Prøv å bli ferdige nu

med provokasjonene og salgsstatistikkene,

søndagsfrokostene og forbrenningsovnene,

moteoppvisningene, horoskopene,

militærparadene, arkitektkonkurransene

og de tredobbelte rekkene med trafikklys.

 

Kom igjennom det og bli ferdige

med festforberedelser og markedsførings-analyser,

-- for det er sent,

det er alt for sent,

bli ferdige og kom hjem

til stillheten efterpå

som møter deg som et varmt blodsprøyt mot pannen

og som tordenen underveis

og som slag av mektige klokker

som får trommehinnene til å dirre,

for ordene er ikke mere til,

det er ikke flere ord,

fra nu av skal alt tale

med stemmene til sten og trær.

Stillheten som bor i gresset

på undersiden av hvert strå

og i det blå mellomrommet mellom stenene.

Stillheten

som følger efter skuddene og efter fuglesangen.

Stillheten

som legger teppet over den døde

og som venter i trappene til alle er gått.

Stillheten

som legger seg som en fugleunge mellom dine hender,

din eneste venn.

 

"Portrett av Rolf Jacobsen", Jan R. Iversen, akryl og tusj på lerret, 46 x 38 cm, 2021 ©