Framtidsutsikter

En høstkveld på slutten av 1990-tallet stod jeg på en bussholdeplass i utkanten av Trondheim. Det regnet og gatelysene virket ikke. Det var så mørkt at synsnervene utløste en foruroligende tanke på blindhet. 

Jeg følte det som en lettelse da lysene fra en buss kom ut av mørket. Den gled inn og stoppet på andre sida veien. Slapp av noen passasjerer. Bare en passasjer var igjen. Hun satt helt bak i bussen og så ut i mørket. I de sekundene bussen stod der, tok hun hele min oppmerksomhet. Det virket som en eller annen viktig erkjennelse hadde gått opp for henne.  

Der og da satte det seg fast i hukommelsen min. Det gjorde at jeg en regntung aprilkveld i 2022 så henne for meg -- over 20 år etter og knapt to måneder etter Russlands eskalering av den åtte år lange krigen i Ukraina som begynte med statskuppet i 2014.

Jeg hadde nettopp kommet inn i atelieret. Hadde ikke en gang rukket å slå på lyset før minnet om henne traff meg. Jeg fikk det travelt. Slo på lyset, grep en blyant og risset henne opp på et lerret. Det liknet sikkert ikke, men det spilte ingen rolle. Det var ikke et portrett jeg ville male. Det var ei stemning, utløst av en eller annen viktig erkjennelse. Men hva var det hun hadde innsett, og hva slags følelse hadde det utløst hos henne?

Jeg slo det fra meg. Det var nytteløst. Jeg ville aldri bli sikker på hva som lå bak dette blikket. Og hvis jeg ikke kunne bli sikker, ville jeg heller ikke kunne fullføre maleriet. Jeg ville miste motivasjonen under veis fordi usikkerheten om hvorfor jeg malte dette, ville stoppe meg. 

Churchill, Roosevelt og Stalin, Jalta (1945)

I samme stund skjønte jeg sammenhengen. Skulle jeg finne noe, måtte jeg forstå hvorfor hun hadde dukket opp i tankene mine.

Jeg fikk gåsehud på armene der jeg stod. Jeg visste godt hva jeg hadde tenkt da hun dukket opp. Jeg hadde tenkt på krigen i Ukraina og på følelsen av skyld.

Alle som er opptatt av historie og geopolitikk visste etter Berlin-murens fall i 1989 at dette også var Jalta-avtalens fall. Avtalen som inntil 1989 hadde vært en viktig fredsskaper i Europa, var nå borte. Og i årene som fulgte, raste også mer spesifikke fredsavtaler og våpenkontroll-avtaler som START-avtalene, INF-avtalen, m.fl. i grus.

Fredsbevegelsens unnfallenhet

Etter 1989 og i enda større grad etter Sovjetunionens fall i 1991 eksisterte kapitalismen på begge sider, både i øst og i vest. Det skulle liksom fjerne spenninger og kriger, ble vi fortalt. Den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama erklærte i 1992 at "historien var slutt". Fra nå av ville alt gå så bra, så bra.

Også enkelte historie- og kunnskapsløse folk på venstresida trodde på dette vrøvlet. Fra og med 1990-tallet akslet de seg derfor inn i rollen som presteskap for rett moral og politisk korrekthet. De ble "brahmaner" som økonomen Thomas Piketty så treffende valgte å kalle dem, oppkalt etter det hinduistiske overklasse-presteskapet.

Det Fukuyama og hans tilhengere på høyre- og venstresida i sin uvitenskapelighet overså, var at kapitalismen (og især vår tids rovdyrkapitalisme / nyliberalisme / globalisme) har adoptert krigen som et viktig redskap. Et verktøy som brukes for å styrte nasjoner som ikke underkaster seg nyliberalismens krav om bl.a. privatisering og fri tilgang til nasjonale naturressurser og markeder for globale investorer. 

Nettopp derfor finner vi ofte at kapitalistiske stormakter (UK, Frankrike, USA, Russland, mfl.) inngår både i åpen deltakelse i kriger (som f.eks. Syria) og/eller som bakspillere i ulike stedfortreder-kriger (som f.eks. i Syria og Ukraina). I Syria okkuperer fortsatt amerikanske styrker -- i strid med folkeretten -- de oljerike områdene i Øst-Syria.

Alt dreier seg om stormakters og deres økonomiske eliters tilgang til naturressurser, kommunikasjonsårer og markeder samt deres evne til å gi sine eliter det gjennom bl.a. juridisk og / eller militær kontroll over territorier. Jamfør her også USAs ønske om kontroll over Taiwan som er verdens fremste microchip-produsent, og som samtidig er en del av Kina, avtalt i et felles kommunike mellom USA og Kina i 1972.

I årene etter Berlin-murens fall, Sovjet-unionens oppløsning i 1991 og deretter USA-NATOs raske ekspansjon østover (hele 14 nye medlemsland etter 1999), lå det derfor mer og mer til rette for en ny og større krig med utgangspunkt i Europa.

Men hva gjorde norske og europeiske fredsbevegelser? Vi som i flere tiår hadde arbeidet for fred, diplomati og nedrustning? Gikk vi ut i gatene? Revitaliserte vi 1960 - og 70-talles sterke europeiske fredsbevegelse? En fredsbevegelse som krevde avtaler om sivilisert samarbeid og våpenkontroll som tjente alle involverte? Mobiliserte vi for å holde de framvoksende, historieløse politiker-generasjonene i Europa ørene? Generasjoner som var etter 1980-tallet var blitt hjernevasket av nyliberalistisk / globalistisk propaganda?

Hyllest til Jens Bjørneboe, Jan R Iversen, 2013

Nei - vi gjorde ikke det. Mange av oss trodde på vrøvlet til Fukuyama og var blitt det Piketty kaller "brahmaner". Derfor satt de fleste av oss på ræva!

I tillegg var vi kanskje også opptatt av viktigere ting? Kanskje især av hva folk hadde mellom beina eller hva de trodde de hadde mellom beina? Eller hva andre trodde de hadde mellom beina?

Eller hva med å brenne bøker, omdøpe gater og rive statuer? Alt selvsagt mye viktigere enn mulige trusler om en utslettende atomkrig?

Eller kanskje vi bare lente oss tilbake og håpet at fornuften vil vinne over nyliberalismens / rovdyrkapitalismens hensynløshet, grådighet og samfunnsødeleggende virksomhet? At den politiske eliten på nasjonalt og europeisk nivå til slutt måtte skjønne noe så enkelt som dette?

Joda, jeg visste det. Det var nettopp den følelsen . . . følelsen av unnfallenhet og skyld jeg følte, på vegne av meg selv og andre som i flere tiår mente at fred, nedrustning og samarbeid var det viktigste av alt. Det viktigste i en verden som slet med stadig flere og større negative effekter av sine tidligere såkalte framskritt. For mitt indre blikk så jeg brennende regnskoger, fortvilte flyktninger fra enda en krig, Stillehavet som var i fred med å bli et hav av plast, kombinasjonen av naturlige og menneskeskapte klimaendringer, osv.

Joda, jeg forstod det. Det var følelsen av unnfallenhet og skyld jeg hadde lagt i den ukjente kvinnens blikk. Nettopp dèt var grunnen til at hun plutselig dukket opp i min hukommelse. 

I det øyeblikket kunne jeg gjerne sagt det med Jens Bjørneboe og hans dikt, "Mea Maxima Culpa" (Min store skyld), skrevet i 1966.

• "Man er i beste tro. Mens man er rød til albuen av blod."

Jeg har sjelden følt større frustrasjon og irritasjon over noe jeg har malt. Da jeg var ferdig etter noen timer, hadde jeg lyst til å kyle maleriet i veggen. Spontant -- i frustrasjon og irritasjon -- signerte jeg maleriet opp-ned . . . . uten helt å vite hvorfor. Følte bare det var det rette.

Stilt ovenfor vår tids komplette galskap iscenesatt av nyliberalistiske og såkalte "ansvarlige politikere" på både høyre og venstresida (også kalt globalister, neo-cons / nykonservative, etc.) og passivt iakttatt av en fortsatt tafatt fredsbevegelse . . . var vel det en rimelig naturlig reaksjon?

Mea Maxima Culpa (Jens Bjørneboe)

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
«Hvem er et menneske og ikke skyldbevisst?»
Hvem er et menneske som ikke vet
At han bør frykte all rettferdighet?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

Spør meg om “skyld”! Det er et grusomt ord.
Enhver er skyld i alt som skjer på denne jord!
I blygsel skal du snu ditt ansikt bort:
Hva en har syndet, har vi alle gjort!’

Vi har sett uskyld, og vi skjendet den.
Vår egen store skyld er alt vi har igjen.
Vi har sett skjendsler, og vi lot dem skje.
Ti det var skjendsler alt vi kunne se!

Vi har lidt urett. Vi begikk den selv.
Og vi ble mordere den samme kveld.
Man handler blindt. Man er i beste tro.
Mens man er rød til albuen av blod.

I våre hjerter der er loven lagt.
Og hver en tøddel av den står ved makt.
Alt står som onde bilder fra en rus:
Av jorden har vi gjort et slaktehus!

Akk, vi må bøye oss i skam og si:
Rettferdigheten, Gud, den frykter vi!
Hvem er et menneske som ikke vet:
Vi trenger nåde og barmhjertighet!

Jeg vet ikke hvor jeg har hørt det sist:
Hvem er et menneske, og ikke skyldbevisst?

 

"Framtidsutsikter", Jan R. Iversen, akryl på lerret, 80 x 60 cm, 2022 ©