Delte minner

En eldre mann hviler seg på en stokk. Kanskje på grunn av en fysisk skavank? Eller kanskje for å konsentrere seg bedre; fokusere blikket bedre om det han ser? Hvem vet? Uansett sitter han der og tenker. Skuer kanskje ut over et liv av minner, gode minner, sørgelige minner, morsomme minner . . .

Et relativt langt liv rommer mange minner. Minner som han faktisk deler med mange andre som også tok del i de samme minnene opp gjennom årene. Formuleringer som f.eks. "Husker du den gangen da . . . . " viser i sin enkelthet at vi sitter på ei felles skattekiste av minner.

I så måte sitter han ikke der alene. Mange sitter der sammen med han. Vi andre er ikke synlige, men er nok til stede fordi vi deler minnene hans? Eller kanskje er vi til stede hver gang vi ser på dette maleriet?

Uansett ser vi det hele fra avstand, fordi han -- den gamle mannen -- er det sentrale i dette motivet. Det virker som han er den som lyrikeren John Donne (1572 - 1631) tenkte på da han skrev "Intet menneske er ei øy". Og vi andre er nok de han tenkte på, da han reiste spørsmålet: "For hvem er det klokkene ringer?"

Intet menneske er ei øy, hel og ubeskåren. Hvert menneske
er et stykke av fastlandet, en del av en helhet.
Om en jordklump skylles bort av havet, blir kontinentet
mindre, på samme måte som en landtunge blir det, eller
som et jordegods tilhørende dine venner eller
deg selv, blir det. Hvert menneskes død forminsker meg,
for jeg er en del av menneskeheten.
Derfor bør ingen spørre: "For hvem er det
klokkene ringer?" For klokkene ringer for deg. 

"Den gamle mannen" har jeg for øvrig brukt som motiv et par ganger tidligere. Det virker som han dukker opp for mitt indre blikk, når en god venn, samarbeidspartner eller slektning forlater denne verden. I de siste årene har jeg dessverre mistet flere.

Kanskje dukker han opp i tankene og maleriene mine for å minne meg om livets forgjengelighet? Kanskje også for å minne meg om at savnet jeg føler, egentlig også rommer en berettiget følelse av takknemlighet.

Takknemlighet for at jeg en gang var så heldig at jeg fikk lære slike mennesker å kjenne. Dele mine tanker og perspektiver med dem på samme måte som de delte sine med meg . . . . At de med sine tanker på virkeligheten var en gave jeg fikk. En gave som økte min innsikt og forståelse på ulike tema og fagfelt. Men som jeg der og da kanskje ikke hadde vett nok til å være tilstrekkelig takknemlig for?

I så fall er det et signal om å ta bedre vare på menneskene som vi ennå har sammen med oss. "Intet menneske er ei øy" slik John Donne skrev . . . .  

Tenk over det. Det er vel verdt å huske. Kan vi vanligvis svare ja på spørsmålet: "Har du takket noen i dag for noe som økte din forståelse av verden?", vet vi at vi er på rett vei.

"Delte minner", Jan R. Iversen, akryl på lerret 73 x 60 cm, 2023 ©

(Dedikert to venner som har nylig har forlatt fastlandet, Bruno Aamo og Olav Eikeland)