Av alt vi har rundt oss, er naturfenomener ofte de mest spektakulære. Et av de mest oppsiktsvekkende jeg har opplevd på nært hold, er den virvlende tåkedansen i fjellet med ei lav midnattssol som lyskilde ute i horisonten, og med en klar asurblå himmel over. Og over den igjen - et opptrukket sceneteppe av høytliggende, gråblå skyer.
I Tromsø-området opptrer dette fenomenet vanligvis sent i juli. En bris driver tåka inn fra storhavet og mot land. Der blir de ellers kjedelige tåkebankene stykket opp i mindre deler som formes og omformes av vegetasjon, daler, åskammer og andre variasjoner i terrenget. Lenger opp mot fjellet, der skar og fjellformasjoner leder vinden i ei spesiell retning, sendes tåka inn i en virvlende dans; en grasiøs tåkedans.
Synet er så storslått i alle dets variasjoner av former og farger, at man gjerne griper seg i å holde pusten. Liksom for ikke å gå glipp av hver nye hvirvel, hver nye fargenyanse, skygge og form i de fleksible og delvis gjennomsiktige tåkeformasjonene.
Det er nok også derfor motiver som dette ofte vender tilbake til meg i tankene. Har malt flere malerier av dette fenomenet. Denne gangen har jeg plassert et lite fjellvann i forgrunnen slik at tåkedanserne skal ha noe å speile seg i. Stedet er toppen av Finnvikdalen på Kvaløya i Troms.
Skulle jeg valgt en melodi til dette maleriet, er Beethovens "Måneskinnsonate" framført av fenomenale Anastasia Huppmann, nærliggende . . . . . Såvel for hørselsnerver som for synsnerver og for hva man føler, når man opplever en tåkedans på nært hold. Samme effekt synes jeg også at Mojo Blues sin "Nights in white satin" gir meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar